- Hodejeger-hjelperen Rafael - 01.08.2018
- Historien om en scene - 10.04.2018
- Færre pleiehender på flere eldre - 07.03.2018
– Det er blitt mitt lodd i livet. Å være den første kvinnen til å gjøre noe, eller i hvert fall å være tidlig ute.
Det er generalmajor Kristin Lund som sier dette. På en telefonlinje fra kontoret hennes på United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO) sitt hovedkvarter i Jerusalem. Når Utrop snakker med den 59 år gamle generalen, har dette bare vært kontoret hennes i tre uker. Rollen som sjef for FN-observatørene i Midtøsten er med andre ord relativt fersk. En jobb der hun har ansvar for å holde oppsikt med alle våpenhvileavtalene som Israel har med de andre arabiske statene.
– Jeg er fortsatt i den fasen der jeg møter folk for første gang. Jeg har nettopp vært i Libanon i fire dager. Nå skal jeg være her i to dager før jeg drar til Jordan på mandag, sier Lund, som etter telefonsamtalen skal begynne å forberede en regional styrkesjefskonferanse som skal arrangeres i desember. Dit skal blant annet sjefen for FN-styrkene i Libanon og på Golanhøyden og sjefen for den fredsbevarende FN-styrken på Kypros. En sjefsstilling hun selv hadde fram til sommeren for over ett år siden. På konferansen skal de blant annet gå gjennom sikkerhetssituasjonen i Midtøsten.
Det er menn i enkelte kulturer som ikke forstår at et nei er et nei.
I tillegg til å være ansvarlig for FN-observatørene er jobben til Lund også å snakke med nasjoner som Egypt, Libanon og Syria og sørge for at de opprettholder sin del av våpenhvileavtalene. En krevende jobb i et betent område, vil man kanskje tenke, men generalmajoren er positivt innstilt.
– Jeg er født optimist, og jeg er flink til å se positive tegn. I Beirut, hvor jeg har vært noen dager nå, ser jeg en endring sammenlignet med sist jeg var der. Forsvaret er eksempelvis i større grad i stand til å ivareta sikkerheten. Mens her i Israel ser jeg både tilbakeskritt og fremskritt. Sånn er det, sier Lund.
Hun understreker at når hun uttaler seg, gjøres det ut fra mandatet til FN. De skal gjennomføre oppgavene de blir tildelt, noe som ikke alltid er like lett.
– I utgangspunktet skal vi ha det som kalles bevegelsesfrihet overalt, men slik er det ikke alltid. Ofte må FN gi beskjed 48 timer før hvis vi skal krysse fra et sted til et annet. Da er det ikke alltid enkelt for FN-observatørene å gjøre jobben sin. Og med borgerkrigen i Syria kan det være ekstra vanskelig å gjennomføre oppgavene man har som observatør på Golanhøyden, lokalisert mellom Israel og Syria. Det skal derimot sies at de gjør en god jobb, og de er gode til å melde tilbake til hovedkvarteret hvis de mener det skjer brudd på våpenhvileavtalene, forteller Lund.
Står fortsatt på barrikadene
Veien til der Lund er i dag har vært lang og utfordrende. For det var oberst hun skulle bli. Det var målet hun hadde satt seg.
– Når jeg da ble oberst, utviklet det seg et slags vakuum. Jeg måtte sette meg nye mål. Takket være generalsekretær for Røde Kors, Robert Mood, som har hatt denne jobben, fikk jeg plass på US Army War College i 2006. Jeg tok en master i strategi og var den første kvinnelige internasjonale studenten som gikk der, forteller Lund, og legger til at får man plass på den skolen, betyr det at Forsvaret vil satse på deg.
Så da satte Lund seg et nytt mål. Enten bli sjef for Hæren eller for Heimvernet. Det ble Heimvernet, og etter fire år der ventet nye oppdrag som veteraninspektør og siden nye oppdrag på Kypros. I 2014 ble hun den første kvinnelige styrkesjefen for en fredsbevarende FN-operasjon. Og som sjef for Heimvernet ble hun også Hærens første kvinnelige generalmajor i Norge. Da hun startet i stillingen som sjef for FN-observatørene i Midtøsten, skrev hun dermed historie for tredje gang; hun var den første kvinnen til å inneha både militær og sivil stilling som sjef for en FN styrke.
– Jeg er blitt vant til å være “den første kvinnelige…”, men det skal sies at det stilles store forventninger til jobben. Selv har jeg fått gode tilbakemeldinger på jobbene jeg har gjort før, og jeg har planer om å fortsette å jobbe systematisk, slik jeg alltid har gjort, sier Lund som helst vil at ting skal skje fort, noe som ikke alltid er like enkelt.
– Alle stedene jeg har jobbet, har det vært flere ting å ta tak i, men jeg må passe på at jeg ikke overkjører mine medarbeidere og har for mange baller i lufta på en gang, fortsetter hun.
– Kan du bli lei av at oppmerksomheten ofte rettes mot det at du er kvinne?
– Ettersom jeg representerer den eldre garde, har jeg måttet håndtere alle de utfordringene jeg har møtt på min vei for å komme hit jeg er i dag. Og flere av de utfordringene har handlet om at jeg nettopp er kvinne. Hvorfor skal ikke jeg da være med på å kjempe for likestilling og fortsette å stå på barrikadene?
– Vi trenger kvinner
For det er fortsatt ikke bare bare å være kvinne i Forsvaret, selv om mye har bedret seg, ifølge generalmajoren.
– Det er lettere for kvinner å komme opp i systemet i Forsvaret i dag. Samtidig er det fortsatt en vei å gå. Da jeg for noen dager siden holdt et innlegg på et seminar ved den Norske ambassaden i Beirut, refererte jeg til mine erfaringer som FNs første kvinnelige styrkesjef. Da fikk jeg en aha-opplevelse om hvor mye makt du har som sjef. Det er en lederskapsutfordring å tilrettelegge for begge kjønn i en operasjon. Dette har jeg mulighet til å jobbe med som sjef, sier Lund.
Generalen understreker at hun er svært fornøyd med hvordan utviklingen i Norge har vært på kvinnesatsning når det kommer til Forsvaret.
– Hjemme har både forsvarsministeren og forsvarssjefen vært tydelige på at vi trenger kvinner. Ikke fordi det er politisk korrekt, men fordi kvinner er viktige når visse oppdrag skal løses. Se for eksempel på seksualisert vold, som har vært et våpen i mange operasjoner. Skal man rapportere massevoldtekt, er det få kvinner som ønsker å henvende seg til uniformerte menn. Det samme gjelder for menn som har blitt voldtatt, sier Lund.
Hun peker også på viktigheten av at kvinner og menn har ulike verdier, noe som kan føre til en dypere diskusjon og gode løsninger.
– Det er bevist at freden bedre opprettholdes hvis man inkluderer kvinner i prosessen med fredsforhandlinger, sier hun.
– Det bør derimot ikke være nødvendig å bevise at kvinner kan. Ja, det er forskjell på fysisk styrke mellom menn og kvinner, men det er det mulig å gjøre noe med i de fleste tilfeller. Et demokratisk land som Norge bør reflektere samfunnet, og det gjør man ikke hvis bare én del av befolkningen deltar.
– I den siste tiden har #metoo-kampanjen preget mye av debatten. Hvordan ser du på denne kampanjen som kvinne i et nokså mannsdominert yrke?
– Det er en viktig kampanje ettersom jeg tror flere kvinner i Forsvaret har blitt utsatt for seksuell trakassering en eller annen gang. Jeg har hatt lederskapsdialoger med noen av mine kvinnelige kollegaer her nede, og der har det kommet frem tilfeller av seksuell trakassering. Det er menn i enkelte kulturer som ikke forstår at et nei er et nei. Det fine med vår arbeidsplass, er at vi er bevisst på det. Vi har kollegaer som passer på og som kan steppe inn hvis det er noe. Men det jeg er blitt fortalt, viser at seksuell trakassering har skjedd her nede bare det siste året. Dette er derfor noe som må følges opp nøye, spesielt med hensyn til utdanning av observatørene.
Sender et viktig signal
Det er ikke første gangen Lund har base i Midtøsten. Hun har lang erfaring fra internasjonale operasjoner, blant annet fra UNIFIL i Libanon, Operation Desert Storm i Saudi-Arabia under Golfkrigen og i ISAF i Afghanistan.
– Jeg ble svært glad i Midtøsten da jeg var i Libanon den første gangen. Jeg ble glad i menneskene, maten, ja, i hele kulturen. Så jeg har vel alltid hatt et ønske om å dra tilbake, forteller Lund.
Da hun var FNs styrkesjef på Kypros var hun mye i kontakt med sjefer i Midtøsten. Av dem fikk hun et innblikk i hvordan det var å jobbe i et område der kvinner ikke står særlig sterkt i samfunnet.
– Nettopp fordi kvinner stiller svakere, har det vært viktig at FN utpeker kvinnelige sjefer. Nå er jeg den eneste kvinnelige militære sjefen i området, men bare det sender ut et viktig signal.
Flere er enige i at kvinnelige sjefer i FN sender viktige signaler. Da Lund ble utnevnt til leder for FN-observatørene i Midtøsten, sa daværende utenriksminister Børge Brende at han håpet utnevnelsen ville sende et tydelig signal til FNs medlemsland om å nominere sine dyktige kvinnelige offiserer til fredsbevarende operasjoner.
Se menneskene
Lunds lange fartstid i Forsvaret og i FN har lært henne mye som hun tenker å ta med seg videre i sin nåværende stilling.
– I stillingen min må jeg forholde meg til en organisasjon som består av en operativ militær del med observatører og liaisonoffiserer i fire forskjellige land. Disse er støttet av en stor sivil organisasjon fordelt på fem land. Å skape tillit mellom de forskjellige delene av organisasjonen er ikke alltid enkelt. På mine tidligere arbeidsplasser har jeg forstått hvor viktig det er å se menneskene og sette seg ned med dem for å prate. Å ta seg tid og omgås de sivile vil gi uttelling og støtte senere. Derfor prøver jeg hele tiden å inkludere alle, som for eksempel de som gjør rent, de som jobber på lageret og de som jobber på verkstedet.
Om et år runder Lund 60. En alder som vanligvis tilsier at man er ferdig i Forsvaret. Lund er egentlig ikke et unntak, men hun håper hun vil kunne bli i Midtøsten i to år til sammen før hun pensjonerer seg fra Forsvaret. Kanskje vil hun da engasjere seg ytterligere i det nordiske nettverket av kvinnelige fredsmeklere (Nordic Women Mediators Network). Nettverket jobber for at kvinner i mye større grad blant annet skal involveres i å både unngå konflikter og i å løse dem.