Foto: Claudio Castello
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Sist sommer traff Utrop forfatteren i det hun var i ferd med å gjøre seg ferdig med utgivelsen «I morgen er det glemt», og i gang med å forhandle med forlag.
Nå er den forlengst kommet ut, etter mye om og men.
– Som alle forfattere ønsker jeg at denne utgivelsen skal gjøre det bedre enn forrige. Selv om jeg jobber med nye bokidéer har jeg full fokus på boken jeg utgir nå.
Hun innrømmer at det har stormet rundt denne utgivelsen.
– Fra dag én var det veldig mye kontrakttilbud og uenigheter, i og med at jeg ønsket å anonymisere enkelte identiteter i utgivelsen. Forlaget ville ha mer “ekthet”. Etterhvert innså jeg også selv at trengte å ta et oppgjør, og ha null filter.
Sterke reaksjoner
Særlig fra opprinnelseslandet Irak kommer det sterke reaksjoner på boken.
– Jeg føler at telefonen min bombarderes hele tiden. Jeg har jo skrevet om noe som ingen ønsker å snakke om. Folk i Irak følger meg jo på Instagram, selv om ingen irakiske medier har rapportert om denne. For mange har det kommet som et sjokk at jeg har utlevert en slik historie.
Hun sikter til overgrepene hun ble utsatt for som ungjente.
– I min opprinnelseskultur blir voldtekt sett på som “jenters og kvinners problem”. At jeg også skriver så åpent om rus, sex og alkohol har falt mange tungt for brystet.
For henne har det å måtte å grave i gamle traumer medført til at det aller meste av utgivelsen har blitt skrevet under ruspåvirkning.
– Folk har skrevet til meg at de gråter når de leser boken, at de forteller hvor vondt det var å lese boken. Og i seg selv var dette også et poeng. At folk skulle bli opprørte og kvalme over hvordan sannheten fremstår. Om hvordan ting er bak fasaden.
Samtalt med jurister
Historien i boken er såpass sterk at Rahma har vært i møter med forlaget og jurister.
– Jeg fikk beskjed om at “dette her er ikke det tryggeste å skrive om”, og vi har måttet gjennomgå innholdet flere ganger. For meg har dette vært en personlig føkk deg-finger til han som utsatte meg for disse overgrepene.
– Ville du laget en oppfølger til denne utgivelsen?
– Jeg kommer nok ikke til å gjøre det, siden jeg har en plan om å utgi fem bøker før 2025. For meg har denne vært den sterkeste boken jeg har skrevet.
Vil la boken bli utdanningsformål
Rahma kan godt tenke seg å la utgivelsen bli brukt til utdanningsformål, hvis organisasjoner som jobber med overgrepsutsatte skulle ta kontakt.
– For meg var det mange grunner til å skrive boken. En av grunnene var et oppgjør med kretsen rundt overgriperen, en annen var et oppgjør med helsemyndighetene etter tvangsinnleggelse, og en tredje handler rett og slett om å skape en debatt rundt voldtekt. Slike prosesser tar alltid lang tid. Jeg valgte selv aldri å anmelde fordi jeg var redd for at flere skulle anta at det hele var «min» feil. Jeg vil også at denne utgivelsen skal hjelpe andre, til å forsikre dem at de ikke står alene.
Hater å bli kalt offer
Som overgrepsutsatt hater hun å bli kalt offer.
– Jeg har selv skrevet i boken at jeg ikke vil være et offer, og det sa jeg også til psykologen som behandlet meg.
– Hvordan ser du for deg å kunne skape debatten som du snakker mye om?
– Ved å bidra til endringer. I min første bok skrev jeg om barnevernet og holdt ulike foredrag for ulike kommunestyrer. Etterhvert hørte jeg at ulike forslag til endringer ble vurdert og vedtatt.
Lite bevissthet om overgrep i opprinnelseslandet
I sin opprinnelseskultur ser ikke Rahma den samme bevisstheten rundt overgrep.
– Først og fremst fordi det er for mye sosial kontroll. I min egen familie fikk jeg beskjed at det var min egen feil at jeg ble voldtatt. At jeg ba om det. Jeg ser ingen rom for å kunne ha en slik samtale.
– Siden vi sist snakket har det skjedd visse ting, i Iran blant annet med “kvinne-liv-frihet”-bevegelsen. Hvordan ser du på denne nye bevisstheten om kvinneundertrykking?
– Jeg elsker det. For det kommer til et punkt der man sier “nok er nok”. Jeg ser at denne motreaksjonen på lang tids kvinneundertrykking har vært som “olje på bålet”. Jeg var jo selv i Irak for et par måneder siden, og aldri følt meg så undertrykket. Selv i mer “liberale” Dubai opplevde jeg som kvinne stadige pålegg om hvordan jeg skulle kle og oppføre meg.
Ser håp for endring
– Går de samme mekanismene utover gutter og menn?
– Hvis du snakker om seksuelle overgrep, så er synet at menn ikke skal bli voldtatt, fordi de er menn. Om det skulle skje sees det som en stor skam og en synd. Når det gjelder kvinner så sees voldtekt som noe “de ba om”. Uansett så er det den opplever voldtekten som blir stemplet som den skyldige.
Likevel ser hun håp for kulturelle endringer.
– For meg er dette noe som har motivert meg til å skrive om noe såpass vanskelig. Jeg ønsker at boken skal bidra til brobygging og til at folk skal føle seg frie.
