Foto: Aschehoug forlag
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
– Etterhvert skjønte jeg at Iran ikke lenger kunne være et trygt sted for meg, sier Ekhtesari til Utrop på telefonlinjen fra sitt hjem i Lillehammer.
Som 18-årig universitetsstudent ble hun inspirert til å ta sine første steg ut i forfatterskapet, da hun deltok i sin første workshop for kreativ skriving.
– Jeg var på det tidspunktet jordmor, men traff flere iranske forfattere, og følte at dette kunne være noe for meg. Etterhvert ble jeg mer og mer opptatt av litteratur. Jeg begynte å lese om skriveteknikker og litteraturvitenskap.
Feministisk poesi
I 2010 skrev hun sin første bok, som var en poesisamling.
– Jeg kalte denne “En feministisk diskusjon før man koker og baker poteter”. Samlingen inkluderte dikt som egentlig ikke var så “sterke”. Likevel måtte boken gå gjennom Irans offisielle sensur. Alle bøker som utgis kommersielt i landet gjennomgås av landets kulturdepartement, som enten sier ja eller nei til publiseringstillatelse. Sensorene leser gjennom hele utgivelsen.
Hennes første verk ble ikke gitt publiseringstillatelse, uten å måtte gå gjennom revidering.
– Fra før av hadde jeg lagt ut dikt på nettet og i blogger, uten sensur. Utgivelsen måtte jeg sensurere kraftig.
Fikk politibesøk
Å skrive om feminisme var betent nok til at Ekhtesari fikk besøk av militært personale og politi på bokmesse, selv etter at boken var godkjent for publisering.
– Agenter fra staten kom på besøk og konfiskerte alle bøker. Heldigvis hadde jeg en PDF-versjon av samme utgivelse, som jeg publiserte på nettet, uten sensur.
Ekhtesari ble etter denne utgivelsen arrestert for første gang av det iranske politiet.
– Jeg fikk høre at jeg var blitt arrestert på grunn av tingene jeg skrev. I et flere titalls utgitte og sensurerte bøker erstattet jeg forbudte ord, som bryst, kyss, frihet og nakenhet med blanke felt. Senere la jeg de manglende ordene ut på nettet slik at leseren kunne føre dem inn selv, forteller Ekhtesari.
Anklaget for å sette Iran i vanry
Forfatteren sier hun ble anklaget for “svartvasking”, for å sette landets rykte i vanry, ved å fortelle om kvinners opplevelser av livet i Iran.
– Jeg fikk høre: “Du skriver nedsettende om landet vårt. Vi i Iran tar jo vare på kvinnene våre”.
Etter arrestasjonen fortsatte hun forfatterskapet og diktningen.
– Selv om situasjonen var presset, så tenkte jeg at dette ikke skulle kneble meg. Selv om jeg havnet i det iranske kulturdepartementets svarteliste, og skulle måtte selvpublisere all fremtidig materiale.
Sverige-besøk førte til arrest
I 2013 var Ekhtesari på en litteraturfestival i Gøteborg. Ved det tidspunktet var hun allerede under overvåkning, og knapt to måneder etter hjemkomsten ble hun igjen arrestert, og utsatt for verre behandling enn sist gang.
– Sikkerhetspolitiet utsatte meg for “styrket forhør”. Jeg var 38 dager i isolat, utsatt for tortur og mishandlet. Jeg hadde ikke tilgang til advokat eller mulighet til å kontakte familien min. Hjemmet mitt ble utsatt for et razzia, og alt utstyr, fra laptop til harddisker, samt bøker og notater ble konfiskert. Formålet var å finne ting som kunne kompromittere meg.
Etter 38 dager ble hun frigitt mot kausjon. Like etter frigivelsen kontaktet forlaget henne på nytt.
– Jeg fikk høre at min neste bok måtte utgis omgående, selv i sensurert format. Forlaget var bekymret for at jeg skulle bli arrestert for en tredje gang.
Flyktet for å slippe fengsel
I to og et halvt år var Ekhtesari jevnlig i kontakt med rettsvesenet, og kunne ikke forlate landet. I 2015 fikk hun straffen: 11,5 års fengsel og 99 piskeslag.
Forfatteren så til slutt ingen annen utvei enn å bryte loven nok en gang, og forlate alt som var kjent og kjær.
– Fengsel var ille nok. Å få piskeslag er nærmest en form for henrettelse. Jeg måtte finne en utvei.
Kort etter dommen, fant forfatteren en menneskesmugler som fraktet henne over grensen til Irak.
– Jeg var ti dager i Irak, i et sikkert hus under beskyttelse av folk aktive i en iransk opposisjonsgruppe. Etterhvert var det ikke trygt nok, så de fant en annen menneskesmugler, som fikk meg over grensen til Tyrkia. I Tyrkia bodde jeg halvannet år, og registrerte meg som asylsøker.
Fikk ICORN-beskyttelse
Forfatterkontakter fra Sverige og Norge fikk høre om Ekhtesaris situasjon i Tyrkia, og i 2017 ble hun tilbudt beskyttelse gjennom organisasjonen ICORN (International Cities of Refuge Network) – et nettverk som tilbyr forfattere, journalister og kunstnere et opphold til å uttrykke seg fritt.
– Nettverket sørget for flybillett og identifikasjon. Alt jeg hadde av identifikasjonspapirer var konfiskert av sikkerhetspolitiet i Iran. Flyturen tok meg til Oslo, og etterhvert havnet jeg i Lillehammer, hvor jeg har min ICORN-residens.
Selv midt i en fluktsituasjon ga Ekhtesari ut korte noveller og diktsamlinger på farsi, som hun ikke kunne publisere i Iran.
– For første gang kunne jeg føle meg fri til å publisere, uten noe form for forhåndssensur. Amazon og selvpubliseringsverktøy ble viktig for meg å ha, i denne perioden hvor jeg ikke hadde noen kontakter eller støttespillere, som forfatter i eksil. Dermed kunne jeg legge ut materialet på bloggen min, slik at også lesere i Iran kunne lese uten sensur.
Forfatterskapet viktigst i livet
I Iran hadde Ekhtesari et godt liv, familie, venner og en jobb som jordmor på sykehus ved siden av forfatterkarrieren.
– Alt dette forlot jeg på grunn av forfatterskapet. Forfatterskapet ble etterhvert det viktigste i livet, og det første på prioriteringslisten. Forfatterskapet førte meg ut i flukt, og til at jeg mistet landet og språket mitt.
Å kunne ha et nettverk bak seg, sier Ekhtesari, hjalp henne til å bli integrert i samfunnet.
– En ting er den personlige integreringsprosessen. En annen er å bli integrert inn i det norske litterære miljøet, noe som har vært enda mer utfordrende. Vi har flere folk som har vært innom ICORN-nettverket, men som ikke har kunnet virke som forfattere i Norge.
Vil ikke settes i bås
For Ekhtesari har forfatterkarrieren vært preget av fremskritt, også i Norge. I 2020 ble hennes diktsamling “Vi overlever ikke” utgitt på norsk og persisk.
– Utgivelsen fikk god kritikk, og jeg har vært på flere festivaler. Jeg føler at jeg har kommet langt, og jobbet hardt for å bli en del av forfatter-Norge.
Nylig delte Ekhtesari årets utgave av Ordknappen-prisen med fem andre forfattere. Hun føler anerkjennelsen først og fremst handler om hva hun skriver.
– Jeg prøver å se bort fra “båser”. Først og fremst er jeg dikter og forfatter, ikke “eksil-forfatter”, “iransk forfatter”, “lhbtq-forfatter”, “ICORN-forfatter”, eller “kvinneforfatter”. Når jeg ga ut min andre boksamling hadde jeg samme følelse som da jeg fikk dele Ordknappen-prisen. Juryen ga meg ikke denne anerkjennelsen på bakgrunn av min livshistorie, eller presset jeg hadde på min skuldre. Jeg ble vurdert utifra det arbeidet jeg gjorde som forfatter.
Optimist på vegne av Iran
Ekhtesari sier hun også føler seg optimistisk som forfatter og som kvinnerettighetsforkjemper på vegne av sitt opprinnelige hjemland.
– «Kvinne, liv, frihet»-protestene gir folk muligheten til å stå opp for viktige endringer. Vi har hatt protestbevegelser i Iran tidligere, men nå føles ting annerledes. I det langsiktige ser jeg for meg at regimet vil få det vanskelig med å stoppe protestbevegelsen. Regimet er ikke i stand til å kontrollere folks liv i samme grad som de har kunnet tidligere.
Om verdenssamfunnet støtter opp om endringsmulighetene i Iran, så vil det medføre at kunstnere og forfattere fritt kan publisere sine verk i et fritt Iran, sier hun.
– Og det vil ikke bare gagne iranere, men også norske og utenlandske kunstnere og forfattere. Regimet sensurerer ikke bare oss, men også dere i Vesten. Alle verk som publiseres i Iran sensureres og publiseres uten opphavsrett av kulturmyndighetene. I et fritt Iran vil alle kunstnere kunne bidra.
