Innvandringsadvokaten

– Jeg håndhilser bare en gang, sier advokaten selvsikkert til Utrops utsendte medarbeider. 68-åringen legger til at han liker å være formell.

Inne på kontoret ligger et stort antall saksmapper, samt effekter fra land som Tveter har besøkt og bodd i gjennom sine år i utenrikstjenesten. En suvenir med den albanske ørnen påkaller oppmerksomheten.

– I år var kona og jeg på ferie i Kroatia. I år skal jeg igjen prøve å overtale henne til å bli med til Albania. Hun står på sitt, så jeg må bruke mine retoriske evner.

Vi splitter familier, og sender mennesker tilbake til de jævligste livsvilkårene som finnes. Til krig, nød og konflikt.

Er det noe Tveter har hatt god bruk for de siste tiårene, som advokat innenfor utledningsrett, så er det de retoriske evnene. Han er mellommannen som må klare å overtale norske utlendingsmyndigheter til la klientene sine få bli i Norge.

Første jobbdag etter innvandringsstoppen
En kald februardag i 1975 troppet en 25-årig Tveter opp på Arbeidskontoret for utlendinger i Oslo. Samme dato som den formelle innvandringsstoppen ble satt i kraft av Trygve Brattelis andre regjering. I motsetning til Bratteli, som satt som statsminister kun i ett år etter innvandringsstoppen, har navnebror Tveter jobbet uavbrutt i feltet i 43 år.

– Jeg husker retorikken på den tiden og spesielt et bilde som Dagbladet publiserte av en gjeng med utlendinger. Tidlig i 70-årene kom de første større gruppene med ikke-vestlige arbeidsinnvandrere, særlig tyrkere og pakistanere. Etterhvert tok de med seg familiene sine. Og da kom de første negative stemmene.

– Ser du historiske likhetstrekk mellom dengang og nå?

– Vi er blitt et annet og mer mangfoldig samfunn. Men en ting går fortsatt igjen: nemlig at det nye, det man ikke kjenner til og vet om, fortsatt skremmer og utfordrer.

Viktig medmenneskelig omgang
Tveter har i alle disse 43 årene jobbet med det mange ser på som “fremmede”. Han mener cluet ligger i å se folk som mennesker som trenger hjelp til å komme inn i det norske samfunnet. 

– Skremmebilder og motforestillinger kommer oftest fra de som har hatt minst å gjøre med innvandrere og asylsøkere. Har man mer omgang med hverandre, skaper man mer interesse og forståelse. Man får et mer naturlig forhold til hverandre.

For Tveter er nesten ingen arbeidsdager like. Til det har han for mange klienter med ulik livssituasjon og ulike saker. Men én ting går igjen.

– Kombinasjonen av lesing av dokumenter, samt møter med klienter og offentlig forvaltning. Man blir en slags mellommann, og den medmenneskelige siden av jobben er og blir viktig for meg.

Ekspertise gjennom praksis
Tveter har både som offentlig byråkrat og advokat holdt på med utlendingsrett i 44 år. Han har skaffet seg stemplet som “advokaten for innvandrere” etter lang tids praksis på området.

– For 40 år siden var dette et veldig smalt fagfelt. Kan du gjette hvor mange det var av oss som jobbet på Statens utlendingkontor i 1978? spør han retorisk.

– Vi var TRE stykker! Med ansvar for alt fra asyl, visum og til familiegjenforeninger. Tre stykker på et nesten hundretalls saker. Og sakene ble stadig flere utover på 80-tallet, når det kom flere asylsøkere til Norge. Man blir herdet og får nyttig fagkunnskap når man har holdt på med noe så lenge.

Tiden med “sterkt menneskelige hensyn”
En av sine vanskeligste saker hadde Tveter mellom 1997 og 1998, i tiden mellom en Ap-regjering og en borgerlig regjering.

– Saken omhandlet en pakistansk familie som fikk avslag, og som ble sendt ut etter rettslig prøving. Familien fikk returnere til Norge under Bondevik-regjeringen etter å ha blitt tvangsutsendt av Grete Faremo som var daværende justisminister. Saken var kompleks siden den kom under et valg og et påfølgende regjeringsskifte.

– Faremo, som var justisminister i en Ap-ledet regjering før valget, holdt seg til en streng tolkning av regelverket. Hun mente familien ikke oppfylte kriteriene til opphold i Norge og gikk også inn for å begrense gyldigheten av et klagevedtak for familien. Etter at Bondevik I-regjeringen tok over, vurderte man “sterkt menneskelige hensyn” som et sterkere kriterium. Vi fikk saken opp på nytt og familien fikk bli. 

Hjelpeaspektet er helt klart en motivasjon for Tveter.

– I dette yrket må man på den ene siden være proff og engasjert, og man kan heller ikke unngå å bli involvert. Klienter blir ikke bare klienter, men folk som du tilbringer mye tiden din med. Folk av kjøtt og blod, som i mange saker har risikert mye for å komme til Norge. Folk som oss kan sørge for at de lever de neste 50 årene i Norge, eller må vende tilbake til helt andre forhold og livsvilkår. 

Norgesmester i maraton
For å klare det tøffe arbeidspresset, er Tveter tilhenger av tankegangen “sunt sinn i sunt legeme”. Som unggutt var Tveter løper og fotballspiller. Han har gjort såpass stort alvor av løperinteressen at han for noen år tilbake ble Norgesmester i veteranklassen i maraton.

– Å være i god form i en alder av snart 70 opplever jeg som en glede. Jeg jogger og løper alltid når jeg har sjansen. 

Kunsten å se den andre
Tveter ble ferdig utdannet jurist i 1975, men begynte ikke å praktisere aktivt før tjue år senere. Noen år tidligere arbeidet han med utlendingssaker ved ambassaden i Islamabad i tre år. Han føler derfor kanskje at han alltid har noe ekstra å gi. At han alltid må kjempe videre, gå og løpe den ekstra milen for å komme i havn, komme i mål.

Utenlandstjenesten har også preget ham som person. I 1992 var Tveter attaché ved den norske ambassaden i Colombo på Sri Lanka. I tillegg arbeidet han for FNs høykommisjonær for flyktninger (UNHCR). Før det tilbrakte han også tid i Islamabad i Pakistan. 

– Jeg kan se de andre med andre øyne enn det som kan være normalen. Å se inn i andre menneskers livsbakgrunn og vilkår. Tilstedeværelse gjør at man får en nærhet, og at man får lettere forståelse for hvorfor folk gjør som de gjør, og forlater det de har kjært og nært. Jeg har sett hva krig og nød gjør med mennesker.

Til nye og unge advokater har Tveter følgende råd:

– Yrket favner veldig bredt, og kan oppleves som veldig mye. Studiet har sine begrensinger, men også sine fordeler. Det kan gi adgang til spennende jobber i statlig og kommunal forvaltning, samt åpne døren til internasjonale oppdrag og ulike organisasjonsverv.

Gulvtramping mot likegyldighet
Er det noe som gjør Tveter sint, er det særlig det han ser på som en urettferdig behandling av mindreårige klienter.

Mange år har han brukt på kompliserte saker og tøffe samtaler med byråkrater av den typen han selv engang var. Han er oppgitt over politisk (over)bestemmelse av menneskeskjebner, noe i et kort øyeblikks følelsesmessige introspeksjon og frustrasjon får ham til å sprekke.

Plutselig tramper han på kontorgulvet.

– Jeg er hårreisende forbauset over politikken vi har nå på feltet, særlig at vi i Norge i så stor grad setter barns hensyn til side. Vi splitter familier, og sender mennesker tilbake til de jævligste livsvilkårene som finnes. Til krig, nød og konflikt. 

– Er dette noe som provoserer deg?

– Ja, det sjokkerer og provoserer meg at vi kan ha en politikk som knuser barn, og som tilsidesetter deres drømmer om et bedre liv. Jeg tenker det ikke hadde kostet å vise et annet storsinn.

Om Trygve Tveter

• Advokatpraksis i Oslo siden 1995.
• Juridisk embetseksamen i 1974.
• Jobbet i UDI i ti år og i forløperen til UDI (Statens utlendingskontor). I den siste tiden i UDI var han leder for juridisk avdeling.
• Utlendingsattaché ved ambassadene i Pakistan og i Sri Lanka. I Sri Lanka arbeidet han også for FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR).