Foto: Anna A. Oftedal
Sosialantropolog Michelle A. Tisdel tok initiativ til utstillingen Din pust, din stemme som skildrer den antirasistiske bevegelsen i 2020, og vil pryde Bymuseet i Oslo et helt år. Nå er hun også aktuell med teaterforestillingen Give me a crown, som omhandler den amerikansk-norske menneskerettighetsforkjemperen og sangerinnen Ruth Reese.
Reese kjempet mot rasisme og for likeverd til bokstavelig talt siste åndedrag. I oktober 1990, ble hun hedret av SOS rasisme med et æresmedlemskap. Da hun gikk opp på scenen for å holde en takketale, fikk hun et hjerteinfarkt og døde.
Nosizwe Baqwa spiller hovedrollen som Reese, og Mariama Astrid Ndure spiller den andre hovedrollen som Amaya. Give me a crown, som er regissert av Cliff Moustache, vises på Nordic Black Theatre også kjent som Caféteatret på Grønland, hvor Moustache er kunstnerisk leder. På 80-tallet var både Moustache og Reese aktive i forløperen til Nordic Black Theatre, kunstnerkollektivet Artists for Liberation.
Forestillingen er en del av Oslo Worlds program og Nordic Black Theatres 30-års jubileum. Den vil vises frem til 12. november, og går en seiersrunde på Operaen 7. og 8. desember.
Ønsker å forebygge fordommer og rasisme
Før Tisdel skrev teaterstykket, har hun brukt et år på å lære om Reeses liv og virke.
– Arbeidet har gitt meg et nytt perspektiv på antirasismens historie i Norge og verden. Også har jeg sett at mange utfordringer og uttrykk på utenforskap og partiskhet som eksisterer i dag har alltid vært tilstede, sier Tisdel til Utrop.
Hun vektlegger at det er viktig å forebygge at barn lærer fordommer som underbygger rasisme.
– Vi bør også lære barn og ungdom om rasisme og antirasismens globale historie. Antirasismens historie i verden og i Norge burde være pensum.
— Antirasisme er alles ansvar
Som sanger, med blant annet gospel og tradisjonelle spirituals som spesialiteter, turnerte hun over hele USA og Europa. I 1956 kom hun til Norge, hvor hun noen år senere fant kjærligheten og bosatte seg. Hun dedikerte store deler av livet sitt til å være en aktiv antirasist og utga boka Lang svart vei i 1972.
– Reese påtok seg dette antirasistiske arbeidet i Norge allerede på 1960-tallet. Hun kombinerte kunst og politikk på en modig måte. Om hun kunne gjøre det da, så kan det gjøres i dag, sier Tisdel.
Tisdel understreker at vi i dag har et bedre utgangspunkt for å skape likhet og rettferdighet i samfunnet enn på 1960-tallet.
– Vi har mer vitenskapelig bevis på hvordan urett skader individer og samfunn.
Med forestillingen ønsker hun å spre kunnskap om Reeses arbeid.
— Vi må fortsette å forbedre oss som mennesker og samfunn. Reese og andre lik henne i Norge og verden har lagt ned et viktig grunnarbeid. Hun mente også at dette var storsamfunnets ansvar, ikke bare ansvaret til de som er utsatt for diskriminering.
Dette sier Tisdel seg enig i:
— Antirasisme er alles ansvar. Det er ikke bare ansvaret til folk med minoritetsbakgrunn, det er et felles samfunnsansvar.
– Jeg var i en sorgprosess
I likhet med Reese har Tisdel vokst opp som svart kvinne i USA. At hun har flere familiemedlemmer, blant annet to brødre i USA, gjør at de mange videoene som ble delt på sosiale medier i 2020, som viste politivold mot svarte i USA traff henne ekstra hardt i hjertet.
– Jeg er fra Houston, Texas, samme hjemby som George Floyd vokste opp i. Videoen av ham som ble kvalt av politet var så sterk, og jeg hadde også sett andre videoer hvor politiet utøver vold mot afroamerikanere.
Tisdel forteller at hun tenkte på sin familie, spesielt sine brødre i USA og hennes sønn her i Norge.
– Jeg var i en sorgprosess. Det var ikke mulig å skru på TV-en uten å se videoen av George Floyd som ble kvalt (av politimannen Derek Chauvin red. anm.), så jeg orket ikke å se på nyhetene. Det var slitsomt. Måten saken ble pratet om i mediene både i USA og i Norge var lite tilfredsstillende. Det var rett og slett deprimerende. Jeg var dypt bekymret. Særlig med tanke på situasjonen i mitt hjemland USA.
Ifølge Tisdel opplever mange melaninrike det som nært og vondt når de ser andre med mørk hudfarge bli utsatt for rasisme.
– Bare det å vite at det kan skje, kan være like stressende som at det skjer, sier hun.
Trolig Norgeshistoriens største demonstrasjon
Hun var en av mange som stilte seg spørsmålene: “Hvor langt har vi egentlig kommet i kampen mot rasisme?” og “Hvor lenge skal vi egentlig kjempe for likeverd?”.
Så, i juni 2020, tok to norsk-afrikanske antirasistiske organisasjoner Africans Rising in Solidarity and Empowerment (ARISE) og African Student Association (ASA) ved UiO virkelig tak: Black Lives Matter-demonstrasjonen utenfor Stortinget i Oslo, som offisielt het, “We can’t Breathe. Rettferdighet for George Floyd”, er trolig en av de største demonstrasjonene som har vært i Norgeshistorien. Politiet anslo at et sted mellom 12.000 til 15.000 demonstranter var tilstede.
Og dette skjedde midt under en pandemi. Under normale omstendigheter ville nok enda flere deltatt, da flere som ønsket å delta, holdt seg hjemme for å unngå koronasmitte. De fleste demonstrantene møtte riktignok opp med munnbind, og demonstrasjonen gikk fredfullt for seg. Selv var Tisdel en av de som holdt appell.
– Jeg tenkte at jeg skulle gå i demonstrasjonen med noen venner og stå langt langt bak, men da African Student Association spurte om jeg kunne holde appell, forsto jeg at jeg måtte bidra. Å takke ja til en slik invitasjon er det minste man kan gjøre. Folk mister livet sitt. Alle som kan bidra, burde bidra.
Med denne demonstrasjonen som utgangspunkt, har Tisdel tatt initiativ til dokumentasjonsprosjektet Lift Every Voice (LEV) i 2020. Dette har blitt til utstillingen “Din pust din stemme” på Bymuseet i Oslo. Utstillingen skal stå frem til Oktober neste år.
Originale protestplakater, fotografier og levende bilder fra demonstrasjonen i 2020 er en del av utstillingen. I tillegg er det vedlagt videoer hvor antirasister reflekterer rundt rasisme i Norge.
– Rasisme er udemokratisk
– Som sosialantropolog vil jeg beskrive demonstrasjonen i 2020 som en skillelinje i norsk antirasisme. Det så ut som om dette var en massemobilisering som kan få ringvirkninger.
Demonstrasjonen sendte et viktig signal, og var med å sparke i gang viktige debatter rundt rasisme. Men den antirasistiske bevegelsen møtte også motstand. Denne problematikken tas også opp i Din pust, din stemme.
Flere har beskrevet debatten som oppstod i etterkant som polarisert. På en side har noen beskrevet antirasister som “lettkrenkede”, spesielt da et TV-program med “blackface” ble avpublisert. På en annen side har antirasister etterlyst flere konkrete tiltak for å bekjempe rasisme i Norge.
– Mange har spurt seg i ettertid om demonstrasjonen har ført til endring, forteller Tisdel.
Det økte fokuset på rasisme har i sin helhet ført til noen konkrete endringer. Flere delte rasistiske opplevelser via sosiale medier. Instagram-kontoen Rasisme i Norge, delte disse historiene videre igjen, slik at svært mange ble oppmerksom på rasismen som utspilte seg i Norge.
Blottleggingen av all rasismen i Norge førte til noen konkrete tiltak, som at det nå er vedtatt at en kvitteringsordning skal testes ut i Oslo.
Kvitteringsordning er et tiltak som krever at alle som stoppes og kontrolleres av politiet skal få en kvittering som beskriver grunnlaget og resultatet av kontrollen. Dette har som mål å forhindre at politiet sjekker unge menn med minoritetsbakgrunn uten å ha grunnlag for det.
Ifølge Tisdel går antirasisme og likestilling hånd i hånd:
– Det viktigste aspektet er at rasisme er udemokratisk. Det er ulovlig å diskriminere andre på bakgrunn av etnisitet. Å være antirasist betyr at man er for likeverd og likestilling.
