Foto: Anna A. Oftedal
Utrop møter Shakar i Oslo Rådhus hvor den prisvinnende forfatteren jobber som spesialrådgiver i byrådsavdelingen for oppvekst og kunnskap. I likhet med karakteren Mani i Shakars andre suksessroman Gul bok, startet karrieren hans i Kunnskapsdepartementet rett før Breiviks bombe ristet hele regjeringskvartalet 2011.
— Jeg hadde det veldig fint da jeg jobbet der, men jeg husker det som en massiv klassemotsetning, sier Shakar til Utrop.
Han forteller at han hadde fått noen nye venner fra studietiden på Blindern, men stort sett tilbragte fritiden med barndomsvennene fra Stovner.
— Og så kommer jeg til departementet som er en «middelklassefestning deluxe». Det var ingen andre enn jeg som gikk ut for å spise kebab i lunsjen, liksom. Så var det også litt større forskjeller, som hvordan man ser på verden.
Alle hovedkarakterene i Shakars romaner er som han selv, vokst opp i Groruddalen i en flerkulturell arbeiderklassefamilie på 80- og 90-tallet. De må navigere seg gjennom en hverdag som på mange måter motarbeider dem: Både fordi de blir utsatt for en mengde negative fordommer, basert på hvor foreldrene deres er fra, og hvor i byen de er vokst opp, men også fordi de må jobbe ekstra hardt, fordi de har ikke noe annet enn egne bein å støtte seg på.
– Det har vært ganske få av de historiene i norsk litteratur. Da mener jeg ikke bare historier fra folk med minoritetsbakgrunn, men hele arbeiderklassen. Litteraturen er fortsatt middelklassens domene.
Det er ikke uten grunn at Shakars debutroman Tante Ulrikkes vei vant Tarjei Vesaas debutantpris i 2017 og ble omtalt som årets viktigste bok. Ingen andre forfattere har med slik dybde og treffsikkerhet invitert norske lesere til å se gjennom øynene til de som ofte settes i bås, og problematiseres i media som en hel gruppe: De som gjør alt de kan for å forsørge seg selv og familien, samtidig som de må motbevise fordommer om at de er kriminelle unnasluntrere.
– Det bygger på mye som jeg har opplevd, eller som folk jeg kjenner har opplevd.
En klassereise
Forfatteren har egentlig litt dårlig tid før han skal på et møte, men snakker med en behagelig ro. Det ligger omtanke bak hvert ord han ytrer. At han er en empatisk og reflektert person, kommer ikke som noen overraskelse dersom man har lest bøkene han har skrevet. Spesielt fjorårets suksessroman, De kaller meg ulven.
– Boka er vel en eneste lang refleksjon, sier han med et lite smil.
En god refleksjon, riktignok. Boka vant bokhandlerprisen i 2022, og en plass som et mikroemne som nå kan studeres ved Universitetet i Oslo.
De kaller meg ulven består for det meste av tilbakeblikk. Barndomsminnene er fordøyd gjennom mange år. Som voksen, ser hovedpersonen foreldrenes strev med å brødfø familien i sammenheng med en urettferdig skjevfordeling av ressurser i samfunnet. Som i de to andre romanene er mye basert på Shakars egne erfaringer.
– Det er en slags tematisk trilogi. Alle er basert på en klassereise. Klassereisen er et godt utgangspunkt for å si noe om Norge, identitet, utenforskap og levekår.
– Det folk rundt meg er opptatt av, synes ikke på Dagsnytt 18
Noe av den skarpeste samfunnskritikken fremmes gjennom karakteren Jamal fra Tante Ulrikkes vei. Han kommer ofte for sent til skolen fordi han må levere lillebroren i barnehagen først. Lærerne ser ikke alle timene han bruker på å forsørge lillebroren. Det de ser er en lat og ulydig bråkmaker.
Det Jamal ser, er hyklerske holdninger blant den norske majoritetsbefolkningen. Han klarer ikke å sitte stille når klassen har tre minuttets stillhet for de som mistet livet av terrorangrepet ofrene av terrorangrepet i USA.
Han mener det er dobbeltmoralsk å ha tre minutters stillhet for ofrene for terrorangrepet i USA, når langt flere uskyldige mennesker har blitt drept av amerikanske bomber i det han beskriver som «svartinger sine land». «Hvor er de tre minuttene for alle de drepte palestinerne, a?» spør han, før han går ut av klasserommet for siste gang.
– Jamals reaksjon kommer jo ikke til syne i offentligheten. Det gjelder ikke bare den saken. Det folk rundt meg er opptatt av synes ikke på Dagsnytt 18. Deres perspektiv er totalt ikke-eksisterende, sier Shakar og sikter til at det som oftest er høyt utdannede etniske norske personer i høye stillinger som uttaler seg i media.
For Jamal var følelsen av å ikke bli hørt, eller forstått, med på å øke avstanden mellom ham og storsamfunnet. Resultatet var at han droppet ut av videregående skole.
– Flere spurte om jeg kjenner noen i B-gjengen
Jamals verdenssyn er riktignok langt fra representativt for alle unge gutter med minoritetsbakgrunn på Stovner. Den andre hovedkarakteren i Tante Ulrikkes vei, den skoleflinke Mohammed, som blir kalt “Mo”, er like gammel og bor i samme oppgang som Jamal, men reagerer helt annerledes på terrorangrepet. Det virker som om han vet at det vil føre til mer rasisme mot folk som ser ut som han.
Redselen han kjenner på, er ikke uten grunn. Når han lander på Gardermoen etter å ha vært på ferie med kjæresten, blir han tatt inn til politiavhør, hvor han må vente i flere timer fordi han heter Mohammed og er brun i huden.
– Du kan godt være han akademikerfyren som er så skoleflink at han fikk stipend fra staten, men fortsatt bli mistenkeliggjort på Gardermoen.
Gjennom bøkene sine ønsker Shakar å gi majoritetsbefolkningen et innblikk i hvordan det føles å bli satt i bås av storsamfunnet. Et eksempel vises i Tante Ulrikkes vei når noen blir drept på Stovner og media problematiserer hele området.
– Har du følt selv at du har fått skylden for noe noen andre med minoritetsbakgrunn har gjort, eller blitt satt i bås fordi du er fra Groruddalen og har pakistansk bakgrunn?
– Ja, på flere nivåer. Da jeg var yngre og var på fest var det flere som spurte om jeg kjenner noen i B-gjengen, sier Shakar og påpeker at mange med minoritetsbakgrunn fra Oslo øst fikk det spørsmålet ved årtusenskiftet.
Shakar forteller at han også fikk flere fordomsfulle spørsmål rettet mot hans muslimske bakgrunn etter 11. september 2001.
– Da var det flere som ville diskutere tvangsekteskap. Man forventes å være en representant for et eller annet konstant. Flere spør jo av ren nysgjerrighet, og vet kanskje ikke at man er den 150-ende personen som spør om dette.
– Jeg tror storsamfunnet undervurderer hvordan det er å stå på den andre siden av debatten i 15-20 år og konstant være mottaker for det som utelukkende er negative ting.
– Folk er ikke endimensjonale
Flere har også spurt han om det er farlig å bo i Groruddalen. Forfatteren har understreket hvor idiotisk det er å sette alle som bor i samme område i samme bås ved å la hovedkarakterene i Tante Ulrikkes vei bo i samme blokk, være like gamle, ha bakgrunn fra et muslimsk land, men så er de to helt forskjellige personlighetstyper.
Mo er en skoleflink, litt nervøs, stille og beskjeden gutt, som holder tankene sine for seg selv. Jamal er sosialt smart, har mange venner, men sliter med å forstå fag på skolen. I motsetning til Mo, sier Jamal det han mener rett ut, og kan oppfattes som en bråkmaker.
— Min vennegjeng er folk med mastergrader, og folk som har sittet inne. Men ingen av dem er «bare flink på skolen» eller «bare kriminelle». Folk er ikke endimensjonale, men ofte blandinger.
Men heller ikke Jamal er kriminell. Hans eneste fokus er å jobbe og tjene ærlige penger for å forsørge moren og lillebroren som han har måttet ta vare på siden han selv var et barn. Jamals gode verdier kommer også til syne når han nekter å bli med i militæret fordi han ikke vil bli tvunget til å drepe uskyldige mennesker i Irak
Det å konstant bli satt i bås, og få spørsmål om noen andre fra Stovner eller noen andre med minoritetsbakgrunn som har gjort noe dumt, sliter tydelig på den psykiske helsen til Mo i Tante Ulrikkes vei.
– Jeg tror storsamfunnet undervurderer hvordan det er å stå på den andre siden av debatten i 15-20 år og konstant være mottaker for det som utelukkende er negative ting.
– Hvilken vei går vi her da? Mener du denne stigmatiseringen i media fortsatt er like ille?
— Det har blitt litt bedre nå, fordi mange med minoritetsbakgrunn har tatt ordet sjæl, men du skal være ganske tøff for å stå i slike debatter.
Likheter mellom en arbeider fra Nord-Norge og en arbeider fra Pakistan
Hovedkarakterene i Tante Ulrikkes vei vokser opp sammen i samme blokk, men er svært forskjellige. Faren og morfaren til hovedpersonen i De kaller meg ulven har derimot vokst opp to helt forskjellige steder i verden, men har mye til felles. Faren kommer fra Pakistan og morfaren fra Finnmark. Men til felles har de at de flyttet fra vanskelige kår for å arbeide og tjene til livets opphold i Oslo.
Denne familiebakgrunnen er også hentet fra forfatterens virkelige liv. Det var nemlig ved å observere sin egen far og morfar, at Shakar allerede som liten gutt så at en arbeider fra Finnmark kan ha mange likhetstrekk med en arbeider fra Pakistan.
— Faren min og bestefaren min: De ser ut som to helt forskjellige folk. Men de har masse til felles. Dette handler om klasseerfaringer.
Erfaringene han snakker om, omhandler blant annet å ha jobbet hardere enn helsa tåler hele livet, og likevel stå igjen med så lite at det ikke er noe annet enn livslærdom å gi videre til barna sine. Det handler også om det å ha erfart å bli utsatt for diskriminering, og det å ikke bli hørt i samfunnet.
— Det mangler ikke bare minoritetsstemmer i den offentlige debatten, men hvor mange fra arbeiderklassen hører man egentlig på Dagsnytt 18?, spør han og påpeker at det er en sammenheng her, fordi mange med minoritetsbakgrunn også har arbeiderklassebakgrunn.
— Folk har en tendens til å like å ha noen under seg
I De kaller meg ulven blir både jeg-personens far og morfar utsatt for hatefulle fordommer. De ble begge alvorlig skadet og uføre etter å ha blitt utsatt for angrep som bunnet i hatefulle fordommer mot nordlendinger og pakistanere.
— Moren min har jo fortalt om hvordan nordlendinger, og da spesielt finnmarkinger ble behandlet i Oslo. Folk holdt seg for nesa, fordi de mente de luktet vondt. Og i boligannonser stod det ofte at finnmarkinger er uønskede.
Da Shakars pakistanske far kom hit som arbeidsinnvandrer 20 år senere, ble han utsatt for mye av den samme diskrimineringen som hans nordnorske morfar.
— Likevel hadde oldefaren i De kaller meg ulven, som også hadde blitt utsatt for mye diskriminering og fordommer, rasistiske fordommer mot barnebarnets mann?
— Det er en klassiker er det ikke? Folk har en tendens til å like å ha noen under seg.
Shakar selv virker ikke til å like ha noen under seg. Væremåten hans er både beskjeden og ydmyk. Han kunne med god grunn skrytt av seg selv. I tillegg til å være en prisvinnende forfatter, har han to døtre og en kone å være stolt av: Styreleder i Minotenk, Mishell Akhtar Shakar.
Familien bor sammen i et hyggelig og rolig nabolag på Høyenhall i Oslo. I likhet med hovedpersonen i De kaller meg ulven, har han oppgradert fra leilighet til hus. Det er nemlig ikke tilfeldig at forfatteren har mestret å reflektere så grundig og dypt rundt en klassereise. De neste månedene har han derimot planer om å nyte livet uten å gjøre om egne erfaringer til ei bok.
— Planen nå er å ta det litt rolig dette året. Jeg har ingen store skriveprosjekter på gang, og vil bare prøve å nyte litt skrivefri, sier Shakar før han må gå videre til neste møte.
