Foto: Wikicommons/Mohammed Sardar/Kushared
Khalil (f. 1964) er en kurdisk-sveitsisk regissør, manusforfatter og produsent. Etter å ha studert i Damaskus flyttet han til Praha for å studere regi. I dag bor han i Bern i Sveits, hvor han i 2012 grunnla produksjonsfirmaet Frame Films.
Khalil vokste opp i Syria i en kurdisk familie, men i et land hvor det har vært strengt forbudt å kalle seg kurder og snakke sitt eget språk.
– Jeg er kurder født i Syria, men merket den kulturelle undertrykkelsen. Om vi prøvde å snakke kurdisk utenfor hjemmet vårt, ble vi straffet, sier han.
Khalil gjestet Arabiske filmdager i mars. Under festivalen viste han frem sitt siste verk, Neighbours.
Lærte tsjekkisk og slovakisk med kjærlighet
I tiden mellom 1986 og 1995 levde han i det som nå er Tsjekkia og Slovakia. Han fikk seg jobb som uavhengig filmregissør, og i slovakisk TV.
– For første gang i livet lærte jeg to fremmedspråk med kjærlighet og velvilje. I motsetning til arabisk, som jeg nærmest ble tvunget til å lære. I dag snakker jeg ennå litt tsjekkisk og slovakisk.
Etter hjemkomsten til Syria i 1995 ville Khalil komme i gang med filmskaper-karrieren, men fant fort ut at det var lite plass til kreativ utfoldelse under Assad-regimet.
– Syria var den gang styrt under Hafez Al Assad, faren til den nåværende diktatoren, som er Bashar. Landets offisielle politikk var, og er, at alle uansett bakgrunn er arabere. Minoritetsgrupper har egentlig aldri vært anerkjent. Jeg kunne ikke si at jeg var kurder. Nasjonalismen hadde forankret så dypt i folk som til og med arabere som kjemper mot Assad-regimet i dag hevder at det ikke finnes kurdere i landet. Selv det å nevne ordet “kurdisk” eller “kurdisk kultur”, eller lage film om dette var i 1995, og er i dag problematisk.
Havnet i trøbbel
Khalil valgte å trosse den offisielle linjen, og laget sin første film i 1995 med fokus på kurdisk kultur.
– Handlingen var basert på en families liv på grensen, veldig lik min egen. Vi levde i nærheten av grensen til Tyrkia, og fikk møte slekt fra den andre siden av grensen en gang året i et kvarter. Snakket vi kurdisk til hverandre ble vi skjelt ut av grensevaktene.
Filmen ble for kontroversiell i Syria, og Khalil merket etterhvert at det ikke var trygt for ham å fortsette en regissørkarriere i landet.
– Jeg så for meg at jeg kom til å lage flotte filmer som tok kunne være litt idealistiske og som kunne nomineres til store festivaler som Cannes, Berlin og Venezia. Jeg hadde store drømmer. Og så endte jeg i stedet opp som politisk flyktning.
Sier kurdere nektes språk og musikk
I 27 år har Khalil gjort Sveits til sitt hjem, et land han sier han havnet “ved en tilfeldighet”. Han tenker fortsatt på det som foregår i fødelandet.
– Folk blir nektet grunnleggende kulturelle rettigheter. Folk nektes språk og musikk. Ikke bare i Syria, men også i de andre landene i regionen. Om du går rundt med mobilen og spiller kurdisk musikk høyt på gaten i en hvilken som helst by i Tyrkia kan du risikere å bli banket opp fordi du “spiller musikk som hyller terrorisme”.
Khalil mener denne kulturelle undertrykkingen har mye til felles med det som skjedde i Europa under mellomkrigstiden og andre verdenskrig.
– Når man snakker om fascismen så nevner man ofte Italia og Tyskland. Men jeg har opplevd det samme i min egen kultur. Jeg tenker det er absurd når en kurdisk poet kan dømmes til ti års fengsel for å lage et dikt på sitt eget språk, mens en drapsdømt kan få tre år i fengsel. Likevel er dette situasjonen til kurderne i Tyrkia, Syria og Iran.
Naboskap på tvers av grenser
I filmen “Neighbours”, som han laget i 2022, og som ble vist frem under Arabiske filmdager i Oslo i vår, viser han til hvordan naboskap kan føre folk sammen.
– Selv om det er krig og kulturell undertrykkelse i Midtøsten, er det også en kultur hvor folk er naboer og venner, på tvers av kulturelle, språklige og religiøse skillelinjer. Hvor folk spiser sammen uten å spørre om man er kristen, muslim, jøde, jesidi, araber eller kurder. Jeg har sett dette i min egen landsby.
I filmen tar han for seg hva som skjer når nasjonalistisk indoktrinering får følger for naboskapet.
– Filmens hovedpersoner begynner å fokusere mer på hverandres forskjeller, og begynner etter hvert å hate hverandre.
Krigs- og fredslogikk
Til slutt ender hat og mistenksomhet med å bli så overveldende at det får konsekvenser.
– Filmen laget jeg i fjor, men forklarer veldig godt logikken bak tankegangen som fører til krig i steder som Gaza og Ukraina. Når man ser filmen vil man forstå de ideologiske prosessene som fører til fiendskap og krig. Hvordan naboskap erstattes med hat. Ikke minst nå er det viktig å ta opp slike vanskelige temaer, i en verden hvor vi trenger mer naboskap og mindre splittelse. Vi må snakke om hvordan hat oppstår, for å kunne håndtere hatet.
Neste år har Khalil planer om å lage en ny film, som han kaller Moments.
– Handlingen skal foregå ut fra aristotelisk filosofi, om konseptene logos, etos and patos. Historien i filmen er basert på egne erfaringer som kurder i Sveits, om store og små drømmer og bekymringer knyttet til kulturkollisjoner.
