Foto: Claudio Castello
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
Navaratnam kom til Norge som krigsflyktning i 1989, bor i Oslo, og jobber som bussjåfør.
Lenge har han gått med en dikter i seg, men først i de siste årene tenkte han på å gi ut en bok om hvordan det er å være tamilsk flyktning. Resultatet ble “Pokkali”, en bok om flukt, etablering i nytt land og om hvordan de politiske konfliktene fra opprinnelseslandet påvirker hverdagen.
– Når tamilene snakker om en som er “pokkali”, snakker de om folk som forlater land og hjem, og aldri kommer tilbake.
Et langt liv i flukt har gitt forfatteren mange ubesvarte spørsmål, som han søker besvart gjennom utgivelsen.
– Jeg begynte å skrive denne romanen på jakt etter svar på disse spørsmålene.
Utgis i høst
Navaratnam utgir boken på 680 sider i høst gjennom et indisk-tamilsk forlag.
– Jeg startet å skrive for to år siden, og hadde god tid gjennom nedstengning. Jeg brukte også fritiden min på å skrive, mens jeg ikke jobbet.
– Hva er hovedhandlingen?
– Romanen tar for seg historie og politikk, men også for seg en flyktningmanns opplevelser i en 30 år lang periode. Folk her i Norge og tamiler i andre land har også fått lest boken. Ofte har jeg fått høre at mange kjenner seg igjen i beskrivelsen av hovedpersonen “Guna”. Han er en skikkelse som er veldig vanlig i de tamilske miljøene, den unge mannen som kom som flyktning, og som nå er far og bestefar.
Tredelt roman
Romanen er ifølge forfatteren tredelt, i og med at den går gjennom en lang tidsperiode. Navaratnam har gjort dette med klar hensikt.
– Første del av romanen er for at neste generasjon skal kjenne til lidelsene den første generasjonen som kom hit som flyktninger opplevde. Den midterste delen er ment å illustrere hvordan effektene av politiske hendelser på Sri Lanka reflekterte på flyktningene her. Til slutt har jeg beskrevet de praktiske problemene til flyktninger i diasporalivet og de kulturelle konfliktene mellom første generasjon og andre generasjon.
Generasjonskonflikter
I Norge regnes ofte tamiler som godt integrerte, og ikke som en problemgruppe.
– Jeg tenker ofte at dette har å gjøre med at det var mye fokus på fremgang, på å komme seg opp og frem i livet hos vi som var den første generasjonen. Barna som kom med oss, eller som ble født her, har fått sterkt innprentet at de må ta høyere utdanning, at de også må tenke fremgang.
I boken tar han opp de stadig økende kløftene mellom eldre og yngre i den tamilske diasporaen.
– Vi som kom som førstegenerasjonsinnvandrere holder fortsatt på verdiene fra den opprinnelseslandet, mens de yngre blir mer preget av norsk kultur, eller andre vestlige kulturer. Ofte handler dette om språk og kulturelle motsetninger. Jeg tenker det er viktig å ta opp disse generasjonskonfliktene i romanen. For mange utenlandstamiler er dette fortsatt et noe betent tema.
Her hjemme ønsker han å finne et forlag som kan oversette boken til andre språk.
– Nå søker jeg etter en som kan hjelpe meg med å oversette romanen min til norsk eller engelsk. Unge ser jeg som en viktig målgruppe, og romanen er på en måte en viktig fortelling om norsk-tamiler, om vårt miljø og den langvarige kampen for kulturen vår i eksil.
Sagt om “Pokkali”:
Å avfeie Kethees sitt arbeid bare som en roman er å fornærme denne arbeidet han har lagt bak denne boka. Han har skrevet/dokumentert om tamilernes liv i Norge gjennom 30 år og Eelam-kampen med en så grundig observasjon. Det er ikke mye av det virkelige historien som er glemt bort.
(Sanjayan Selvamanickam)
Ryggraden i denne romanen er de politiske hendelsene, militære operasjonene og konsekvensene av Eelam-krigen som fant sted over tre tiår. Romanen er organisert i kronologisk rekkefølge, hendelsene i romanen i en veldig enkel stil, logiske dialoger mellom flere karakterer, så den er veldig lett og interessant å lese.
Denne romanen er svært relevant for å forstå majoritetens sinnstilstand i diasporasamfunnet. Det er min ydmyke anmodning at alle som bor i inn- og utland, spesielt ungdom, får lese denne romanen. Mitt ønske er at den skal oversettes til både engelsk og norsk. Å gjøre det vil gjøre det lettere for unge mennesker i diasporaen å lese hele boken.
(George Malaravan)
