- Jemenittisk fotograf er fribykunstner i Norge - 23.02.2023
- Funn om innvandrere og kreft overrasker - 26.01.2023
- Antonsen-saken: Mener riksadvokaten strider med høyesterett - 25.01.2023
— Jeg eide ingenting. Det lille jeg fremdeles hadde, solgte jeg for å kjøpe et kamera.
Hayat al-Sharif møter Utrop på en liten kafé i Stavanger. Folk suser fram og tilbake i støyende kaos, intetanende om at denne kvinnen er én av Jemens mest anerkjente fotojournalister.
Trusler, trakassering og angrep på både henne og ektemannen ble for mye for den lille familien i Jemen. Arbeidet med å dokumentere og vise fram hverdagslivet til sivilbefolkningen i sult og krig falt i dårlig jord hos styresmaktene.
I desember 2022 flykta al-Sharif. Veien gikk til Stavanger – og det var ikke tilfeldig. Hun har blitt byens nyeste fribykunstner via ICORN (International Cities of Refuge Network), og skal fortsette arbeidet sitt i trygghet herfra.
Krig, sensur og bomber fra Vesten
Al-Sharif kommer fra en kunstnerisk familie, så veien til foto kom nokså naturlig. Både broren og søsteren ble også fotografer. Slik hun beskriver det, veier det menneskelige budskapet tyngre enn det kunstneriske i foto. Derfor ble det til at foto ble al-Sharifs medium for å vise verden den humanitære siden ved Jemens krig.
Da krigen brøt ut i Jemen 2014, endret tilværelsen seg totalt. Vold, sensur, barnesoldater, sult og bombing prega hverdagen. Den internasjonale flyplassen stengte for all gjennomfart, og Saudi Arabia innførte luft- og sjøblokade rundt Jemen. Det ble nesten umulig å sende inn humanitær assistanse og mat.
Deretter startet Saudi Arabia å bombe, det de mente var opprørskrigere, men ofte var sivile familier. Flere av missilene som drepte jemenittiske barn var delvis laget i Norge, og USA selger fortsatt våpen til Saudi Arabia.
— Skummelt å gå med kameraet
FN, Norsk Utenrikspolitisk Institutt og FNs Høykomissær for flyktninger omtaler borgerkrigen som verdens største humanitære katastrofe.
— De siste ni årene har mitt og kvinners liv blitt satt på pause. Krigen har påvirket alle aspekt i livene våre. Mange får ikke jobbe eller ta utdannelse, men blitt stuet vekk i landsbyer og holdt “fanget” innendørs. Kjøkkenet har blitt kvinnenes fengsel.
Situasjonen er krevende for barn: Det er lite til ingen utdannelse, trygghet eller mat. Små gutter som blir barnesoldater og oppfordra til å dra til fronten for å kjempe.
I starten av krigen var hun koordinator i Jemen for et Aid for Artisans-prosjekt for USAID. Da flyplassen i hovedstaden Sana’a stengte, ble det utfordrende for internasjonale hjelpeorganisasjoner å bidra med hjelp.
Da mista al-Sharif mulighetene til å jobbe på internasjonale konferanser i Jemen og utenlands, studere og arbeide.
Hun og familien flykta til en landsby for å unngå å bli rammet av de mange bombene som rammer sivile i de større byene. Hun så livsvilkårene kvinner hadde under krig, og hvordan grunnleggende rettigheter faller fra.
Det starta med interessen for jemenittisk kulturarv: Håndverk, arkitektur, dans og lokale klesdrakter i hjemlandet ville hun bevare på film i vente på at borgerkrigen trolig skulle ødelegge alt sammen. Jemenittiske kvinners og barns utfordringer ble hennes nisje.
Da solgte hun de få eiendelene sine for å skaffe et kamera: Hun skulle dokumentere borgerkrigens konsekvenser for barn og kvinner.
— Det var skummelt å gå med kameraet, fordi jeg visste at konsekvensen for å havne i fengsel for det jeg skrev og publiserte var reell. Å være kvinnelig fotojournalist var en problematisk kombinasjon i Jemen.
Al-Sharif sier at de ulike partene i konflikten ønsker å mindregjøre kvinners roller og rett til selvhevdelse, og at det derfor er et problem når kvinner som henne dukker opp i mediene for å gjøre krav på rettighetene til utdannelse, ytringsfrihet og arbeid. Så kriminaliserer de retten til å være politisk aktiv.
Mødre brant skolebøker for å fø barna
I løpet av det neste tiåret ble kameraet nøkkelen til flere prosjekter. Lista er lang. al-Sharif fikk oppdrag for USAID, Verdens Matvareprogram, og FNs utviklingsprogram i hovedstaden Sana’a. Oppi dette ble bildene hennes også publisert i foto-essayet “Impossible Fire” i det sveitsiske magasinet Global i vinterutgaven 2021/22, som hun forteller om til Utrop.
— Jeg ble sjokkert over hvor lite kvinnene og familiene hadde å leve av: ingen mat, dårlig helse, mangel på utdannelse og rettigheter. I mangel på gass for å lage mat, fant kvinnene andre måter å forsørge barna sine på. De brant klærne og skolebøkene til barna, og barna leter etter antennelig søppel for å lage mat. Dette ble utgangspunktet for bildeserien jeg laga om slik “ubegripelig brann” der borgerkrigen ble en internasjonal krig.
Hun legger til at befolkningen frykter kameraet akkurat som opprørsgruppene. Mange opprørsgruppene sensurerer ytringsfriheten for å hindre at journalister kritiserer krigen, og sivilbefolkningen frykter straff for at ansikt og navn havner i kritisk journalistikk. Derfor sleit hun flere ganger med å overtale kvinner til å stille til foto.
Så ble det for mye for al-Sharif og ektemannen. Overvåkning, falske anklager, trusler, arrestasjoner og angrep ga en pekepinn på framtiden til sønnene deres.
Søsteren hennes hadde vært tidligere ICORN-medlem. Slik kjente hun til ordningen som hjelper kunstnere hvis liv står i fare for sitt arbeid. Hun søkte seg til ordningen, og fikk plass.
— Jeg er fortsatt imponert over den store innsatsen ICORN legger i arbeidet med å fremme ytringsfriheten for kunstnere og forfattere. Jeg er takknemlig for at ICORN har tro på arbeidet mitt, og gav familien min et trygt sted å jobbe fra via programmet deres.
ICORN gjorde en fabelaktig innsats for å hjelpe familien min å flykte fra Jemen. De har skapt et mirakel som gir oss muligheten for å skape et nytt liv der vi kan jobbe i trygghet fra Stavanger, forteller al-Sharif.
— Må ta slutt
Planen framover er å samarbeide med lokale kunstnere om fotoprosjekter, og det ligger trolig et bokprosjekt om kvinners liv i Jemen og venter i framtida. Bilder fra arbeidet hennes på Instagram gir nok av materiale å jobbe med.
— Hva skulle du ønske folk visste om hjemlandet ditt?
Det blir stille. Lyden fra klirrende kopper og samtaler fra hverdag i Norge tar plutselig stor plass rundt bordet vårt. Det tar nesten et minutt før al-Sharif svarer.
— Det må ta slutt.
Ny stillhet. Ordene kan ikke misforstås. Mer trengs ikke å si for å sette ord på det enorme omfanget av følelsene.
— Måten media presenterer jemenitter er problematisk. Folket er ikke terrorister. De som jobber for sine egne interesser skader Jemens rykte fordi de bryr seg ikke om befolkningen, og har ikke respekt for menneskerettighetene.
Videre forteller al-Sharif at styresmakten i Jemen er splittet i flere partier som er styrt av bevæpnede grupper. Krig ødelegger et samfunn. Mat, drikkevann, helsetjenester og grunnleggende menneskerettigheter blir skjøvet til side.
— Jemenitter ønsker bare å leve et normalt liv i fred. Jemen blir dessverre ikke like mye representert i media slik som krigen Ukraina og Syria. Alle disse tre landene lider, men Jemen får ikke nok plass på agendaen til internasjonale organisasjoner.
