Foto: Claudio Castello
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
I sin nye bok Foreldrekraft går Elsafadi inn i personlige historier, for å hjelpe familier med å styrke relasjon og dialog.
– For meg handler boken om hvordan voksne kan bygge trygge relasjoner gjennom enkle dialog teknikker med sine barn. Voksne kan ofte gå i mange feller, avvise sine barn, skape frustrasjon og ikke klare å møte barns vanskelige følelser. Det er helt naturlig. Da er det fint at voksne innimellom kan reparere og skape fine øyeblikk etterpå. Mange foreldre har tatt kontakt med meg for å be om hjelp og veiledning. Jeg har merket at jeg ofte har gitt de samme rådene i flere år, og tenkte at jeg må gjøre det enklere for foreldre å få tilgang til god informasjon.
Under pandemien drev Elsafadi foreldrekurs via nettet.
– Grunnlaget for mye av boken var nettopp disse kursene, noe som Cappelen forlag etterlyste. Hvordan lage en selvhjelpsbok for foreldre.
– Hva var det som var hovedmotivasjonen?
– Lysten til å hjelpe flere barn og familier. Boken skal være et oppslagsverk og være konkret og forståelig. Alle barn fortjener å vokse opp og leve et godt liv, og da trenger de gode og trygge foreldre. Når foreldrene får til relasjoner og dialog, får barn det også godt. Jeg tenke boken er til for alle voksne som har lyst til å bli mer bevisste og flinkere til å møte barns følelser. At voksne klarer å bli gode samtalepartnere, om du er foreldre, foresatt, lærer eller trener.
Endte opp på vestsiden av Berlinmuren
Elsafadi ble født i 1976 i en palestinsk flyktningleir i Libanon, og viser til sin til tider urolige oppvekst i Vest-Berlin på 80-tallet i boken.
– Faren min var tre år når familien flyktet etter krigen i 1948, krigen som førte til den store utdrivelsen av palestinere. Moren min ble født året etter i samme flyktningleir, hvor jeg også ble født.
Når Marco var liten fikk familien muligheten til å flykte videre til Europa grunnet borgerkrigen i Libanon.
– Vi havnet først i Øst-Berlin, via den gamle ruten fra Libanon. Så ble vi dyttet videre til Vest-Berlin. Vi havnet i en slags “øy” som var omringet av Øst-Tyskland. For å bevise at vi var palestinere, og ikke “lykkejegere” fra Libanon måtte vi gi fra oss identitetspapirer og vise frem FN-bevis.
Familien fikk seks måneder lange midlertidige oppholdstillatelser, som de stadig måtte fornye.
– Vi var “stuck”, og kom jo ikke noen vei, litt som flyktninger som er limbo i Norge. For mine foreldre var dette klart belastende, for de kunne ikke få jobb eller komme i gang med livet. Vi som var barn fikk skoleplass opptil ungdomsskolen.
Slekt, venner og rasisme
I Vest-Berlin på 80-tallet husker han at det var mye nynazisme og gjenger.
– Jeg husker to gutter med tyrkisk bakgrunn som ble drept av skinheads. Som barn og ung var jeg livredd for at dette skulle hende med meg. En gang, mens jeg kom fra fotballtrening, ble broren min og jeg forsøkt forfulgt og jaget av en mann med glattbarbert hode, støvler og militærjakke. Vi ble livredde, og løp så fort vi kunne. Jeg var sikker på at denne mannen ville ta livet av oss. Etter hendelsen ble broren min og jeg enige om å aldri fortelle dette til foreldrene våre, i frykt for at vi ikke lenger fikk lov til å trene fotball. Først i voksen alder skjønte jeg omfanget av hatet og rasismen i denne livshendelsen.
Samtidig husker han at det var også mye fint med å bo i Vest-Berlin.
– Vi hadde mye slekt. I tillegg ble vi introdusert for organisert idrett, som senere i mitt liv har vært viktig. Brødrene mine og jeg spilte fotball, før jeg ble basketspiller i ung og voksen alder i Norge.
Fra asfaltjungel til sørlandsidyll
Etterhvert ble reiserestriksjonene lettet.
– Når min søster ble 16 år, og ikke hadde et skoletilbud, valgte faren min å reise til Norge. Han skjønte at han måtte ta et valg: Enten gå videre eller risikere at hele søskenflokken fikk livene sine på vent etter endt ungdomsskole. Så var det usikkerhet knyttet til at Libanon ble roligere på slutten av 80-tallet. Hvis vesttyske myndigheter tok oss for å være libanesere kunne vi bli sendt i retur.
Faren reiste i forveien til Norge, og resten av familien fulgte etter en åtte-nimånedersperiode. Familien på seks stykker havnet på Kragerø.
– Vi måtte starte helt på nytt. For oss var Norge helt rake motsetningen av Tyskland. Fra metropolen Berlin havnet vi i lille Kragerø, hvor alle kjenner alle. Vi ble godt tatt imot, og raskt integrert. Idretten ble igjen en viktig arena for å få venner. Jeg begynte å spille organisert fotball før jeg begynte på norskopplæringen. Familien min og lokalbefolkningen måtte i stor grad ta ansvar for integreringen. Vi hadde ikke noe IMDi eller introduksjonsprogram i 1988. Søskene mine og jeg var de første innvandrerbarn overhodet i denne småkommunen.
Idrett som sosial kur
1,93 høye Elsafadi er ellers mest kjent fra norsk basket. har han spilt for toppklubbene Kristiansand Pirates, Vålerenga Kings, Ulriken Eagles, og vært Norgesmester hele fem ganger.
– For meg er det like viktig at idretten skal være den største arena for forebygging i verden, som skal hjelpe flest mennesker, hvor man skal finne trygghet og kunne utfolde seg sosialt. Ha trygge voksne som kan veilede.
Idretten ser han også på som en sosial kur.
– Jeg var redd når jeg begynte på ny skole. Men så traff jeg folk som var like interessert i fotball og idrett. Fra første friminutt var jeg aldri alene. Og jeg håper jo at flere andre kan oppleve det samme.
– Hva med de som sliter, de som kan havne i dårlig selskap, og etter hvert i gjenger?
– Jeg tror alle ungdommer har lyst til å ha et godt liv. Men hvis du ikke får til ting på skolen, hvis du ikke opplever livsmestring, så er det skam knyttet til dette. Folk forsøker da å lykkes på andre måter. Noen kan bli “klassens klovn”. Så har du noen som utvikler angst, og blir hjemme, for å håndtere et slikt press. Alt barn og unge gjør er for å løse sine utfordringer.
– Gi folk et alternativ
Skal unge i faresonen “reddes”, må de få et alternativ, mener han.
– Ofte mangler vi dette alternativet. Så dette kan ofte forklare hvorfor enkelte havnet i et kriminelt livsløp. Noen søker spenning, andre vil ha tilhørighet, andre igjen vil ha raske penger og statussymboler.
– Kan denne tankegangen forklare gjengproblematikken i Sverige?
– I Sverige er hovedproblemet ghettodannelsen, at folk er blitt stuet sammen. Så opplever folk at “samfunnet gir f i oss, så vi må klare oss selv”. Det dannes parallelle samfunn som blir destruktive for fellesskapet. I Sverige er også gjengproblematikken ikke bare mellom storsamfunn og gjenger, men gjengene seg imellom. Vi ser dette nå i Sverige med Foxtrox-nettverket, og vi har sett dette tidligere i Norge med profilerte gjenger som Young Guns eller A og B-gjengen.
Norge langt unna svenskenes utvikling
Her hjemme har mange snakket bekymret om krim-situasjonen i Sverige. Selv ser Elsafadi at Norge er langt unna svenskenes utvikling.
– Vi kommer ikke dit med det første. Her handler det om politikken i Norge. I Sverige valgte man en annen bosettingspolitikk, hvor folk ikke lenger ble plassert rundt om i landet, men lot flyktninger og innvandrere selv velge. Folk valgte å bo sammen, noe som etter hvert utviklet seg til ghettoer. Ting har blitt verre, og så har man mistet kontrollen.
Norge nærmest mål
– Er du for spredt bosetning?
– Jeg tenker det er riktig politikk når man ser det som har skjedd i Sverige. I Norge har vi et bevisst forhold til å spre folk rundt omkring i kommuner i distrikts-Norge. Og dermed har vi sluppet å ha de samme parallellsamfunnene som finnes i Sverige. Folk tar god utdanning, og blir noe i livet.
– Jeg ser mye av det samme som har skjedd i Sverige har skjedd i Tyskland, hvor det også er en sterk ghetto-mentalitet. Jeg kjente på disse “tilstandene” selv allerede når jeg som unggutt bodde i Vest-Berlin. I Danmark har man også en del av det samme. Forskjellen er at man er ganske harde i politikken overfor innvandrere.
I Norge er man kanskje “nærmest mål”, selv om situasjonen ikke er idyllisk, tenker han.
– Vi er bedre enn mange, og det er jeg sikker på. Jeg tror det er grunnen til at vi har så mange suksesshistorier, og så mange som klarer å bli inkluderte. Men vi har fremdeles en jobb å gjøre med å skape flere trygge og gode arenaer der vi kan komme sammen og utvikle oss. Både store og små.
