Foto: Sander media/privat
Arlen Khadaa tilbrakte nesten to år på flyplassen i Bisjkek fordi han ikke hadde de riktige papirene. Nå er han hovedfiguren i dokumentarfilmen “Flyplassmannen” som nylig har fått hederlig omtale på Nordic Docs-festivalen.
Arlen er gjenforent med familien sin, men kampen hans er ikke over. Den midlertidige oppholdstillatelsen har gått ut på dato og Arlen fortsetter å leve på UDIs nåde.
En absurd historie
21. november 2016 ble en skjebnetung dag for familien Khadaa. På vei til kirken blir veien deres blokkert av tre politibiler. Politiet ber den høygravide kona til Arlen om å pakke sammen og sier at de må dra “en tur til Oslo”. Senere havner de i Trandum og så blir familien eskortert til Bisjkek, hovedstaden i Kirgisistan.
Grunnen for dette er at familien Khadaa hadde oppholdt seg i Norge ulovlig siden 2012 da de fikk avslag på asylsøknaden sin.
Arlen, sammen med kona Kamilla, kom til Norge i 2011 og trodde at asylprosessen skulle være like forutsigbar som den til moren og hans to søsken. De fikk nemlig innvilget asyl fordi de i likhet med ham var statsløse.
Slik ble det ikke for Arlen. Norske myndigheter var ikke overbevist om at han ikke hadde kirgisisk statsborgerskap. Han hadde nemlig brukt et falsk pass for å komme seg til Norge.
Sendt tilbake til Bisjkek
Etter fire år på en hemmelig adresse, blir familien deportert tilbake til Kirgisistan. Men det er kun Kamilla som får lov til å komme inn i landet. Derfor bestemmer det norske politiet at familien skal tilbake til Norge allikevel.
På vei til flyet blir Arlen stoppet av en grensevakt som fører ham til politistasjonen. Der blir Arlen møtt av en mann i politiuniform som sier han trenger å avklare flere formaliteter.
– Det er på grunn av denne mannen at jeg ble sittende fast, mener Arlen.
– Han utga seg for å være en myndighetsperson, og sa han kunne ordne riktige reisepapirer overfor meg og de norske politimennene. Egentlig var han bare ute etter bestikkelser.
Den mystiske mannen
Mannen klarer å overbevise både Arlen og politimennene om at han er en slags megler mellom de ulike instansene. Han går inn og ut av rommet, snakker i telefonen og kommer med ulike beskjeder som tilsynelatende kommer fra høyeste hold.
Da moren til Arlen kommer for å hjelpe ham, får hun et tilbud om å betale 600 dollar for å “ordne opp” i saken. Hun er villig til å gjøre hva som helst på det tidspunktet.
Etter at moren til Arlen kommer med pengene, sier mannen at han har fått den norske ambassaden i Moskva på tråden, og at politimennene kan snakke direkte med en representant fra ambassaden. Arlen får endelig senke skuldrene da han hører politimennene snakke norsk i telefonen og nevne oppholdstillatelsen. “Nå går det nok bra”, tenker han.
Utsatt for svindel
Etter telefonsamtalen blir politiet overbevist om at Arlen skulle få tak i de riktige papirene og returnere til Norge, så de drar. Dager blir til uker, men papirene uteblir. Den mystiske mannen er sporløst forsvunnet. Arlen prøver å finne ut av det, men det eneste han får tak i er telefonnummeret som mannen brukte for å ringe ambassaden.
– Da jeg ringte de nummeret, viste det seg at dette var telefonnummeret til en norsk tolk. Hun visste ingenting om ambassaden, og sa hun bare fikk beskjed om å tolke.
Da skjønte Arlen at han var blitt utsatt for svindel. Mannen var borte, pengene var borte, norsk politi var borte, og han var alene om problemene sine. Lite visste Arlen at dette var bare starten på hans fire år i Bisjkek.
Gjennom disse lange år blir videochaten det eneste båndet hans med Aaron, Arlens nyfødte sønn.
Fikk møte stengte dører
I to år prøver Arlen å få de kirgisiske myndighetene til å anerkjenne at han var statsløs.
– Jeg tok kontakt, men møtte alltid på stengte dører. Hver gang de sa nei, måtte jeg peke på en lovparagraf for å heve retten til å få hjelp fra dem. De ville ikke betjene meg.
Arlen var nemlig en av flere tusen mennesker som er født i Kirgisistan, men ikke har kirgisisk statsborgerskap (se faktaboks nederst i saken). Da Arlen fylte 16, fikk alle klassekameratene hans sine første pass, men ikke Arlen.
Det at Arlens familie var statsløs, var også grunnen for at moren til Arlen og hans to søsken kunne få asyl i Norge. Arlen bestemte seg for å komme seinere, men da mistenkte de norske myndighetene at han løy om statsløsheten sin.
Nå som han var i Kirgisistan, håpet Arlen at myndighetene kunne gi ham et endelig bevis på at han var statsløs.
– For noen år siden hadde jeg falsk pass, og det fortalte jeg til myndighetene. Kunne det brukes som bevis på at jeg var statsløs? De opprettet en straffesak om det falske passet, så henla de saken fordi saken hadde gått ut på dato.
Dette var bare et av blindsporene og falske forhåpninger som Khadaa har møtt under asylprosessen.
En tur til ambassaden
Etter hvert ble Arlen en kasteball i systemet og en kjenning blant passkontorets ansatte. En snill dame som jobbet der, forbarmet seg over ham. Hun utstedte en midlertidig oppholdstillatelse og et bevis på at Arlen var statsløs basert på oppholdstillatelsen. Håpet var at han kunne komme seg til Moskva hvor den nærmeste norske ambassaden lå.
– Hun sa at man egentlig bare kunne utstede slike bevis på bakgrunn av permanent oppholdstillatelse, men det så ikke ut til at jeg kom til å få den uansett.
Ved passkontrollen i Moskva blir Arlen stoppet igjen.
– Jeg har jobbet her i 20 år, men jeg har ikke sett slike papirer før. Har du fått laget dem på et kopiverksted i en fotgjengerundergang?, sier passkontrolløren.
Etter et 12 timers avhør i regi av den russiske sikkerhetstjenesten, FSB, blir Arlen sendt med fly til Kirgisistan. Men denne gangen nekter han å gå ut av flyplassen.
– Jeg snakket med noen klassekamerater, noen hadde bekjente i statsadvokatens kontor. De sa “hold lav profil”, “folk snakker om deg allerede”. Jeg ville ikke risikere å bli anmeldt for dokumentforfalskning. Mange i systemet kjente til min historie, så det ville vært enkelt å lage en sak ut av det.
Slår rekord
På den lille flyplassen finner Arlen et rolig hjørne ved siden av ammerommet og lekeplassen, der det ikke er mange folk. Han forteller at han stort sett har møtt snille mennesker som hadde forståelse for situasjonen hans. Vaktene geleidet ham inn og ut av transittsonen sånn at han kunne kjøpe varm mat. Noen av de ansatte tok med hjemmelaget mat til ham.
– Noen av dem sa: “Du skulle sikkert ønske at du ble sittende fast på en flott europeisk flyplass.” Men jeg sa nei. Her har jeg vokst opp, har venner, kjenner til kulturen, språket, maten. Det er lettere å kommunisere her. Det finnes verre steder å være.
Det er én samtale Arlen husker spesielt godt. Da hadde han vært på flyplassen i tre måneder. Sjefen i grensepolitiet ville oppmuntre ham og fortalte om to afrikanere som hadde strandet på flyplassen før ham. De endte opp med å tilbringe ni måneder på flyplassen.
– “Det skjer nok ikke med deg”, sa lederen og lo, husker Arlen.
Lite visste Arlen om at han kom til å slå denne rekorden.
Hjemme i Norge
Det skulle bli ett år og ti måneder før Arlen kunne reise tilbake til Norge med en midlertidig oppholdstillatelse. Åttende oktober 2020 returnerer Arlen til Norge og endelig får klemme sønnen sin for første gang. Er han bitter?
– Jeg klandrer ikke Norge. Systemet er ikke landet. Politimennene gjorde bare jobbe sin, og jeg bærer ingen nag. Jeg er glad i Norge, kulturen og menneskene. De er snille og imøtekommende.
Hvor imøtekommende nordmenn er får Arlen kjenne på kroppen. Personen som hjalp Arlen er advokaten Andre Møkkelgjerd. For å betale for advokattjenestene oppretter lokalmiljøet rundt Flekkerøy kirke kronerulling for Arlen. Og da snur situasjonen seg.
Advokat Møkkelgjerd samler opp dokumentene og truer UNE (Utlendingsnemnda) med søksmål. Staten vil ikke risikere å tape i retten, så de sender en midlertidig oppholdstillatelse til Arlen.
Det er først da han hører de gode nyhetene at tårene begynner å renne.
– Jeg hadde undertrykt følelsene mine over lang tid. Hver gang det kom et nytt håp, så ble håpet knust. Det øyeblikket da jeg fikk vite om oppholdstillatelsen, da kom tårene. ‘
Gjenkjennes på gaten
Nå, tre år siden ankomsten, blir Arlen ofte gjenkjent på den lille øya utenfor Kristiansand. De kjenner til ham via saker i lokalavisen og ikke minst filmen som kom ut i år.
– For ikke så lenge siden kom en eldre dame bort til meg og sa: “Unnskyld, kunne jeg bare spørre… Er det deg?”, sier Arlen og smiler sjenert.
– Blir det kanskje litt slitsomt at alle kjenner til deg og den tøffe historien?
– Det er absolutt ikke slitsomt å prate med folk. Det er hyggelig at folk kjenner meg igjen, utviser empati og ønsker meg velkommen hjem. Mange har fulgt med historien min og er glade for at det ble en “lykkelig slutt”.
Tre år etter ankomsten har Arlen fått lærlingplass på det lokale bilverkstedet og satser på å få fagbrev høsten 2024. Han har alltid likt å fikse og mekke på biler og lært det meste på egen hånd. Til og med norsk språk har han klart å lære selv.
– Jeg fikk plass på norskkurs først i 2021. Men da kunne jeg allerede mye fra før, og de hadde kun nybegynnergruppa. Jeg var ikke så glad i gå på skolen igjen, sitte ved pulten, gjøre lekser, innrømmer Arlen.
– Til høsten startet jeg i B2-gruppa, så gikk jeg over til å gå på skole på formiddagen og være i praksis på ettermiddagen. Så droppet jeg skolen.
Arlen søkte om å forlenge oppholdstillatelsen i februar 2022, men har fortsatt ikke hørt noe fra UDI.
Arlen søkte om å forlenge oppholdstillatelsen i februar 2022, men har fortsatt ikke hørt noe fra UDI.
Viktig med dokumentarisk tilnærming
“Flyplassmannen” tegner et varmt bilde av familien Khadaa og ikke minst støtteapparatet de har i lokalmiljøet i Kristiansand. Den dokumentariske og kronologiske tilnærmingen gjør denne historien oversiktlig og lett å sympatisere med.
Vi får et innblikk i Arlens hverdag via opptakene han laget selv, da filmteamet var hindret i å komme til Krigisistan grunnet koronarestriksjonene. Mesteparten av filmen fokuserer derfor på kampen som ble utkjempet i Norge, som selve hovedpersonen ikke kjente så mye til.
I filmen er det stemmen til Kamilla, hovedpersonens kone, som leder oss gjennom historien og gir oss nøkkelopplysninger om Kirgisistan, Arlens bakgrunn og annen relevant informasjon.
Juryen i Nordic Docs gir følgende omtale:
– I denne filmen tar regissøren oss tett inn på en familie i krise, og viser oss både oppturer og dype skuffelser. Men igjen står en sterk familie med et enormt samhold, som ikke gir opp håpet om en dag å være sammen igjen.”
Regissør Brita Sørli Jærnes sier at hennes motivasjon for å lage filmen handlet om en nysgjerrighet som fort utviklet seg til noe mer:
– Det var det spektakulære ved historien som fanget min interesse først. Jeg ble veldig nysgjerrig på hvordan Arlen klarte å leve, og overleve, på en flyplass, og på hvordan han, Kamilla og barna klarte å fungere som en familie ved hjelp av mobiltelefonen. Etter hvert som jeg ble kjent med historien ble jeg også fasinert av kompleksiteten i det som ledet opp til situasjonen de var i. Det var både spennende og frustrerende å lære om levekår i Kirgisistan, om statsløshet i verden og tungrodde byråkratiske prosesser både Kirgisistan og i Norge, sier Sørli Jærnes til Utrop.
– Hvorfor er det viktig at flere ser filmen og blir kjent med Arlens historie?
– Jeg tror at vi, og det gjelder ikke minst meg selv, er altfor dårlige til å lytte til mennesker som kommer til landet vårt, innrømmer regissøren.
– Jeg har lært så enormt mye av denne familien, og jeg mener at deres stemme bør lyttes til. Filmen skildrer deres erfaringer i møte med det norske systemet, og selv om det gjør litt vondt, bør vi lytte til deres historie. Dette er en familie som har hatt så mye motgang, men som likevel har fått til så mye! Det er rett og slett inspirerende!
Fakta om statsløshet i Kirgisistan:
- I likhet med flere andre sovjetrepublikker, ble Kirgisistan selvstendig da Sovjetunionen kollapset i 1991.
- Flere tusen mennesker klarte ikke å bli statsborgere av den nye republikken.
- Statsløse personer sliter ofte med å få helsehjelp, utdanning og jobb og blir utsatt for diskriminering på andre områder. De har som regel ikke stemmerett.
- Ifølge FN fantes det 13 700 statsløse (deriblant 2000 barn) i Kirgisistan i 2014. Alle disse har nå fått kirgisisk statsborgerskap.
- Statsløshet er et verdensomspennende problem. FN anslo at i 2019 var det 10 millioner mennesker i verden uten statsborgerskap, og ca. 500 tusen av dem bodde i Europa.
