Foto: Claudio Castello
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
I flere år har Auestad skrevet om rasisme. Auestad er filosof og forfatter, og tok sin doktorgrad fra Etikkprogrammet ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK), Universitetet i Oslo med en avhandling om fordommer, diskriminering og utestengelse.
I 2015 ble avhandlingen gitt ut som bok med tittelen Respect, Plurality, and Prejudice: A Psychoanalytical and Philosophical Enquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination.
I sine artikler og bøker har Auestad vurdert hatprat, rasisme og diskriminering utifra et sosialt perspektiv.
– Rasisme kan være alt fra det som ansees som “offisiell rasisme”, til mindre tankeprosesser, til grovere overtramp, som vold og drap. Jeg har i mine verk vært opptatt av normaliseringen av rasisme og skadepotensialet som dette vil medføre. Jeg tenker spesielt at folk som ikke blir rammet av rasisme ikke anser dette som en farlig utvikling, som noe man ikke trenger å reflektere over, sier hun til Utrop.
Kjennetegn på norsk rasisme
Nå har hun gitt ut en ny bok, Rasisme, eksklusjon, mangfold: Refleksjoner og intervensjoner. Her går hun nærmere inn på ordskiftet rundt rasisme og rasismedebatten.
– I min nye bok har jeg samlet ting som jeg har publisert tidligere, men som har en felles ramme tilknyttet rasisme, antisemittisme, ekskludering og diskriminering.
– Hva er det som kjennetegner rasismen i Norge?
– Sett under ett er dette et spørsmål som ofte er vanskelig å svare på. I USA har man slaveri som bakgrunn for langvarig rasediskriminering. I Norge har man innvandring og flyktninger som er et nyere fenomen, og så er det spesielle med Norge at man har vært et mer monokulturelt samfunn frem til nesten på 70-tallet. Rasismen rammet som regel grupper som jøder, i form av jødehat og antisemittisme, og så hadde man sterk diskriminering av grupper som nordlendinger, samer og tatere. Et godt eksempel er det som er skrevet om Moris Rabbinowitz` opplevelser med jødehat, rasisme og diskriminering i 1910-20- og 30-årene i Haugesund.
En psykoanalytisk forståelse
– Hvordan kan man forklare rasisme utifra psykoanalyse?
– Folk tenker ofte for rasjonalistisk når man skal forklare disse tingene. At rasister er dumme og ulogiske. Og det kan selvsagt være noe i det, men da glemmer man bort følelsene som driver frem dette hatet og raseriet. Fordi man har et irrasjonelt behov for å fremme og agere på slik hat så er man ikke mottakelig for opplysninger eller argumenter. Jeg ser dette som viktig når man skal forebygge rasistisk tankegang.
– Hat og rasisme er ofte definert som “fobi”. Kan man heller ikke snakke om hat som rasjonelt begrunnet frykt? Ville vi sagt at f. eks. Utøya-drapsmannen Breivik gjennomgikk en rasjonell prosess i hat og rasisme med de fryktelige følgene det fikk for samfunnet?
– Jeg vil si både óg – at både hat og frykt er to sider av rasisme. I Breiviks tilfelle var det mye konspiratorisk tankegang. Han skrev jo blant annet om “frykten for smitte med kvinnelige basiller”. Så tankene hans, og til mange andre som har fulgt samme vei er primært irrasjonelt.
Strukturer som bakteppe
Her er det veldig viktig å se til hva slags normer samfunnet legger til grunn, sier forfatteren.
– Normer som er fastsatt av samfunnet, politikere og offentligheten. Normer som ser det som greit at enkelte grupper kan være et mål for rasistisk og hatefull retorikk.
Tankestrukturer reflekterer også strukturene som finnes i samfunnet.
– I ytterste konsekvens kan det føre til at alle havner i samme form for tankegang, og at å bryte med slik tankegang, ha en refleksjon kan bli veldig vanskelig.
– Ytre høyre som ytringsfrihetsforsvarere
Norsk offentlighet og rasismeforståelse kan også sees utifra en diskusjon om ytringsfrihetens yttergrenser. Vi spurte Auestad om en “ytringsfrihetsabsolutisme” kan gi mer rasisme eller mer rasismemotstand.
– I Norge har vi denne forståelsen som en overordnet målsetning, at ytringsfrihet skal være fremste rettighet. Samtidig har vi også retten til å være beskyttet mot hat og diskriminering.
Auestad er kritisk til hvordan ting har utviklet seg de siste årene.
– Ytre høyre har plassert seg selv som forsvarerne av ytringsfriheten, for å tjene sine egne formål. Oppfatningen om “ytringsfrihet, selv om det gjør vondt” har fått sterk gjennomslag i den norske offentligheten. Samtidig har det pågått en parallellsensur av motstemmer. Et eksempel er kunstnerne bak stykket “Ways of Seeing”, som fikk gjennomgå etter å ha satt spørsmål om hvordan enkelte velstående personer finansierte miljøer som Document.no.
Konsensus kontra rasismebekjempelse
For Auestad handler rasismebekjempelse om alliansebygging, om å være tilstede i ulike miljøer.
– Jeg ser det som praktisk viktig å kunne bevege seg i ulike sosiale miljøer, og gjerne innenfor ulike land for å se relativiteten i det som gjelder her og der.
Sammenliknet med land i Øst-Europa har Norge mindre rasisme, og særlig mindre jødehat. Samtidig er det noe med Norge som skurrer, mener forfatteren.
– Norge har vært “seg selv nok” og monokulturelt veldig lenge. Vi er et samfunn som har utviklet oss i sneverhet, og som tåler ulike former for “avvik” veldig lite. Konsensustankegangen påvirker også rasismedebatten. Og det å starte en reell rasismedebatt gjør folk ofte sinte, fordi folk ikke ser på seg selv som “reinspikkede rasister”, selv om man kan si ting som kan tolkes som rasistisk, eller opptre ekskluderende og diskriminerende i visse settinger. Rasisme sees som forbeholdt et “lite og ondt mindretall”. Folk beskytter også gjerne sine nærmeste og sin gruppe utifra et feil resonnement.
Utvidet og innsnevret rasismeforståelse
– Hvordan kan man utvide rasismedebatten uten at folk føler seg som del av en “arvesynd”?
– Jeg tror det er vanskelig å ta opp denne debatten uten at folk blir provosert. Jeg husker selv da jeg i vår skrev om kontroversen rundt Deichman Bjørvikas godkjenning av Legatum forlags lansering og debatten av Reynauld Camus` bok om befolkningsutskiftning, en godkjenning som senere ble fratrukket. Jeg ble tolket som om jeg var kritisk til Deichman-sjefen personlig, men det handlet ikke om person. Her handlet det om en stor feil man begikk ved å invitere fascistiske krefter inn i et ordskifte.
Sistnevnte kunne gjort at man ikke fikk utvidet forståelsen, og at man ikke ville hatt en reell diskurs.
– For hver gang man tillater slike krefter å komme til ordet, så godtar man dem som legitime samtalepartnere. Inntil nå har man flertallet mot seg, men vi vet ikke jo hvor lenge dette kan holde. Vi må holde på prinsippet om at man ikke kan ha en dialog med noen som ikke godtar noe så grunnleggende som andres menneskeverd. Og så må vi kunne vise motstand på andre måter enn å ha fascister som samtalepartnere.
Fra avfeielse til aksept
– Ser du for deg at et slikt flertall kan holde i lengden?
– Jeg husker jo selv en konferanse jeg selv arrangerte i Oslo i 2010, året før Utøya-terroren, om nasjonalisme og høyreekstremisme. Vi så jo allerede den gang signalene på utviklingen som skulle komme. For meg var også Brexit et sjokk, på et tidspunkt hvor jeg bodde og jobbet i Storbritannia. Jeg trodde aldri at folk skulle stemme på dette, men innså ikke hvor effektiv argumentet om “utlendingene som overtar” fikk overbevist stemmegiverne. Vi ser mange skremmende signaler ulike steder, men vet ikke hvor det kan slå ut og tippe helt over.
For å kunne ta et oppgjør med egne internaliserte rasistiske forestillinger har Auestad oppskriften klar.
– Les mye, gjerne bøker med ulike syn. Møt folk fra ulike miljøer. En ting med hele denne problemstillingen handler om idealisert type kjærlighet til inngruppen som man tilhører. For antirasister er det viktig å stå sammen og være mange, gjerne på tvers av ulike diskrimineringsgrunnlag. Så kan man gjøre mye med sosiale forskjeller, som er en trigger for disse tingene. Man kan jo også organisere samfunnet på en annen måte, skape felles møteplasser og ha mer fokus på omsorg for hverandre.
