Foto: Stephen Gerard Simmersholm
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
Gogic (32) ble født i byen Tuzla i det som engang var Jugoslavia, men som nå tilhører Bosnia-Hercegovina. Han husker en tidlig barndom i et fredelig land, og tiden ikke lenger etterpå tilbrakt i tilfluktsrom.
– Jeg hadde flere klassekamerater som ble drept av granater og bomber. Vi var barn, så det var forferdelig for oss å oppleve krigen på så nært hold.
Egentlig skulle Gogics familie søke om asyl i Norge i løpet av de to månedene de bodde her, mellom mars og mai 1992. Men her skiller hans historie seg fra resten av de flere tusener norsk-bosniere som fant veien til Norge på 90-tallet.
Skal man virkelig lære seg norsk, må man gjøre det i en jobbsituasjon.
– Jeg husker at mor fikk hjemlengsel, i tillegg til at hun aldri trodde på at det kom til å bli virkelig krig i landet. Vi ble aldri flyktninger i et annet land enn vårt eget. For oss som familie var dette en beslutning som ga både positive og negative ringvirkninger.
Ble jurist
Krigen tok slutt. Mirza og hans familie holdt ut, og ble igjen i Bosnia. En ny nasjonalstat vokste frem, og guttungen ble ung mann.
– Etter universitetsstudier i Tuzla måtte jeg flytte til Sarajevo, siden jeg ikke fant jobb som passet til utdanningen min i hjembyen.
Gogic skapte seg etter hvert et godt nettverk, og fikk seg en god jobb som advokatfullmektig i den bosniske hovedstaden.
– Fullmektig-jobben innebar mye krav og stress, men også trivsel. Ofte kunne arbeidsdagene vare til klokken to på natten, særlig foran viktige rettssaker, hvor man måtte være godt forberedt. Men det går jo lettere når man gjør noe man liker godt, forklarer han videre.
Fant seg “norsk” kone
For fire år siden tok småbarnsfaren utfordringen og valgte et gjensyn med landet som han bodde kort tid i som guttunge. Grunnen, sier han, er åpenbår.
– Egentlig er det litt av et sammentreff at landet som jeg skulle flykte til som krigsflyktning, tok imot meg mange år senere, men da som kjærlighetsflyktning.
Gogic har både grunnet jobben, og av familiære grunner, holdt kontakt med det norsk-bosniske miljøet.
– Kvinnen som ble min kone, kom til Norge hadde slekt som kom allerede på 60-tallet som helsearbeidere til Norge. Vi hadde felles familiebekjente som var venner allerede fra den tiden.
Et flerårig romanse ble oppretthold på sosiale medier, gjennom telefonsamtaler og ymse besøk i Oslo, Tuzla og Wien.
– Når jeg ikke kunne ta turen til Oslo, eller hun ikke hadde anledning til å komme til Bosnia, så valgte vi å møtes på halvveien, i Østerrike. Når forholdet etter hvert utviklet seg i såpass seriøs retning, så måtte vi ta den viktige samtalen. Vi innså at hun ikke kunne flytte fra Norge til Bosnia, Vi ble enige om at jeg skulle stå for flyttingen, mens hun skulle hjelpe meg inn i det norske samfunnet.
Lærte av tv-nyhetene
Mirza og kona har i snart fire år vært gift. Høsten 2013 kom han til Norge uten å kunne et eneste ord norsk, for å starte helt på nytt.
– I første omgang fikk jeg ikke opphold, så jeg måtte være på turistvisum frem til mars året etter, da vi giftet oss. Vi søkte etter hvert om familiegjenforeningsvisum to måneder etter, og fikk det innvilget. Først da kunne livet i Norge virkelig komme i gang for meg.
Et nytt liv i Norge bød samtidig på mange utfordringer. Fra en sikker tilværelse som jurist i Bosnia, måtte Gogic lære et helt nytt språk, og et helt nytt yrke, ettersom hans utdanning fra opprinnelseslandet ble aldri godkjent i Norge.
– Siden jeg ikke kom som krigsflyktning eller via et introduksjonsprogram, var det kun private norskkurs som var tilgjengelige. Kona og jeg fant ut at det letteste i første omgang var studere norsk hjemme. Han leste aviser og så på tv-nyheter, noe som hjalp veldig mye. Kona mi tok virkelig “for laget”. Hun jobbet overtid og ekstravakter den tiden jeg ikke kunne finne jobb. Og gjett om jeg prøvde.
Læring ved gjøring
En praksisplass på et hotell i Oslo sentrum skulle vise seg å bli Mirzas inngangsport til det norske arbeidsmarkedet, etter flere hundre avslag på flere hundre jobbsøknader.
– For meg var dette “læring ved gjøring”. Å være ute i situasjoner som krevde kommunikasjon og tilstedeværelse. Skal man virkelig lære seg norsk, må man gjøre det i en jobbsituasjon, slik er i hvert fall min erfaring.
– Grip sjansen
Samtidig ville Mirza ha noe mer enn en hotellresepsjonist-jobb. I 2016 fikk han en midlertidig stilling som saksbehandler i UDI i kjølvannet av den store flyktningsstrømmen som kom til Norge høsten 2015.
Siden 2017 har han jobbet som seniorrådgiver og med IT i Skatteetaten, hvor han blant annet også holder foredrag og er kursholder.
– Jeg har nok hatt litt flaks med tanke på at jeg kom hit med kompetanse som jurist, og i tillegg har hatt gode folk rundt meg som vært støttende. Av den grunn så ser jeg det som en plikt å bidra til samfunnet rundt meg.
Formelen for å lykkes optimalt som nyankommen til Norge er ifølge Gogic:
– Grip sjansen når den kommer, og aldri gi deg. Ta ekstra kurs, utvid din kompetanse og vær åpen for et mulig karriereskift. Jeg var jurist i Bosnia, mens her jobber jeg innenfor HR-sektoren. Ta ekstra kurs, og ikke sitt og vent på at drømmejobben skal havne i fanget ditt. Vær ydmyk og villig til å utvikle deg.
