Foto: Privat
– Foreldrene mine tok det aldri opp og jeg fikk streng beskjed om ikke å fortelle det til noen, sier Jorunn Eid Fuglu til Utrop.
Hun og broren ble adoptert på 1960-tallet, men familien snakket aldri om dette. For ifølge Jorunn, visste ikke foreldrene noe om hvordan de skulle håndtere et adoptert barn.
Og siden hun er norskadoptert, skilte hun seg heller ikke ut fra majoriteten.
– Fra jeg var ganske liten lurte jeg på hvorfor jeg ofte følte meg så annerledes, så ensom og så sårbar, usikker og redd i mange situasjoner.
For eksempel kunne humøret skifte mange ganger om dagen uten at hun skjønte noen ting.
– Det ble til mye akkumulert sorg og smerte. Og jeg hadde ingen som forsto, sier Jorun.
Har adopsjonstraume
– Å vokse opp i et hjem med mye utrygghet og uforutsigbarhet forsterket og reaktiverte naturlig nok også adopsjonstraumet, sier hun.
– Terapien reddet meg. Da forsto jeg hvor mye angst jeg hadde i oppveksten knyttet til det å være adoptert og hvilke konsekvenser det fikk for mitt liv og helsetilstand i mange år. For første gang ble jeg møtt, sett og forstått. Det skapte et ønske om å hjelpe andre og jeg etterutdannet meg til kognitiv terapeut i voksen alder.
Jorunn jobber nå som terapeut i Dialogggruppen, med adopsjon som spesialområde. Hun er også medforfatter til lærebok i kognitiv metode.
Og det å være adoptert og å ha gått i terapi selv, sier Jorunn, er en viktig kompetanse i møte med pasientene.
Adopsjon kan ha en dypere psykologisk påvirkning på et barn, spesielt når det er adskilt og forlatt av sin fødemor i starten av livet.
– Hva mener du med adopsjonstraume?
– Adopsjon kan ha en dypere psykologisk påvirkning på et barn, spesielt når det er adskilt og forlatt av sin fødemor i starten av livet. Her viser hun til en bok av psykolog Nancy Verrier, som uttaler i sin bok «Det første såret» at det oppleves som en «form for død».
– Barn utvikler instinktivt en sterk bånddannelse med sin fødemor gjennom et nært forhold i form av amming, øyekontakt, berøring og lyder fra hjerteslag og stemme som gir en intuitiv følelse av ubetinget kjærlighet og trygghet, sier Jorunn.
– Når denne bindingen ikke blir opprettet, kan barnet føle smerter som ensomhet, usikkerhet og savn. Denne adskillelsen kan føre til en følelse av å ha mistet og blitt forlatt av sin primære tilknytning og omsorgsperson. Og kroppen husker selv om det bevisst sinnet ikke gjør det.
For det å måtte starte livet i overlevelsesmodus, sier Jorunn, er ingen god start på livet.
– I tillegg kan de første ukene, og for noen årene også være preget av mange omsorgspersoner på sykehuset, i et eller flere fosterhjem eller på barnehjem.
– Og det eneste barnet erfarer med tilknytning, er at det ikke varer. Dette legger seg som et minne i underbevisstheten og kan ubevisst påvirke den adoptertes relasjoner senere i livet. Da føler mange at det er tryggest å forskuttere at man kommer til å bli forlatt igjen. Så er man i det minste forberedt, sier hun.
– Hvilke andre følelser sliter mange adopterte med?
– De som har fått hjelp til å gå dypt i egen smerte beskriver den ofte som så dyp at det oppleves som et fysisk, emosjonelt, psykologisk og sjelelig sår. Vanlige følelser er også ensomhet, maktesløshet, hjelpeløshet, forvirring, usikkerhet og tristhet. Og mange synes de ikke er bra nok og har lav selvtillit og selvfølelse, noe som påvirker personligheten.
Jorun sier at adopsjon generelt krever en forståelse av de dype psykologiske effektene det kan ha på barnet.
– Likevel kan, forståelig nok, adoptivforeldre ha utfordringer med å forstå og møte disse problemene. Og kan trenge hjelp fra en terapeut eller psykolog som har erfaring, innsikt og kunnskap med adopsjonstraume.
Fant sine biologiske søsken
Da Jorunn var 18 år, sa hun til foreldrene at hun hadde tatt initiativ til å finne mer ut av adopsjonen sin og hvem hennes biologiske mor var. Hun fikk imidlertid ikke noen støtte hjemmefra.
– Der stoppet samtalen, sier hun.
Til slutt fant Jorunn ut hvem moren var, og at hun hadde søsken, men hun klarte ikke å oppspore noen av disse. Før hun for tolv år siden så en blogg av Tore Strømøy, som er programleder i Tore på sporet.
Dette programmets konsept er å hjelpe mennesker som ønsker å finne hverandre.
Og det viste seg at Rockheim i Trondheim, et senter for norsk rockehistorie, hadde bedt Strømøy om hjelp til å oppspore Jorunns mamma. Som viste seg å være Norges første kvinnelige rockestjerne, med artistnavn Rocke-Lill.
Lill hadde etterlatt fire barn i Norge, og flyttet etterhvert til Tyskland. Hun hadde ikke mulighet til å oppdra barna selv.
Jorunn møtte sine to søsken, et tvillingpar. Deres felles bror døde for en del år siden.
– Hvordan var det å møte søsknene dine?
– Det var fantastisk, helt magisk. Jeg følte umiddelbart en dyp nærhet og kjærlighet for dem begge.
Moren til Jorunn døde før hun fikk mulighet til å møte henne igjen.
– Er det mange adopterte som føler et kulturelt tap?
– Ja, vi spør oss “hvem er jeg”? Du kan ikke speile deg i noen som er biologisk lik deg. Vi får heller ikke den bekreftelsen som som barn trenger i begynnelsen av livet. Du får ingenting gratis, ikke utseende, personlighet eller talenter, men må finne ut alt selv, sier hun.
Jorunn sier også at ingen adopterte har bedt om å bli adoptert. Og at de fleste vil instinktivt ønske å vokse opp med sine biologiske foreldre,
– De lengter tilbake til der de hører til. Det savnet blir ofte med inn i voksenlivet og savnet etter mer samhørighet og tilhørighet blir forsterket.
Blir sykere av hjelpeapparatet
Jorunn sier også at mange adopterte sliter når de trenger hjelp fra det offentlige.
– De opplever da dessverre at de ikke blir trodd, forstått eller møtt på deres utfordringer, om det nå handler om både psykisk og fysisk helse.
Hun sier da at mange adopterte også har store problemer i situasjoner der de føler seg vurdert. Og sier at noen blir sykere og re-traumatisert av å være i hjelpeapparatet.
– Dette kan trigge det opprinnelige traumet hvor du ble avvist, gitt bort og forlatt. For når du blir gitt bort som liten, hvor mye er du da verdt, spør mange seg. Selv om du som voksen kan skjønne at det ikke er det det handler om, likevel kan følelsen av ikke å være bra nok skapes så tidlig.
– Da er det livsnødvendig at saksbehandlere forstår hvordan NAV-systemet påvirker en adoptert, sier hun.
Hun mener derfor Norge må utarbeide mer informasjon som blir gitt til helsestasjonen, NAV, barnevernet og leger.
– I tillegg må Norge blant annet få et landsdekkende og offentlig behandlingstilbud til alle adopterte og adopsjonsforeldre som måtte ha behov for hjelp. Og for adoptivforeldre bør behandlingstilbudet innebære kurs og eller individuell oppfølging hos en terapeut eller psykolog.
– Har vi kommet lenger i dag?
– Ja, utvilsomt, men likevel veldig kort. Bevisstheten om hvilke skader det kan ha på barnet å bli skilt fra sin fødemor så tidlig i livet og hvordan det påvirker den adopterte senere i livet, er etter min mening fremdeles veldig lav.
Jorunn er nå takknemlig for å ha en jobb der hun får hjelpe andre.
– I mitt terapeutiske arbeid hjelper jeg de som kommer til meg til å forstå årsakssammenhengen til hvorfor de tenker, føler og handler som de gjør.
– Jeg hjelper dem videre til å nøytralisere emosjonelle smerter knyttet til vonde opplevelser og traumer som de har blitt utsatt for. Den emosjonelle endringen vil kunne føre til mer indre ro, bedre selvfølelse og tryggere på seg selv. Egenkjærligheten vokser og det blir lettere å kommunisere med seg selv og andre.
