Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Fathi er representant for den kurdiske kvinnebevegelsen KJAR, som organiserer demonstrasjoner i den iranske delen av Kurdistan mot det iranske regimet. Hun var nylig på Norgesbesøk for å snakke om protestene i Iran.
Iransk-kurderen er vokst opp i en politisk aktiv familie i byen Marivand, men måtte flykte for 13 år siden. Hun flyktet via Tyrkia, Bulgaria og Italia før hun endte opp i Spania.
– Kurderne i Iran har alltid vært politisk aktive, grunnet undertrykkelsen de har opplevd. Assimilering under den iranske stat har ført til motstandskamp, sier hun til Utrop.
For henne betyr dagens Iran teokrati, etnisk undertrykkelse, patriarkat og utbytterkapitalisme.
– Iran i dag har et ultrareligiøst lovregime som er kvinnehatende, og som er preget av sosial og statlig sexisme. Når jenter blir tenåringer, og så kvinner, handler livet om stadig kamp mot undertrykkelse. Jeg blir undertrykket på tre fronter, fordi jeg er kvinne, kurder og fra arbeiderklassen.
Ny enhet blant folk
Fathi mener protestene har skapt en ny enhet blant iranere, uavhengig av etnisk bakgrunn.
– Kurderne i Iran har tradisjonelt sett vært de mest politisk aktive. Regimets politikk har vært å isolere oss, “for å ikke spre vår ideologi til resten av iranerne”. Nå som vi lever i en globalisert tidsalder, med tilgang til sosiale medier, er det ikke like lett å holde idéer borte. Også i de aserbajdsjanske og balutsjiske provinsene har det vært opptøyer og protester.
Regimets “splitt og hersk”-politikk er blitt gjennomskuet, sier hun.
– Folk står samlet, og står opp mot frykten som regimet i så mange år har levd på. Ulike politiske partier har hatt møter for å kunne danne kjernen til en fremtidig demokratisk front i landet.
Vil ikke ha intervensjonisme
At forskjellige folkegrupper står samlet, styrker folkeopprøret mot regimet. Skal Iran demokratiseres, må det skje slik som med protestene nå, gjennom en prosess innenfra, mener Fathi.
– Vi kan ikke la det som skjedde i Irak, Syria og Afghanistan også skje i Iran. Vi kan ikke tillate intervensjonisme fra en tredjepart, enten det er Vesten eller noen andre. Vi har tidligere sett at Vestens at intervensjoner har hatt andre agendaer misbrukes når det gjelder
I Iran er det kvinnenes, ungdommenes og arbeiderklassens kamp som er grunnpilaren for opprøret mot regimet, sier hun videre.
– I løpet av det siste året har det vært flere hundretalls streiker i landet, som ikke rapporteres om, fordi regimet regner de som ulovlige. Fabrikkene, lærestedene, fiskerne og oljearbeiderne har vist sin misnøye.
Handler om mer enn hijab-politi
– Hva tenker du har ført til situasjonen i dagens Iran, med snart to måneders protester?
– Moralpolitets drap på Mahsa Amini var dråpen som fikk begeret til å flyte. 80 prosent av vanlige iranere sliter med å få endene til å møtes, samtidig som man har en rik og korrupt politisk klasse som styrer landet. Kvinner, arbeiderklassen og ungdommene har nesten ingen grunnleggende friheter.
Gjennom historien har det iranske folket i flere omganger gjort opprør mot Storbritannias utnyttelse av iransk olje. Fatih beskriver at Iran i de siste årene har forbindelser til helt andre stormakter.
– Irans forhold til Russland og Kina gjør at disse to lands transnasjonale firmaer kan operere nærmest uten hensyn til miljøet. Landet har i mange år vært en tikkende bombe.
Et demokrati på utsiden
I Iran er styresystemet en islamsk republikk med president- og parlamentsvalg. Fathi mener selv at systemet i virkeligheten ikke er demokratisk.
– I Iran er det kun tillatt med politiske partier som støtter opp om regimets ideologi. Andre partier har ikke lov til å være aktive. Verken feministiske organisasjoner, internasjonale solidaritetsorganisasjoner, eller økologiske organisasjoner får operere fritt i landet, men må gå under jorden. Selv fredelige demonstrasjoner regnes som en grov lovovertredelse, og man kan dømmes til flere års fengsel. I de kurdiske provinsene er det helt vanlig at aktivister må gå under jorden.
Fathi var politisk aktiv i Iran, noe som førte til at hennes liv var i fare. For henne var det nye livet i Spania også preget av utfordringer.
– For meg var det vanskeligste å forlate alt som var kjært. Familien, kulturen, landet. Og ikke minst at jeg måtte starte et helt nytt liv i et land som er kulturelt forskjellig. Lære et nytt språk, ta en ny utdannelse og håndtere økonomiske utfordringer. Selv om man er politisk flyktning, så ender man opp som økonomisk migrant.
Lærte om baskernes frihetskamp
Fathi har levd det meste av tiden sin i Madrid, men flyttet etter hvert til Bilbao og Baskerland, nord i Spania.
For henne var dette en ny erfaring, men som også minnet henne om det som skjer i de iransk-kurdiske provinsene.
– Å bo blant baskerne har vært en læringsprosess. Selv om situasjonen ikke er helt lik, finnes det visse likheter mellom baskernes og kurdernes situasjon. Hva slags undertrykkelse kurderne opplever i Iran og Tyrkia, kan på en måte sammenliknes med hva katalanerne og baskerne har tidligere opplevd under det spanske styret, spesielt under fascismen og Franco-tiden. Her finner jeg fellestråder, som jeg som viktige. Som skaper fellesforståelse.
Kurdisk selvstyre ingen demokrati-garanti
Alle folkeslag gjennomgår politiske prosesser, noe Fathi tenker er viktig å lære av.
– Spania måtte gå igjennom en demokratisering etter Franco-tiden. For meg, som er en frihetskjemper, er det viktig å finne ut hva som kan fungere i en kurdisk kontekst.
– Er det en mulighet for at noe liknende kan skapes i Iran?
– Iran er en mosaikk av ulike identiteter og nasjoner. Undertrykkelsen som minoritetsgrupper opplever er ikke kun et kurdisk problem. Også aserbajdsjanere, balutsjere og arabere opplever det samme. Å ha en egen stat, eller utvidet selvstyre er ikke en garanti for demokratiutvikling.
Som ellers i de kurdiske organisasjonene praktiserer man modellen med “demokratisk konfederalisme”.
– Modellen er basert på å ha kommuner og kooperativer som styrer seg selv. Også kvinneorganisasjonene formes på samme vis. Jeg tenker dette er det mest hensiktsmessige å strekke seg etter, fremfor å skape en egen stat eller selvstyrt provins. Når man har denne modellen, som er garanti for reell demokrati, så blir spørsmålet om statsorganisasjon nesten uviktig.
Redd og håpefull
Selv har hun blandede følelser, i det hun ser på hvordan situasjonen er i landet fra sitt spanske eksil.
– Situasjonen i Iran skaper en bevisstgjøring som går utover landets grenser for kvinners situasjon. Spanske feministkollektiver har gjennomført solidaritetsaksjoner, chilenske og argentinske aktivister har sunget utenfor de iranske ambassadene. Franske og andre vestlige lands kvinner har klippet håret i sympati med den drepte Amini og opprøret.
Å kunne vende tilbake til et friere hjemland er noe hun håper på i fremtiden.
– For meg handler det om at kommende generasjoner ikke skal oppleve den samme undertrykkelsen som jeg og flere andre kvinner, unge og folk fra arbeiderklassen skal gå igjennom.
