Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Fjorten år har gått siden Ahmadis debattbok Tause skrik utkom og debattene om identitetspolitikk, rasisme og ytringsfrihet dominerer bare nyhetsbildet enda mer enn før.
I Fjorten år med «Tause skrik» beskriver hun innvandrerkvinners opplevelse med blant annet isolasjon, ekskludering, helseproblemer og vanskeligheter med å få fast arbeid i Norge.
Hun tar opp spørsmålstillinger knyttet til flerkultur, innvandrerkvinners individualitet og grensen mellom toleranse og mangfold i det norske samfunnet.
Flyktning og aktivist
Utrop tar imot forfatteren, som har bodd i Norge i over 20 år. Grunnet sin innsats for menneskerettigheter og demokrati har hun sittet i fengsel i både Afghanistan og Pakistan, og opplevd tortur.
Etter at de sovjetiske styrkene forlot Afghanistan ble Ahmadi som demokratiforkjemper arrestert sammen med andre intellektuelle. Amnesty International jobbet aktivt for å få Ahmadi løslatt fra fengselet i Pakistan. Etter løslatelsen, flyktet hun til Norge.
– Flukt og krig gjør at jeg har førstehåndserfaringer med hva ideologisert hat i verste kan føre til. Jeg kommer fra et Afghanistan som har vært splittet lenge. Og jeg ser dessverre mye av det samme tankegodset spres i Vesten.
Innvandrerkvinners individualitet
I Afghanistan var hun både demokrati- og kvinnesaksforkjemper.
– I Tause Skrik, som jeg skrev i 2008, viste jeg til denne kampen for at kvinner et sterkt religiøst og patriarkalsk system skulle kunne leve frie liv, være individer. I min oppfølger viser jeg til hvordan den nye identitetspolitikken har ført til flere tilbakeskritt for denne individualiteten.
– Hvordan har vi som samfunn gått tilbake?
– Vi har fått en slags identitetspolitisk dreining som trumfer alle andre hensyn. Spesielt religiøse og kulturelle minoritetsidentiteter fremmes. Når religiøse miljøer får større innflytelse går det utover innvandrerkvinnenes individualitet, og utover deres muligheter til å leve frie liv. For å ta “kulturhensyn” har vi latt de ulike miljøene importere kvinnesynet fra opprinnelseslandet, noe som har ført til at en del av kvinnene lever under de samme tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, også i et tilsynelatende fritt samfunn som Norge.
– Har vi klart å gå fremover på noen punkter?
– Heldigvis, på flere punkter. Vi har et meningsmangfold, spesielt blant innvandrerkvinnene. Folk er mer bevisst på egne rettigheter, og skaper egne rom for offentlig kritikk. I Norge har vi heller ikke kommet så langt i denne samfunnsutviklingen som mange andre land i Vesten.
Fokus på integreringssmerter
Forfatteren har basert en kapittel på historiene til Ezat, Nasrin, Kamilla, Shaeen, Tajeba og Elisabeth.
I kapittelet skriver Ahmadi:
«Smerten er ikke i kroppen min, alle tankene mine er smertefulle,» sa Ezat. «Smerte og kvinnelighet er to sider av samme sak,» fortalte Nasrin til meg. «Kultur er vår usynlige smerte,» presiserte Kamilla. «Når jeg ser Mulla Krekar på TV, får jeg hodepine,» klaget Shaeen. «Smerten av arbeidsledighet er større enn smerten ved omskjæring,» konstaterte Tajeba. «Ekskludering fra fellesskapet i arbeidslivet gjør meg paralysert,» oppsummerte Elisabeth.
– For meg har det vært viktig å fremme denne opplevelsen av de ulike innvandrerkvinnenes smertefulle møte med et nytt og ukjent samfunn. Jeg har selv opplevd de samme “integreringssmertene”, før jeg etter hvert ble en del av dette samfunnet. Overfokuset på kvinnenes kollektive identitet bidrar med ekstra utfordringer.
Skjult rasisme
Forfatteren tar opp multikulturalismens utfordringer i boken. Og som i Tause Skrik kommer hun med et kritisk blikk.
– I Norge har vi ikke vedtatt multikulturalisme som statsvedtatt politikk, slik det er tilfellet i andre land i Vesten. Likevel er dette sterkt forankret i samfunnslivet og institusjonene.
En av de store utfordringene med moderne multikulturalisme er at den i verste fall kan føre til utenforskap og segregering, mener forfatteren.
– Vi får sterkere skiller mellom majoritet og minoritet. Og som vi ser nå har også det sterke fokuset på identitetspolitikk ført til sterkere oppslutning om høyreradikale politiske prosjekter fra visse deler av majoritetsbefolkningen. Tendensen er at mange hevder “de ikke kan si sin virkelige mening”. At man ikke kan kritisere de negative sidene med innvandring og flerkultur, fordi da kommer det ulike beskyldninger.
Når folk anser at ytringsfriheten sin er under press, kan det få farlige følger, mener hun.
– Jeg har ofte fått høre fra andre med majoritetsbakgrunn at de tar avstand fra det verste og mest voldelige tankegodset på ytterste høyre, men at de på en måte også har rett. Vi får en økende, men skjult form for rasisme. Vi i Norge som fortsatt er noen år etter i utviklingen må følge godt med på hva som skjer i andre land som har kommet lengre enn oss på innvandringsbiten.
– Viktig å skape en god globalisering
En globalisering som skaper splid kan bli farlig på sikt, mener hun.
– For meg som kvinne, og som kommer fra majoritetsmuslimsk samfunn er det et tankekors at flere hundre unge belgiere med majoritetsmuslimsk bakgrunn reiste som IS-krigere. Og på den andre siden har vi folk som Breivik og hans støttespillere. For meg representerer ytterpunkter som disse de som har tapt i en globalisering som har delt folk i grupper og dyrket motsetninger.
– Hva ser du som alternativet?
– Vi må skape en globalisering som tar utgangspunkt i virkelig rettferdighet, som ikke skaper sterke skillelinjer og splittelse mellom folk. En globalisering som er til gagn for både innvandrerkvinner, majoritetskvinner og alle andre, uavhengig av identitet. Selv om vi er sterkt preget av en dyster samfunnsutvikling, så finnes det alltid håp.
I vår tid føler mange mennesker seg avmektig, sier hun.
– Samtidig må vi også huske at alle mennesker, til og med de som sitter i fangenskap og er torturert, har makt. Når jeg som aktivist satt fengslet, tenkte jeg at det var når jeg satt bak murene at jeg følte at jeg hadde mest makt, fordi jeg kunne overleve det verste. Jeg ser for meg i boken at en slik tankegang også kan overføres og føre til et bedre samfunn på sikt.
