Foto: Abhijit Alka Anil
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Usman tar oss i mot i sin nye arbeidsplass i byrådsavdelingen. Når vi spør han hvordan han endte opp i denne jobben, svarer han enkelt:
– Jeg ble oppringt av byrådsleder Raymond Johansen, tok en vurdering og takket ja til jobben.
For å beskrive Usman er det kanskje verdt å nevne at jobben han forlot for å jobbe som byråd i Oslo, var i hovedkontoret til Verdens helseorganisasjon (WHO) i Genéve. I en alder av 33 har han hatt flere imponerende jobber, blant annet i det pakistanske Helsedepartementet, som søkte Usmans hjelp under koronapandemien.
Usman er både utdannet lege og samfunnsøkonom. Samtidig har han vært involvert i ulike verv i Arbeiderpartiet siden 2011.
– Jeg har jo vært i politikken i nesten et tiår, og vært engasjert i både lokalpolitikken, og nasjonale og internasjonale spørsmål. Jeg tenker dette har gitt meg erfaring som kan komme til nytt i rollen som byråd.
22. juli førte ham inn i politikken
Usman kaller seg selv en stolt groruddøl, med foreldre som migrerte fra Pakistan for 50 år siden.
– Hele livet mitt har jeg bodd i Oslo. Her har jeg mitt hjem, mine venner og min utdannelse. Her har jeg engasjert meg både som student og i sivilsamfunnsarbeid.
Etter 22. juli så han et behov for å gå inn i politikken.
– For meg har det handlet om å utgjøre en forskjell for folk i Oslo og Norge. Vi har et godt samfunn, men det skjer ikke av seg selv, var min første tanke. Endringene man kan være å skape, det er det som motiverer meg.
Valgår og kamp mot hverdagsdiskriminering
Som politiker ønsker Usman å bekjempe sosial ulikhet. Fokuset hans er rettet mot utfordringer som mange vanlige folk sliter med nå.
– Oslo går gjennom en dyrtid, hvor strømmen koster mer, og renten og matprisen øker. Min fremste oppgave er å sørge for at vi treffer med politikken vår den og de gruppene som har mest behov.
Vi er nødt til adressere de sosiale ulikhetene som finnes i Oslo, sier Usman.
– Vi skal satse på kriminalitetsforebygging, spesielt blant barn og unge. Så handler det også selvfølgelig om å få flere i jobb. Arbeid er et av de viktigste tiltakene for å få folk inkludert i samfunnet. Vi skal vise retning, og ta opp kampen mot sosial ulikhet. Stå opp for et varmt og inkluderende samfunn.
Fornyelse av tidligere antidiskrimineringsarbeid blir også en viktig oppgave, særlig kampen mot hverdagsdiskriminering.
– Å møte hverdagsdiskriminering og rasisme er ekstremt ødeleggende og tøft for den som blir utsatt. Det skal ikke være slikt at utseende, legning og navn skal avgjøre hvordan man blir behandlet i samfunnet. Er det noe vi kan gjøre for Oslos befolkning så er det å sette krav til oss selv og hele samfunnet. Jeg ønsker ikke bare å snakke om rasisme og diskriminering, men vil óg sette krav til inkludering.
Subtil og åpenbar rasisme
I fjor gikk kommunen offensivt til verks med å kartlegge diskrimineringen i egne tjenester.
– Vi så oss selv i kortene, og tallene vi fant var ubehagelige. Dette tar vi tak i med, og vi kommer til å gjøre tiltak som reduserer diskrimineringen som folk møter med kommunen.
Hverdagsrasisme mener Usman kan ofte være subtil.
– Vi ser at vi kan skille diskriminering fra åpenbar og straffbar rasisme. Men for unge er hverdagsdiskrimineringen noe som ødelegger fremtidsoptimismen.
Utenforskap som tærer på norskhetsfølelsen
– Har du selv opplevd denne type diskriminering?
– Som ung og brun norsk muslimsk mann, som har vokst opp i et samfunn hvor det har vært vanlig å bli møtt med naturlig skepsis, føler jeg at jeg har vært heldig. At dette f. eks. ikke har påvirket meg karrieremessig. Men jeg har mange venner som har blitt stoppet i politikontroll, som har følt seg utenfor og ikke funnet jobb. Folk som har følt identitetskrise grunnet diskrimineringen, og spurt seg om de virkelig er norske, om de tilhører samfunnet.
Om dette kan være verre for en som er født og oppvokst i Norge, fremfor en som kommer som innvandrer eller flyktning, er han usikker på.
– Forskjellen mellom førstegenerasjonen som kom på 70- 80- og 90-tallet og de yngre etterfølgergenerasjonen var at førstnevnte var mer villige til å ignorere rasisme og utenforskap. For oss som er født her, og ser Norge som landet vårt, er dette umulig å ignorere. Vi har fått frem stemmer kom sier dette er uakseptabelt, og som krever vern mot diskriminering, som krever handling.
Stolthet i identitet
– Hva er dine tanker om identitet?
– Jeg ser identitet som viktig. Identitet er måten folk definerer seg selv, og det skal man ha stor takhøyde for. Jeg ser på meg selv som norsk med minoritetsbakgrunn, med foreldre fra Pakistan.
Spesielt for barn og unge som har vokst opp i Norge kan identitet være en problemstilling, tenker han.
– Ting er ofte komplekse å forholde seg til. Man har på en side en identitet, som er familiebakgrunnen. Så har man identiteten som man har skapt i tråd med samhandling med storsamfunnet. Så har man andre identiteter i tillegg, som man som ung person skal navigere rundt, og summen av alt sammen kan være krevende.
– Her ligger det også en viktig erfaring: nemlig det å navigere rundt ulike identiteter og mangfoldet. Jeg ser dette som veldig nyttig i livet, spesielt i måten man forstår mennesker og sin egen verden på.
Usman beskriver at en slik innsikt har hjulpet ham med å forstå sier at dette har hjulpet ham med å forstå verden bedre, og også hvilken berikelse mangfoldet er.
– Vi snakker alt for mye om problemene med mangfold. Jeg mener vi må bruke den store fordelen mangfold er mye mer aktivt. Dette er jo en kjempestyrke i en verden som blir stadig tettere knyttet sammen. Groruddalen og Oslo sør er jo talentfabrikker, selv om de også har noen utfordringer.
Realfagsmenneske
Usman var alltid interessert i naturfag, biologi og kjemi på skolen, og det førte ham som ung og voksen inn i legeyrket.
– Som lege kan jeg kombinere interessen av å hjelpe folk med interessen for fag. Så hadde jeg også foreldre som var veldig interesserte i at jeg skulle ta legeutdannelse. Foreldre fra Asia er jo også kjent for å være ekstra ivrige på sine barns vegne, sier han med et smil.
– Opplevde du selv dette kulturelle presset om å bli lege?
– Jeg følte selv ikke noe press, men så på det som en oppfordring, og var glad for deres støtte. For meg virker det heller som om fokuset på utdanningspress i sør-asiatiske innvandrermiljøer har blitt mindre. Jeg ser en mye større bredde i yrker blant norsk minoritetsungdom, ikke bare tunge universitetsutdannelser. Det er veldig bra. Spesielt ser jeg at flere tar yrkesfaglige utdanninger, spennende og viktige fagutdanninger, som kommer til å bli enda viktigere i årene som kommer. Oslo trenger mange fagarbeidere.
Arbeidet for pakistanske helsemyndigheter under pandemien
Under pandemien var Usman i Pakistan og jobbet for landets helsedepartement. Noen erfaringer tar han med seg til Norge.
– Som et fattig land var det store begrensninger på hva man kunne få til av helsetiltak. Rett før pandemien hadde Pakistan et like stort helsebudsjett for 230 millioner innbyggere som det Oslo har for 700.000, uten sykehus. Situasjonen kan ikke sammenliknes.
Jobben var tung og vanskelig, mener han.
– Vi måtte ta harde prioriteringer som påvirket folks liv og helse. Jeg syntes selv dette var tøft, og slet i starten. For dette var et vanvittig ansvar å forvalte.
– Et annet moment var at samfunn som det pakistanske hadde ikke samme motstandsdyktighet for å kunne stenge ned. Stenger du ned India eller Pakistan går over et titalls millioner familier rett inn i fattigdom. Folk som jobber for “dagslønner” får ikke lenger denne muligheten. Etterspillet av pandemien treffer også disse landene ekstra hardt, gjennom inflasjon og andre etterkriser. Jeg er bekymret, og tror rike land må fortsatt vise solidaritet.
Fokus på alle i politikken
Norge og Pakistan er på hver sin ende av utviklingsskalaen, sier Usman.
– Å bo i et land som helt motsatt av Norge har samtidig gjort meg mer bevisst på hva slags prioritering jeg gjør som politiker. Heller ikke i Norge har vi endeløst med ressurser. I Norge har vi også folk som har det tøft, og som sosialbyråd er min oppgave å sørge for at de får hjelp.
All politikk som føres, er også for minoriteter, understreker han.
– En tredjedel av Oslos befolkning har en annen etnisk bakgrunn, så all politikk angår minoritetene i byen vår. Å ha den kulturkompetansen og forståelsen er ting jeg tar med meg i min daglige politiske innsats.
