- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Lorentzen var en av flere titalls representanter under European Film Market, et delarrangement av det sterkt prestisjefylte Berlinale Filmfestival.
– Jeg opplevde at man tok opp diskusjoner om film og minoritetsrepresentasjon på en seriøs måte, sier hun til Utrop.
Hennes nyeste prosjekt, Museum of Human Suffering, ble valgt ut under kategorien “dokumentar og fiksjon”.
– Vi var 50 stykker fra hele verden, og vi ble valgt ut fra ulike institusjoner. Fra Norge var vi to stykker som ble valgt ut fra Norsk filminstitutt. Opplegget var intensivt, med konstant møtevirksomhet. Vi snakket med ko-produsenter, festivalfolk og potensielle partnere. Jeg fikk truffet mange spennende folk og beslutningstakere.
Kreativ dokumentar
Ifølge regissøren er Museum of Human Suffering en “kreativ hybriddokumentar”.
– Vi hadde en tre uker lang workshop som del av Berlinale, før festivalstart, og tre ukers workshop på nett, hvor vi hadde utvekslinger med virkelige toppfolk i bransjen, alt fra arkiv til dramaturgi.
For henne var likevel det viktigste å oppleve reell mangfold i en festivalsetting.
– For første gang var jeg ikke den eneste “minoritetskunstneren” i panelet. Jeg traff proffe filmskapere, hvor samtlige hadde en eller annen form for minoritetsbakgrunn. Noen hadde innvandrer- og fluktbakgrunn, mens andre hadde urbefolkningsbakgrunn.
Ulike hindre
For Özkal Lorentzen var dette en sterk opplevelse.
– Vi snakket om ulike hindre, både synlige og usynlige, som vi møter som filmkunstnere med minoritetsbakgrunn. Ser man på filmbransjen i ulike land, så ser man på hvilke historier, og hvems historie som blir fortalt. Ser man på “typiske filmer” som omhandler innvandrere og minoriteter, så er temaene ofte gjenger og dop. Er dette representativt for oss? Og er dette historier vi som regissører med annen etnisk bakgrunn ønsker å fortelle?
Hun mener dette ikke kun gjelder etnisitet.
– Skeivheten i representasjonen gjelder også på kjønn. Selv i et likestilt land som Norge er flertallet av regissører i fiksjonsbransjen menn.
Nye perspektiver i film
– Hvilke nye impulser vil du med deg hjem fra EFM og Berlinale?
– Først og fremst tenker jeg på viktigheten av en slik diskusjon. Når vi snakker om mangfold i Norge, så tenker folk at dette er noe som er “PK”, og at man nesten blir lei av å ta denne debatten. Samtidig skjønner ikke folk at dette ikke handler om å være PK (politisk korrekt), men om å forstå verden fra et nytt blikk. Om å forstå at vi er kommet forbi stadiet “vi og dem”, og at vi må få inn nye perspektiver. Folk er kanskje ikke helt klare over at perspektiver endrer seg.
Hun viser blant annet til urbefolkningens og minoritetsgruppers fremstilling i film.
– Urbefolkningen i USA og Canada har lenge opplevd urett. Så hvordan skal disse historiene vises frem, og på hvilke premisser? En regissør med rom-bakgrunn, som også er med i EFM, har sett seg nødt til å kjøpe arkivbilder fra Getty Images for å i det hele tatt kunne lage film om sin egen familiehistorie.
Fordommer og synsvinkler i kunsten
Skal filmverdenen lykkes med mangfoldighet er det viktig å se på og ta tak i fordommer, mener hun.
– Vi må tenker mindre om at “slik gjør vi det i Norge, eller Sverige”. Vi må ha mer aksept for at ting gjøres på ulike vis.
– Nylig har man hatt ulike polemikker rundt kunst og kulturrepresentasjon i Norge, blant annet om Nasjonalmuséet. Hvordan ser du dette gjennom en utvidet mangfoldsdebatt?
– Jeg tror at disse diskusjonene er utrolig viktige, fordi det handler om settingen og måten man gjør ting på i kunstbransjen. Verden, og foståelsen av verden endrer seg.
Endringsfokus
For henne handlet EFM i hovedsak om viktige endringer som må til i filmbransjen.
– Vi er nødt til å begynne å ta mangfold virkelig på alvor. Mangfold er ikke bare en sjekkekategori, hvor man søker om prosjektmidler som “etnisk minoritet” eller “lhbt”. Om vi ikke tar disse samdfunnsendringer, denne mangfolden på alvor, kan dette føre til splittelse og problemer.
– Her handler det om hvordan vi ser oss selv, og spesielt hvordan de unge med minoritetsbakgrunn ser seg selv, og ser hvordan de er fremstilt. Er de fremstilt som et problem, eller som løsningsagenter? Her er det viktig at vi som filmskapere er bevisste, sier hun.
