Foto: Ola Sæther
- Hjerneforsker med hjerte av gull - 03.09.2018
Han var seks år, han gråt og ville hjem. Han frøs. Klærne han hadde på fra hjemlandet, hjalp ikke stort, selv med en ullgenser tredd utenpå. Et så mørkt og trist sted, så stille. Det går bra, trøstet faren. Hold ut, vi blir ikke lenge her.
Den prisbelønte og internasjonalt anerkjente hjerneforskeren Farrukh Abbas Chaudhry, husker alt som det var i går. Han kom til Norge en iskald desemberdag i 1975.
Når er det gått 42 år siden den lille gutten kom skjelvende til lands i tynne sommerklær. Reisen fra Pakistan til Norge var lang nok. Men reisen som startet da, skulle bli enda mye lengre. Han kunne ingenting, sier han selv. I dag vet han ting om hjernen, universets trolig mest komplekse struktur, som overgår de flestes forstand.
I 2002 mottok Farrukh Chaudhry H.M. Kongens gullmedalje for beste doktorgradsarbeid. Med gullmedaljen fulgte audiens på Slottet.
Farrukh Chaudhry har selv lagt til helt ny innsikt om vår felles forståelse av kroppens viktigste organ. Kollegene forteller om et usedvanlig godt hode, beinhard jobbing, stor disiplin. Men også om evnen til å tenke kreativt og originalt.
– Jeg har vært heldig, sier han selv.
Professoren og hjerneforskeren har arbeidsplassen sin ved Rikshospitalet i Oslo, hvor noen hundre forskere daglig setter hver minste bestanddel av menneskets kropp, bokstavelig talt, under lupen. Chaudhry har samarbeidet med mange og trives med alle.
Best på skolen
At det kunne bli noe stort av lille Farrukh, forstod nok både foreldre og lærere ganske tidlig. Han greide seg overmåte godt på skolen, også i norsktimene. På videregående skole hadde ingen i klassen bedre karakter i norsk enn ham.
– Jeg tenkte aldri på at jeg kunne bli noe annet enn øyelege, slik far hadde sagt. Men i niende klasse begynte tvilen å komme. Jeg leste store biografier om vitenskapsmenn, om Edison og Pasteur, og ble enormt fascinert.
– Da fikk jeg problemer. Skal jeg virkelig bli lege? Leger behandler, men finner ikke ut noe nytt. Var det det jeg ville? I tredje klasse på videregående var det kjernefysikk som stod høyest i kurs. Så endte det likevel med at jeg søkte meg til legestudiet.
Chaudhry ble tidlig glad i praksisen i klinikken. Kontakten med pasientene. Men tanken på vitenskapen slapp likevel ikke taket. Han visste bare ikke hvordan han skulle gå fram.
– Jeg besøkte flere forskergrupper, men følte ikke at de var så inviterende. Da var det noen som sa til meg at jeg burde gå til Jon.
Så en dag i 1990 banket en ung legestudent forsiktig på døra til professor Jon Storm-Mathisen ved Anatomisk institutt – hjerneforsker og blant de mest siterte forskere internasjonalt. Har du tid noen minutter? Nei, jeg har aldri tid. Så kom bare inn.
– Det var en fin start. Jeg likte tonen, skjønte umiddelbart at jeg var kommet til rett person. Snart var vi nære kolleger og venner. Jeg er virkelig glad i Jon.
Vi mennesker er født med om lag 100 milliarder hjerneceller. Hjernecellene sender informasjon til hverandre gjennom svimlende hundre tusen milliarder synapser, kontaktpunkter.
Norge har lang tradisjon for å gjøre virkelig fine forskningsarbeider på nettopp dette feltet. Faktisk var det Fridtjof Nansen som forutså eksistensen av synapsespalten – lenge før det fantes mikroskoper som var sterke nok til å se den. I tiårene etter krigen oppnådde den såkalte ‘Oslo School of Neuroanatomy’ verdensberømmelse.
Slo gjennom med et brak
– Professor Jon bragte meg inn i et enestående fagmiljø. Han er selv en av de største.
Midtveis i studiene ble studenten forsker. Han begynte å studere hvordan signalstoffene glutamat og GABA blir syntetisert og resirkulert i hjernen, og greide å fullføre det meste på kort tid. Også studiene.
Den 13. desember 1997 lander Farrukh Chaudhry i San Fransisco, på dagen 22 år etter at han kom til Norge. Dette er verdens beste sted, tenkte han. Varmt og godt. Fire-fem måneder går, så melder savnet seg.
– San Fransisco er en fin by, men somrene er temmelig tåkete. Og jeg som var vant til lyse, klare sommerdager. Jeg savnet Norge, var desperat etter å snakke norsk med noen. Da fant jeg på å gå omkring med en Rema 1000-pose i håp om at noen ville ta kontakt. Jeg begynte til og med å gå i den norske sjømannskirken i byen.
Farrukh Chaudhry dro for ett år, men det skulle gå tre før han var tilbake. I mellomtiden gjorde han sitt kanskje mest oppsiktsvekkende funn.
– Der var jeg litt heldig. Jeg klarte å finne et protein som faktisk frigjør glutamin fra omkringliggende celler. Dette glutaminet blir så tatt opp av nerveceller og brukes til å framstille signalstoffene glutamat og GABA.
Proteinet var helt ukjent inntil Chaudhry fikk resultatene publisert i det prestisjetunge magasinet Cell i 1999. Dermed åpnet han et nytt forskningsfelt – på en helt ny familie av proteiner som transporterer glutamin gjennom cellevegger.
Farrukh Chaudhry hadde slått igjennom som forsker med et brak.
Den svarte boksen
Med tid og stunder fikk han sin egen forskergruppe ved Bioteknologisenteret på Universitetet i Oslo. Nå er han gruppeleder på Institutt for medisinske basalfag.
I 2002 mottok Farrukh Chaudhry H.M. Kongens gullmedalje for beste doktorgradsarbeid. Med gullmedaljen fulgte audiens på Slottet.
– Jeg var veldig nervøs på forhånd for jeg ante ikke hva jeg skulle snakke med kongen om. Men kongen viste seg å være virkelig interessert i forskningen min og stilte meg masse spørsmål. Det var en veldig opplagt og vennlig – og lattermild konge jeg møtte. Jeg hadde virkelig ikke trengt å bekymre meg.
Farrukh Chaudhry omtaler hjernen som en svart boks.
– Det er fortsatt så lite vi forstår. Det er et problem. I forskningen er hjernen ikke blitt prioritert like høyt som andre deler av kroppen, hjertet for eksempel. Dette er i ferd med å endre seg, men fortsatt er det mye å ta igjen. Hadde hjerneforskningen fått samme vilkår som hjerteforskningen og kreftforskningen, hadde vi visst mye mer om Alzheimer og andre store sykdommer i dag.
Trist og irritert over Norge
Farrukh Chaudhry er glad i landet sitt. Han er blitt tilbudt professorater og attraktive stillinger andre steder, men han ønsker å bli i Norge. Han føler tiknytning til Norge. Da han sammen med kona og de fire barna besøkte Lahore i desember i fjor, kjente han det tydelig.
– Det var herlig å være der – som turister. Men jeg kunne ikke bodd der. Det er for annerledes. Jeg måtte ha startet livet på nytt, og det ønsker jeg jo ikke, ikke barna mine heller. Norge er hjemlandet vårt.
Han legger ikke skjul på at han av og til blir trist, og litt irritert, over ting i det norske samfunnet. Som all oppmerksomheten om negative konsekvenser av innvandring og politikere som ønsker seg en sak å vinne velgere på.
– I vinter ble det foreslått å forby ekteskap mellom søskenbarn. Jeg har engasjert meg litt i debatten, for flere av argumentene som brukes er medisinske. Dessverre holder de ofte ikke mål. Et forbud mot søskenbarnekteskap vil trolig forhindre ett dødsfall og noen få medfødte tilstander. Til sammenlikning fødes flere hundre barn hvert år med misdannelser som skyldes alkoholmisbruk. Hvem vil foreslå å forby alkohol? I begge tilfeller har god informasjon til foreldre større effekt.
For mye å gjøre
– De siste årene har vært spesielt travle. Jeg ønsker å utrette så mange ting og tidsklemma har vokst til å bli et skikkelig problem. Jeg har tre jobber: Først er jeg forsker og leder både en forskningsgruppe og et senter. Så er jeg lærer med masse undervisning. Det er virkelig morsomt og givende, men tar veldig mye tid. Og så klarer jeg ikke å la være å være lege. Derfor tar jeg stadig vakter på legevakten. Det er jo egentlig veldig dumt med tanke på forskerkarrieren.
Han bedyrer at det ikke er noe mål i seg selv å bli en verdenskjent forsker.
– Selvsagt vil jeg gjøre så godt jeg kan i forskningen, men det er viktigere å være et fint menneske. Meningen med livet er å gjøre godt for andre, sier Farrukh Abbas Chaudhry.
|
Fakta:
|
Opprinnelig publisert i Apollon, gjengitt og forkortet med tillatelse.
