Foto: Chai Saeidi
Mystiske skapninger, sci-fi og neonlys. Mujinga fascinerte både store og små da hun var første kunstner til å stille ut i Munchmuseets utstillingsserie Solo Oslo i 2022. Hun er derimot ikke noe nytt stjerneskudd: På dette tidspunktet hadde hun allerede fått internasjonal anerkjennelse etter å ha vunnet den prestisjefylte tyske kunstprisen Preis der Nationalgalerie i 2021.
Verkene hennes har fått oppmerksomhet langt utenfor Norges landegrenser og er stilt ut i byer som Berlin, New York, London, Wien, København, og Malmö hvor hun studerte ved kunstakademiet. Nå er hun basert i både Oslo og Berlin – Tysklands hovedstad som av mange óg blir ansett for å være Europas kunstneriske hovedstad. Mujinga har siden 2021 gitt et betydelig bidrag til byens yrende kunstnerliv og fulgte opp i fjor med utstillingen IBMSWR: I Build My Skin with Rocks. Samme år satte hun også sitt preg på Veneziabiennalen, som kanskje er verdens viktigste arena for samtidskunst.
Det siste året har også et av verdens største museer for moderne kunst vist sin interesse for Oslo-kunstneren. New Yorks Museum of Modern Art (MoMa) kjøpte to av hennes verk i februar: Flo og Pervasive Light. Mujinga er dermed en del av samlingen “1970s–Present” i et helt år.
– Personifisering av uendelig arbeid
– Det er en stor anerkjennelse, spesielt når jeg tenker på andre kunstnere som er en del av samlingen. På en måte så føles det som noe som noe større enn meg selv, at jeg setter igjen spor i kunsthistorien, sier Mujinga til Utrop.
– Til Kunstavisen sier du at “Flo” er oppkalt etter moren din. Er det også på noen måte inspirert av moren din? Og i så fall på hvilken måte?
– Jeg mistet moren min da jeg var 15 år. For noen år siden så var det flere kjendiser som turnerte som hologrammer og jeg fikk tanker rundt digitale spøkelser, hvordan vår data blir samlet og brukt når vi ikke lenger er her.
«Flo» er dermed ikke et skremmende spøkelse, men er laget for å hedre og forevige minner av hennes kjære mor med samme navn.
— Den digitale mumifiseringen kommer også fra kjærlighet, å bruke alt av hva vi har av teknologi til å bevare mennesker, men jeg var også interessert i at disse hologrammene ble en personifisering av uendelig arbeid. Arbeidet hjelper meg også å tenke på overvåkning, hvordan de digitale kroppene fortsetter å skape verdi, og for hvem?
Mujinga sier at vi allerede lever med digitale spøkelser, og peker på bølgen av kunstig intelligens og debatten som følger. I USA har skuespillere og manusforfattere streiket i flere uker i protest mot bransjens økende bruk av kunstig intelligens som truer deres arbeid og skuespillernes eierskap over eget utseende.
Teknologien er nå så komplisert at man kan knapt kan skille en digitalisert etterligning fra en ekte skuespiller. Samtidig sliter amerikansk politi med å skille mellom mørkhudede mennesker når de bruker lignende teknologi for ansiktsgjenkjennelse, påpeker Mujinga.
– For mange, er verden noe som må skapes om og om igjen
Digitale nyskapninger med dystopiske undertoner preger også IBMSWR-utstillingen som fortsatt står i Berlin. Gjennom digitale visualiseringer, utforsker Mujinga hva det vil si å være menneske og hva det vil si å ha tykkere hud. Kunstneren beskriver at den elefant-lignende skapningen man skimter i det digitale verket er inspirert av ansvaret for å være den siste av sin art.
– Det kan også bety å være den første av sin art, dersom verden bygges opp igjen, sier hun til Freunde der Nationalgalerie.
– Verkene dine skildrer alt fra digitale spøkelser og elefant-lignende skapninger som er den siste av sin art, eller første dersom verden starter på ny. I hvilken grad kan man si at mye av kunsten din uttrykker det som står igjen etter en katastrofe?
– Jeg ser ikke på tiden som lineært, men er heller opptatt av å tenke på parallelle sløyfer. For mange, er verden noe som må skapes om og om igjen. Jeg er opptatt av spor, hvordan vi husker ting, og fortellinger vi lever med for å ta et steg videre.
Spøkelser og spor fra nykolonialisme
I kunsten hennes finner vi flere spor fra fortiden:
– Spøkelser blir en måte å tenke på spor, kropper og historie som vi lever med og som blir synlige i forskjellig grad. Om det er gjennom minner vi har av en som er nær deg, eller hvordan forskjellige maktformer synliggjør seg under ny-kolonialisme, sier Mujinga som er født i D.R. Kongo.
Kongolesere har blitt utsatt for ny-kolonialisme i mange år etter at de frigjorde seg fra det brutale belgiske kolonistyret. Amerikansk og belgisk bakgrunnsarbeid med å erstatte den demokratisk valgte statslederen Patrice Lumumba med diktatoren Joseph-Désiré Mobutu, tilrettela for utenlandsk utnytting av Kongos rike mineralressurser og arbeidskraft.
Kongolesiske arbeidere, flere av dem barn, har for kun tre kroner i timen utført farlig, og noen ganger dødelig, gruvearbeid for underselskaper av det sveitsisk-britiske gruveselskapet Glencore, ifølge The Guardian. Familier som har mistet barna sine i kollapsede gruver saksøkte Apple, Google, Tesla, Dell og Microsoft i 2019 for å ha kjøpt kobolt fra gruveproduksjonen.
Ny soloutstilling i Tyskland
Mujinga er ikke vokst opp i D.R. Kongo, men i Kenyas hovedstad Nairobi, Oslo og Nesodden.
– Når får vi se verkene dine i Norge igjen?
– Jeg kan hinte til at det vil skje ting i Norge i 2025.
I mellomtiden har hun planer om å fortsette sin internasjonale suksess:
– Jeg skal åpne en soloutstilling i Tyskland senere i år, forteller Mujinga og ramser opp flere andre imponerende prosjekter:
– Gruppeutstilling, Antéfutur, i CAPC, i Bordeaux, Gøteborg Biennale og gruppeutstilling Going Dark: The Contemporary Figure at the Edge of Visibility som vil åpne på Guggenheim Museum i slutten av oktober.
– Vi har blitt opplært til å tenke at vi bruker ting heller enn at vi lever med ting
Kunstneren har og ambisjoner om videre utforskning av Sci-fi universet som Munch-museet fikk smake på i fjor.
– Science Fiction vil fortsette å spille en viktig rolle for arbeidene mine. Jeg savner å jobbe med performance, og synes det er kjempegøy å skrive manuskript og jobbe med skuespillere. Ønsker å sette av mer tid til å skrive og designe romskip, sier Mujinga.
– Romskip som et kunstprosjekt, eller ekte romskip?
– Mer som et rammeverk for kunstprosjekt. Jeg vil fortsette å tenke på skulpturene mine som portaler og som arkitektur i bevegelse, som jeg har f.eks. gjort med utstillingen min IBMSWR på Hamburger Bahnhof i Berlin. Dette er veldig inspirert av Oankalis romskip i “Lilliths Brood” av Octavia E. Butler, der romskipet er noe som er levende og ikke bare et transportmiddel. Jeg tror vi som mennesker har blitt opplært til å tenke at vi bruker ting, heller enn at vi lever med ting. Jeg er mer interessert i å utforske nettverk enn hierarki.
Hun sikter til menneskers relasjon til hverandre og andre levende organismer.
– Oankalis romskip representerer også planeten vi lever med, og bør lytte til.
