Foto: Linda Bournane
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Haile Bizen er poet, redaktør, oversetter og journalist fra Asmara, Eritrea. Etter utgivelsen av boka Behind the Doors i 2009, ble han tvunget til å flykte fra hjemlandet, og kom til Kristiansand som fribyforfatter i 2011.
Forfatteren flyktet gjennom Nord-Afrika, og bodde en periode i Belgia som residensforfatter. Nå holder han til i Lillehammer.
– Ifølge myndighetene skrev jeg om emner som ble ansett som upassende. Jeg har skrevet om livet for vanlige eritreere, om mangelen på frihet og grunnleggende rettigheter. Jeg visste selvsagt hvilken risiko jeg tok.
Hardt liv for kunstnere
I Norge har Bizens tekster stått på trykk i flere antologier, blant annet Å kysse en ørken, å kysse en myr (Aschehoug 2019), da under navnet Haile Bizen Abraha. Han har også oversatt Thorbjørn Egners Karius og Baktus (Cappelen Damm 2015) og Ryddetid av Camilla Kuhn (Cappelen Damm 2021) til tigrinja.
Tilbake har han forlatt et land hvor livet for forfattere og andre utøvende kunstnere er hardt.
– Eritreiske kunstnere sensureres, og har sterke restriksjoner på blant annet reisevirksomhet. Når kunstnere ikke kan reise får de lite eller ingen impulser fra omverdenen. Jeg tror det handler også om at regimet vet at de ikke kan garantere for kunstneres ytringsfrihet, og at å fortsette å undertrykke kunstnere og folk er eneste måte å beholde makt og kontroll på. Vi er Øst-Afrikas svar på Nord-Korea.
Skrevet i parallellspråk
Hans seneste utgivelse, La oss si at jeg er, er skrevet fram parallelt på tigrinja og norsk. Utgivelsen inngår i Aschehougs flerspråklige poesiserie som utgis i samarbeid med Leser søker bok.
I et utdrag av diktet “Mannfolkbukse” skriver Bizen:
Jeg er ei mannfolkbukse som henger i vinduet
med søvnløst blikk mens natta renner over
av trampende støvler, skudd og skrik
Innehaverne ser ikke at jeg falmer i sola
de stirrer på nyhetene fra fronten
– Her har jeg brukt min indre dikterstemme. Utgivelsen handler om flukt, og har vært til tider utfordrende å skrive. Vi har alle våre traumer. Jeg har prøvd å være mest mulig ærlig.
Tabuemner
I Norge ble forfatteren diagnostisert med bipolar lidelse, en diagnose han også skriver mye om i diktene sine.
– For meg er dette viktig. Psykisk helse er svært tabubelagt blant eritreere, spesielt fordi traumene knyttes til krigsopplevelser, til tortur og flukt. Flukten for veldig mange eritreere til Europa innebærer en livstruende kryssing av Sahara-ørkenen og Middelhavet. Traumene kan sitte igjen resten av livet. Folk lider i stillhet, sier han.
Når folk ikke klarer å snakke ut om slike vanskelige ting, er diktningen god å ha, mener Bizen.
– For mange kan det oppleves som en oppmuntring til å tenke mer om hvordan man kan løse opp slike traumer. Å kunne ha diktningen som en plattform gjør at jeg kan hjelpe folk, at de kan gjennom diktene finne en måte å håndtere smerten etter flukt. Jeg vil redde de som er såpass nedtrykte at disse traumene at de tenker at livet ikke er verdt. Jeg har selv opplevd de samme tingene.
Enkelt og sterkt språk
For å få folk til å åpne seg opp og snakke om såpass vanskelige ting har Bizen virkemidlene klare.
– Som dikter og forfatter bruker jeg et sterkt og enkelt språk. Jeg velger å fokusere på livssituasjoner vi som eritreiske flyktninger kan kjenne oss igjen i. Så bruker jeg også kulturelle referanser fra norsk kultur, så et norsk publikum også kan gjenkjenne seg igjen i min diktning.
– Hvordan var det for deg å bli en del av det norske dikterlandskapet?
– Å komme til Norge gjennom ICORN-beskyttelse har nok hjulpet mye. En utgivelse som La oss si at jeg er kunne bare vært mulig i Norge. Jeg var residensforfatter i Belgia, og midlene der strakk ikke helt til. Men det viktigste er at denne støtteordningen hjelper meg og andre forfattere å nå frem med våre stemmer.
Humaniserer flyktninger gjennom humor
For ham har også diktningen et annet viktig formål.
– Ofte ser vi på flyktningen som “den andre”. I mine dikter fremstilles flyktninger som reelle personer med egne liv. Å være flytkning er ikke lett, fordi man mister så mye på veien. Familie, venner, hjemstedet. Samtidig finnes det også et håp om et bedre liv, etter å ha gått gjennom flukttraumene.
Galgenhumor er et viktig virkelmiddel i måten Bizen skriver på, og ganske bevisst.
– Å skrive om flukt er “heavy stuff”, det er alvorlig. Gjennom å bruke enkle humoristiske knep prøver jeg å vise til flyktningers virkelighet. For meg er det en slags forsvarsmekanisme, fordi det også er vanskelig for meg å skrive om egne og andres traumer. Jeg blander alvor med smil og vennlighet.
