Foto: HL-Senteret
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Svoboda Brustad er historiker og rådgiver ved HL-senteret. Han har blant annet skrevet om forfølgelsen av norske romer før og under 2. verdenskrig, og var i 2017 en av forfatterne bak boken Et uønsket folk.
Utgivelsen hans I limbo. Norge og de jødiske flyktningene 1933-1945 kom ut i oktober.
Et av menneskene han følger i boken er den jødiske gutten Karl Peter Federer. Federer ble sendt sammen med knapt førti andre jødiske barn fra det besatte Praha til det de trodde var en trygg havn. I regi av Nansenhjelpen ble han plassert hos en pleiefamilie i Bergen.
Federer hadde flyktet fra den tyske okkupasjonen av Tsjekkoslovakia tidlig i 1939. Seks år tidligere hadde nazistene tatt makten i Tyskland, og omgjort landet til et totalitært regime.
Kun få måneder etter at Federer og de tsjekkisk-jødisk barna ankom Norge, ble Polen angrepet, og 2. verdenskrig var i gang. I 1940 okkuperte Nazi-Tyskland også Norge. Karl Peter Federer var ett av barna som ble sendt tilbake til foreldrene sine i Tsjekkoslovakia i 1941, og ble senere deportert og myrdet i Auschwitz.
Til Utrop sier forfatteren målet med boka var å skrive en flerstemt historie om Norge og de jødiske flyktningene fra Hitlers Tyskland.
– Jeg tenker dette som en fortelling som undersøker og belyser myndighetenes avvisende politikk, men også flyktningenes støttespillere i det norske samfunnet. Utgivelsen skildrer hvordan fremmedfiendtlige og antisemittiske strømninger i datidens offentlige samtale påvirket politikken i restriktiv retning, men samtidig hvordan andre aktører i norsk offentlighet etterspurte en mer human behandling av jøder på flukt. Hvordan ulike holdninger, handlinger og ikke-handlinger påvirket flyktningene, og hvordan de selv manøvrerte i møte med forfølgelse og avvisning.
Vanskelig å forenkle en kompleks historie
– Hva har vært mest givende og mest utfordrende med å lage boken?
– Å få bruke egen arbeidstid på å fordype seg i en tematikk man er engasjert i og nysgjerrig på. Det har vært givende å oppleve en dypere forståelse av fortidens kaotiske forsøk på å håndtere sin tids største humanitære krise, gjennom å rekonstruere og forklare deler av det som hendte. Jobbe bevisst med en fremstillingsform som forhåpentligvis kan formidle denne historien til et bredere publikum.
Avgrensningene, utvalgene og forenklingene som måtte gjøres underveis var hovedutfordringen, sier han.
– Bevisstheten om hvor liten del av arkivenes og primærkildenes isfjell man tross alt skraper og tar i bruk, øker så å si eksponentielt i takt med kunnskapen man opparbeider seg om temaet. Aller mest utfordrende har det vært å avgjøre hvilke enkeltmenneskers skjebner som skal innlemmes i denne fortellingen, og hvilke som forblir ufortalt, sier han.
Mellom 400 og 450 jødiske flyktninger befant seg trolig i Norge da tyskerne okkuperte landet 9. april 1940. De utgjorde over tjue prosent av landets jødiske befolkning.
– Dykker man først ned i de enkelte personenes historier, liv og død er det ikke akkurat mangel på inntrykksfulle skjebner. Hvilke av dem som trekkes frem har åpenbar betydning for hvordan vi forstår og tolker denne historien.
– Forent i avvisningen av jødisk flukt
– Hvordan ble jødiske flyktninger mottatt i Nnorge og i Vesten generelt på 30-tallet?
– Kort sagt var hele Europa forent i avvisningen av de jødiske flyktningene. Norges politikere, diplomater og fremmedpolitiske byråkrati deltok på linje med andre lands myndigheter i et internasjonalt nullsumspill, der deltakernes mål var å ikke sitte igjen med mildest asyl- og innvandringspolitisk regime. Dette ledet til en harmonisering av restriktive tiltak over landegrensene. Fastsatte kvoter ble i liten grad innrømmet for jøder på flukt. De ble bevisst nedvurdert som såkalte økonomiske flyktninger og underordnet de såkalte politiske flyktningene.
For å holdt massene ute, gjorde man enkelte unntak for et mindre utvalg, ifølge Svoboda.
– Folk måtte imidlertid enten være i besittelse av tilstrekkelige økonomiske midler selv, eller garanteres av privatpersoner og hjelpeorganisasjoner i mottakerlandet. Helst skulle de ha transittvisum videre ut av Europa, til USA, Sør-Amerika, Australia eller andre oversjøiske destinasjoner.
Ansvaret hos jødiske frivillige organisasjoner
En utbredt forestilling i samtiden var at ansvaret for å hjelpe tysk-jødiske flyktninger lå hos de ulike lands lokale jødiske menigheter og organisasjoner, ikke hos majoritetssamfunnet.
– Mot slutten av 1930-tallet, da både Østerrike og rest-Tsjekkoslovakia ble innlemmet i Nazi-Tyskland og antallet flyktninger eksploderte, ble trykket så stort at mange titalls tusen likevel kom seg inn i nye europeiske eksilland. Til dels svingte også opinionen tydeligere i flyktningenes favør, særlig etter at Novemberpogromene gjorde det klart for en samlet verden at nazi-regimet angrep, plyndret, internerte og slo i hjel jøder som gruppe.
Holdninger, velferdsnasjonalisme og nye skremmebilder
Forklaringen på den norske og felleseuropeiske avvisende grunnholdningen er sammensatt, sier forfatteren.
– Naturligvis spilte antisemittiske tankemønstre og strømninger inn. Iblant var disse fremsatt som konspirasjonsforestillinger, og i mer radikale kretser som sammenhengende antisemittiske verdensbilder. Slike forestillinger næret frykt og advarsler mot jøder som gruppe. Men de høye barrierene må også tolkes i lys av datidens overordnede fremmedpolitikk: Årene etter første verdenskrig brakte med seg nye skremmebilder, en ny frykt for fremmede, og snevrere konstruerte nasjonale fellesskap.
Fremvekstene av de nasjonalt rettede velferdsstatene hadde óg mye å si.
– Velferdsstaten skilte strengt mellom nasjonens egne trengende og potensielle byrder utenfra. Ingen utlendinger som kunne komme til å bli en offentlig utgift skulle i utgangspunktet slippes inn. Enten de var jøder, romer, fattige, alkoholikere eller psykisk syke. Kort oppsummert veide nasjonenes interesser stort sett tyngre enn menneskers beskyttelsesbehov. I tillegg hadde mange av samtidens observatører vanskelig for å ta inn over seg nazismens fulle vesen, og rollen jødene ble tildelt i nazistenes apokalyptiske verdens- og fiendebilde. Denne forståelsen ble langt på vei hengende etter, helt til det var for sent.
Viktig å fortelle om motstemmene
Et viktig poeng i boken, ifølge forfatteren, er at det fantes motstemmer og årvåkne observatører i det norske samfunnet gjennom hele den undersøkte perioden.
– De fantes i deler av pressen, i sivilsamfunnet og ikke minst i det norsk-jødiske miljøet. Særlig hjelpeorganisasjonene Nansenhjelpen og Jødisk Hjelpeforening var helt avgjørende for mange av flyktningene som til slutt kom seg gjennom det norske demokratiets nåløye. Nansenhjelpens innsats er etter hvert relativt velkjent.
Mer underkommunisert er det at sentrale aktivister fra det norsk-jødiske samfunnet måtte ta et særegent ansvar for sentraleuropeiske jøder på flukt.
– Hjelpeorganisasjoner og individuelle motstemmer måtte til enhver tid forholde seg til myndighetenes fastsatte rammeverk og storsamfunnets rådende holdninger. De kom dermed også selv til å involveres i utvalget og seleksjonen av flyktninger: Noen ble ansett for å være uverdige og lite assimilerbare, mens andre ble godtatt som bidragsytende og potensielt ressurssterke nok til å slippes inn.
Også byråkrater etterspurte endring
Selv internt i Justisdepartementets politikontor, der den daglige behandlingen av asylsøknader fant sted, eksisterte individuelle motkrefter.
– Til tross for at de selv ble formet av sin egen institusjons forventninger, normer og krav, etterspurte enkelte byråkrater tidlig en mindre vilkårlig behandling, som i større grad vurderte beskyttelsesbehov foran ressurser og mektige talspersoner. Også skillet mellom jødiske og politiske flyktninger stilte enkeltpersoner i departementet spørsmål ved internt. Slike motstemmer viser det fortidige samfunnets kompleksitet, og at samtidens maktpersoner allerede da ble holdt ansvarlige for den avvisende politikken de tviholdt på. Makthaverne ble presentert for alternative virkelighetsforståelser og menneskesyn.
Fikk betydning også etter okkupasjonen
Mellomkrigstidens motstemmer i Norge fikk også betydning for flyktningene etter den tyske okkupasjonen.
– Flere av dem som via engasjementet for jødiske flyktninger fra Hitler-Tyskland hadde bygget beredskap mot nazismen og antisemittismen på 1930-tallet, var blant jødenes viktigste medhjelpere også under folkemordet på norsk jord. Gjennom aktivt humanitært motstandsarbeid tok de det langt mer risikable valget om å yte jødene bistand under nazi-okkupasjonen. Dessuten hadde de allerede før krigen opprettet personlige bånd og relasjoner til mange av menneskene som sto på nazistenes dødslister.
Parallell til dagens flykningkriser
– Finnes det paralleller til hvordan situasjonen enkelte av dagens flyktninger gjennomgår i Norge, og andre steder?
– Jeg er ikke flyktning meg selv, heller ikke flyktningpolitisk byråkrat eller hjelpearbeider i organisasjoner som støtter flyktninger i dag. Om personer fra slike grupper og med slike erfaringer leser boken min, og kan kjenne seg igjen i situasjoner eller mekanismer jeg beskriver, ønsker jeg en slik samtale naturligvis velkommen.
Åpenbart er det mye som skiller 1930-tallets flyktningkrise fra dagens, mener han.
– Hverken Norge eller de fleste andre europeiske landene hadde noen flyktningpolitiske prinsipper å forholde seg til i det hele tatt da Hitler kom til makten i 1933. Selv begrepet flyktning var uavklart, og forble det langt på vei gjennom hele perioden.
Statens rett fremfor flyktningens rett
Asylretten var den gang ansett for å være statens rett til å gi asyl, ikke flyktningens rett til å få det, sier forfatteren.
– Internasjonale konvensjoner og juridiske rammeverk om folk på flukt ble dessuten i stor grad videreutviklet først i krigens og folkemordets kjølvann. Selv om noen kom på plass tidligere, og Folkeforbundet (FNs forløper) alt på 30-tallet involverte seg på flyktningenes vegne.
– Når det er sagt, vil det overraske meg om ikke også en del av dagens mennesker på flukt vil kjenne seg igjen i mellomkrigstidens flyktningers ørkesløse byråkratiske vandringer og evig uavklarte transitt-tilværelse. Og i opplevelsen av å måtte leve som gjest på andres nåde, i mottakersamfunn preget av en mer eller mindre uttalt forventning om at de primært skal fremvise et ydmykt og takknemlig flyktningsinnelag.
