Foto: Privat
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Akademikerforbundet valgte nylig Rahaman til forbundsleder.
– Med mine 33 år og ikke-vestlig bakgrunn, er jeg trolig den eneste av mitt slag som noen gang har ledet en fagforening i Norge, sier han til Utrop.
Etter at han leste Utrops artikkel om lavere organisasjonsgrad blant innvandrere gikk Mizanur inn på samtlige fagforeningers hjemmesider. Funnet ble nedslående, mener han.
– Jeg fant ingen andre med lederstilling som hadde ikke-etnisk norsk bakgrunn. Og heller ingen under 40 år. Jeg ble bevisst på at dette er en relevant problemstilling. Fagforeningstoppene våre har en monoton bakgrunn.
Viktig å finne flere
Opptil 18 prosent av befolkningen i Norge har bakgrunn fra utlandet, ifølge de nyeste SSB-tallene.
– En enkel hoderegning viser at det burde vært minst sju stykker med etnisk minoritetsbakgrunn som burde vært representert på topp i fagforenignen. Så langt er det kun meg, sier Rahaman.
– Hva tror du er grunnen til at så få med innvandrerbakgrunn er ledere innen fagorganisering?
– En av forklaringene ligger hos oss med innvandrerbakgrunn, som ikke har denne samme kulturen, hvor fagforeninger er en viktig del av arbeidslivet. Når vi som annengenerasjonsinnvandrere er vant til å se at fagforeningsledere ofte er eldre og hvite, så er det kanskje vanskeligere å assosiere seg med dette. Fagforeningsdeltakelse sees som et særnorsk fenomen, og avstanden føles for stor.
Lavorganiserte arbeidsinnvandrere
Liten grad av organisering er også et fenomen blant arbeidsinnvandrere. Rahaman mener det skulle vært motsatt.
– Ofte kommer arbeidsinnvandrerne fra land som er i en vanskelig situasjon, og da burde organisasjonsgraden vært høyere.
I samtaler med bekjente som er andregenerasjonsinnvandrere blir ofte fagorganisering sett på noe som ikke er relevant.
– Spesielt unge er ikke klar over hvor viktig dette er. Fagforeninger blir ikke sett på som viktige.
Ser seg som brobygger
For Rahaman vil det være viktig å bruke seg selv som brobygger.
– Å ha en som meg, som er den første med lederjobb i fagforening, vil senke terskelen for andre med flerkulturell bakgrunn som kommer etter meg. Så må vi skape en diskusjonsarena om flerkulturell representasjon. Jeg har funnet få oppslag om innvandrere og fagorganisering, og ikke en eneste om at personer med innvandrerbakgrunn er en mangelvare i ledelsen og i styrene.
I politikken er dette ofte et tema som drøftes, så hvorfor ikke i fagorganisering, spør han.
– Hvis partiene ikke nominerer et antall personer med minoritetsbakgrunn så tas dette opp av mediene og i de politiske miljøene. Jeg ser dette som et skjult problem, som fagorganiseringen ikke har sett på altfor lenge.
Unges inkludering
Ungdommer er også en annen gruppe som fagorganisering sliter med å nå frem til, ifølge Rahaman.
– Vi ser også flere fellesstrekk mellom disse og arbeidsinnvandrere. Unge ser seg heller ikke representert, og mange ser ikke fagorgansiering som relevant.
– Hvordan vil du jobbe for å gjøre fagforeninger noe som er mer attraktivt?
– Jeg tenker det første er at fagforeningene må engasjere seg i andre saker enn i sakene som man gjort frem til nå. Enkelte fagforeninger er i ferd nå med å bli mer engasjert i f. eks. miljøpolitikken. Jeg tenker dette som en fin start. Unge er i større grad opptatt av andre ting enn tariff, selv om det óg er viktig. Fagforeningene må levere, og være mer enn en organisasjon som er tilstede kun i arbeidstiden. Jeg tenker de må representere sine medlemmer også i andre saker som de er opptatt av. Ungdommer er spesielt opptatt av klima- og miljø, og dette må fagforeningene kunne fronte.
