Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Vennlig tok hun oss imot sammen med en venn og støttespiller Michaela Mudronova, som leder en organisasjon som jobber for å bedre rom-folks situasjon i landet, og som også hjelper flyktninger.
Selv vokste hun opp i en periode hvor hun måtte slå seg frem i livet, og det var lite hjelp å få for rom-folk.
– I familien vår er det åtte søsken, fire gutter og fire jenter. Som barn husker jeg at familien vår ikke hadde noe kontakt med andre miljøer enn vårt eget. Familien vår har alltid vært fattige, med en far som ble tidlig ufør, og en mor som ikke jobbet, sier hun til Utrop.
Erstatningsmor
Som eldstedatter ble hun også mors medhjelper, slik tradisjonen er i rom-familiene.
– Jeg passet på søsknene, og hjalp til i hjemmet. Vi hadde en lite gårdsbruk, og etter hver skoledag ventet nye plikter. Faren min var en streng mann, og jeg var redd han frem til jeg ble gift.
I ungdomsårene gikk Nadezda på gymnas, samtidig som hun giftet bort i tråd med tradisjonen.
– Vi slet økonomisk, og måtte ty til strøjobber for å klare oss. Jeg samlet blant annet høy for naboene. Foreldrene mine visste ikke at jeg gikk på skole samtidig som jeg var gift.
Kom inn som jurist
Under gymnastiden ble hun også troende kristen, noe som hun mener har hjulpet henne i møte med motgang i livet.
– Vi som er rom-folk har som tradisjon å ikke dele våre innerste tanker med våre nærmeste. For meg gjorde det at jeg levde et liv i ensomhet.
Etter at hun i hemmelighet fullførte gymnaset tok Nadezda opptaksprøve i juss, og kom inn i jussfakulteter i Universitetet i Trnava.
– Så følte jeg at dette likevel ikke var er riktig valg. Jeg var på det tidspunktet blitt veldig troende, og vurderte blant annet å gå i kloster.
Skrev ned tankene
Ensomheten hun opplevde som barn og ung gjorde at Nadezda skrev ned tankene sine.
– Som ung skrev jeg dagbøker, som har en samling av hjemme. Etterhvert utgjorde dagbøkene min selvbiografi. Men det var nok det at jeg begynte å jobbe som pedagogisk assistent det som ga meg “sistedytten” til å bli forfatter. Jeg jobbet med både rom-barn og etnisk slovakiske barn.
Selvbiografien hennes “Jenta fra kosteret” er en bok som prøver å forteller en historie fra en rom-persons synspunkt, men på en måte som også folk som ikke rom kan gjenkjenne handlingen.
– Gjennom boken har jeg prøvd å motivere rom-barn og unge til å ha noen de kan se opp til.
I den andre boken, “Trekløver”, går jeg inn mer på det pedagogiske, og hvordan barn kan motiveres til selvutvikling.
Stemmer som har vokst frem
Nadezda sier ting har bedret seg for rom-folk i de siste tiårene.
– Når jeg var ung, i 18- eller 20-årsalderen var det ingen rom-stemmer som representerte folk som meg. Vi var ikke en del av samfunnsdebatten. Nå er jeg en av flere stemmer.
Unge rom-folk har også et mer avslappet forhold til kultur og opphav, mente hun.
– Jeg ser at de unge oftere har venner og bekjentskaper fra majoriteten, og jeg tenker at dette har også gjort at foreldregenerasjonen må leve et “åpnere” liv, noe som har positive følger. Å komme ute i samfunnet, og komme ute i jobb gir flere livsmuligheter. Og da snakker jeg om ordentlige jobber, ikke bare rengjøring eller byggebransjen, som har vært stereotypiske “rom-yrker”.
Fortsatt ekskludering
Samtidig ser hun tegn på at folk som henne fortsatt blir ekskludert i dagens Slovakia.
– Så lenge det finnes lovgivere og politikere som ikke ser til våre interesser, så vil det fortsatt være en kamp å være rom-folk. Vi må stå på for å gi folk verdighet, og for at de skal være nyttige i samfunnet.
Selv måtte Nadezda kjempe lenge alene for sin egen verdighet.
– For meg har denne kampen betydd personlige endringer. Nå som det finnes hjelpeprosjekter så gjør dette at også andre rom-folks liv endres til det bedre. Folk trenger ikke kun assistanse, men også muligheten til å påvirke egne liv. Vi er veldig mange som ønsker å utgjøre en forskjell, men som blir satt i bås.
Ingen agent for kulturendring
Nadezda ser ikke på seg selv som en agent for kulturendring.
– Forfatterskap er det jeg gjør. Vi har flere med rom-bakgrunn som gjør god innsats for kulturendring internt og brobygging med majoritetssamfunnet. For meg ligger denne innsatsen i mine bøker. Jeg føler at jeg fortsatt vokser som menneske og forfatter, og at jeg mye å oppdage. Jeg har fortsatt en drøm å kunne fullføre jusstudiene en eller annen gang.
Forfatteren merker at selv om ulike minoritetsindentiteter i Slovakia og nabolandene er under press, så ser hun store fremskritt internt i rom-miljøene.
– Spesielt er det ungdommen som leder an, og involverer seg mer i samfunnet. Unge med rom- og ikke rom-bakgrunn merker “vinden i seilene”.
Suksesshistorie
For Mudronova er livshistorier som forfatteren en suksess som bekrefter unntaket, siden rom-folk sliter fortsatt i samfunnet
– Vår organisasjon “People in Need” har omfattende programmer for sosial integrering, og fem sentre i ulike deler av landet, hvor vi hjelper rom-folk med karriere- og utdanningsveiledning og finansiell rådgivning. Vårt arbeid er finansiert gjennom EØS-midler og ulike private sponsorer. Vi har ikke kontinuerlig statsstøtte, og hvert tredje år må man søke på nytt for prosjektmidler.
Spesielt unge rom-folk må se at det finnes annet enn strøjobber, sa hun.
– Uten systematisk støtte er det vanskelig å se om det har blitt systematiske forbedringer i livssituasjonen for rom-folk. Spesielt nå etter pandemien har økonomien blitt strammere, noe som går utover prosjektarbeidet vårt. Rom-folk, som allerede fra før sliter med fattigdom, vil oppleve en forverret situasjon. Og derfor er det viktig at vi fortsetter innsatsen, for å fortsette å se forberdringene vi har sett hittil. Hvor rom-foreldre får jobb, og barn og unge tar utdannelse.
Saken er del av Utrops studietur i landet høsten 2022, gjennomført med EØS-midler
