- – LO-ledelsen er mer opptatt av kvoteflyktninger - 15.11.2024
- Unge kvener og norskfinner krever språklig anerkjennelse - 13.11.2024
- Nederland innfører grensekontroll fra 9. desember - 12.11.2024
Lovrenski har fått strålende mottakelse av anmelderne og har ligget på salgstoppen i hele høst.
Forrige uke ble det kjent at Lovrenski er den som kan smykke seg med Bokhandlerprisen for 2023. Ansatte i bokhandler over hele landet har stemt på hvilken bok som er deres favoritt, og det ble altså denne unge mannen fra Oslo som klatret helt til topps som en av de yngste. Det er forfatteren både stolt og fornøyd med.
– De to beste indikatorene for at noe er bra, er godt boksalg og Bokhandlerprisen. Det er folket. Så det å både selge som faen og få Bokhandlerprisen betyr for meg at jeg har truffet det viktigste, det er de vanlige menneskene i Norge, sier Lovrenski til NTB.
Etter sju uker i landets bokhandler er boka allerede solgt til 14 land. Etter prisutdelingen starter en landsomfattende turné for den unge forfatteren. I alt 200 bokhandler over hele landet skal få besøk de neste ukene.
Rå oppvekstroman
Historien er en rå oppvekstroman om veien ut på skråplanet for Ivor og de tre vennene hans i Oslo. Med et uvanlig formspråk går historien over 240 til dels halvskrevne sider, og med et så kraftig kebabnorsk at eldre lesere må utstyre seg med ordbok for å forstå innholdet i de første kapitlene.
Historien er så virkelighetsnær at det fort gjort å tenke at boka er selvbiografisk. Men det sier Oliver Lovrenski at den ikke er.
– Boka skildrer hvordan Oslo er for ungdom og unge i dag. Det er en historie om dem, og jeg hadde et særlig håp om at unge gutter ville plukke den opp og lese. Og det har de gjort. De som aldri har lest en bok før, har oppdaget denne boka, de har oppdaget det fine med å lese, og det er jeg veldig stolt over, sier forfatteren til NTB.
En annen stor lesergruppe som har overrasket Oliver selv, er godt voksne kvinner helt opp i 70-årene. De stanser ham på gaten og forteller hvor godt de liker boka hans.
Autentisk, men ikke biografisk
– Det er en autentisk historie for ungdom i Oslo. En skildring av virkeligheten i byen, mer enn en skildring av meg, sier han videre. – Den menneskeliggjør en gruppe mennesker som ellers bare er overskrifter. Man leser om disse gutta, og de gjør en masse ting som du vil tenke at det vil jeg aldri ha gjort, men så er det en sårhet der, sier han.
Boka fikk sin form da Oliver Lovrenski reiste rundt i det gamle Jugoslavia for ett år siden. Sin egen kroatiske bakgrunn preger både hovedpersonen i boka og forfatteren, og han forsøkte å skrive litt hver dag.
Tidligere forsøk på å skrive på vanlig bokmål ble til slutt kastet på båten, og han tok teksten i stedet helt ut med den særegne slangen kebabnorsk, altså norsk med en stor porsjon slang fra innvandrermiljøene og andre generasjons innvandrere. Da til slutt løsnet det for Oliver, som etter hvert kom hjem til Norge med et helt manus på 450 sider i bagasjen.
Det markante bruddet med vedtatte sannheter om språk, form og stil skremte ikke forleggerne, som kort etter at de hadde fått en smakebit fra boka, hev seg over telefonen for være den første som signerte ham. Det ble Aschehoug som rakk å slå nummeret fort nok, bare minutter før konkurrenten. I et tett samarbeid mellom forfatter og redaktør ble teksten kuttet med 200 sider.
Resten av historien
– Er det noe voksen-Norge kan lære eller tilegne seg fra boka?
– Jeg tror man kan få en forståelse av hvordan det er å være ung nå. Man blir kjent med alt som ikke blir sagt ved middagsbordet, forklarer Lovrenski.
– Hvis du har unger og spør dem om hvordan det går, så får man kanskje bare halve historien. Her får man resten.
Å skrive med magi
Kapitlene i «Da vi var yngre» er korte, noen av dem bare en setning eller to. Forfatteren sier han i tett samarbeid med redaktøren sin kuttet språket helt ned til et minimum og brukte mye tid på tegnsetting. Men fortellingen mister verken driv eller nyanser. Det er gatelivet i Oslo, narkotika og vold, men også små rørende øyeblikk av forelskelse for den unge, men likevel så herdede Ivor.
– Jeg skrev boka for de unge, for at de skulle oppdage at historien deres har verdi og betydning. Men det er en åpen historie. Hvis man skriver med en agenda, så mister man ærligheten, og da forsvinner magien med skjønnlitteraturen. Det ser man også på karakterene i boka. Det går ikke så godt for dem, sier han stillferdig.
Selv forteller den tweedkledde 19-åringen at han alltid har lest og mye. Ingvar Ambjørnsens «Hvite Niggere» nevnes som en klar favoritt, og romanen «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar fra 2017. Allerede nå er også Oliver Lovrenski selv blitt lagt merke til blant sine forfatterkollegaer. Han har fått råd om ikke la seg påvirke vekk fra sin måte å fortelle på.
– Lars Mytting fortalte meg at jeg alltid måtte prøve å forbli debutant. At man er uredd, spontan og uten å ha noen forventninger til seg selv eller hva folk ellers måtte tenke, sier 19-åringen.
Han er allerede i gang med å skrive en ny bok, og i samme stil som debutboken.
(©NTB)
