På jakt etter frihet

Essmat er prisvinnende forfatter og prisbelønnet regissør, forsker og aktivist. Hun ble født i Iran, men har kurdisk opphav.

Hun har tidligere bodd i USA, men flyttet til Norge, hvor hun har gjort seg bemerket som forfatter og filmskaper.

I 2013 ga hun ut I stormens øye som ga henne Ordknappen-prisen samme år. Tittelen til hennes nyeste utgivelse kommer fra en animasjonsfilm med samme navn. Filmen ble også prisnominert i filmfestivaler i Frankrike, Italia, Canada og Tyskland.

I sin nyeste utgivelse Dancing Amid Fire Rising Above Ruins tar hun utgangspunkt i sin langvarige rettighetskamp for kvinner.

– Romanen har to fortellere som forteller sine historier parallelt, Tara og Hiwa. Begge stammer fra Sanandaj/Sine i de kurdiske områdene i Iran. Gjennom minnene deres lærer leseren om byens revolusjonære historie og angrepet av det iranske regimet kort tid etter revolusjonen i 1979. Om konsekvensene av Iran/Irak-krigen, og om daglige livserfaringer til begge karakterene som studerer ved Teheran Universitet, men i ulike tidsperioder. Begge karakterene lever i eksil og har ulike erfaringer med sine eksiliv i Norge og Tyrkia.

Romanen berører også livet i eksil og fragmenteringen av minner.

– Dette er en historie om røtter: Hva det betyr å bli opprørt og rotplassert. Følelsen av fortrengning. Dette er ikke en historie om nasjonalisme og å vende tilbake til opprinnelsen, men snarere om å hevde at man kan være verdensborger og likevel forankre røttene på nytt hvor som helst i verden. Utgivelsen er også en kjærlighetshistorie, som handler om tverrgenerasjonell hukommelse. Fortellingene og stillhetene.

Romanen berører også livet i eksil og fragmenteringen av minner.

Essmat skrev for noen år tilbake flere spalter i Utrop. I en av sine ytringer fra 2016 skrev hun blant annet:

– Vi vet alle at vi bor i en urettferdig verden hvor vi er vitne til krig, undertrykkelse og terror. Men samtidig har mange av oss, inkludert meg, tro og håp om at selv om veien til en moralsk verden kan synes uendelig lang, vil den til slutt lede til målet.

Viser frem ulike nivåer av diskriminering

Som kvinne fra en etnisk minoritet har Essmat møtt mange hindre på veien, noe som kommer frem i boken.

– Opprinnelig er jeg kurder fra Iran fra Sanandaj. Et sted med fjell, og mye snø på vinteren, ikke ulikt Norge, sier hun til Utrop.

Essmat tok høyere utdanning, på et tidspunkt hvor det ikke var veldig vanlig for kvinner med etnisk kurdisk bakgrunn. Hun endte opp hele veien som universitetsansatt i Sanandaj og Teheran.

– Jeg så systemet innenfra, undertrykkelsen av kurdere som minoritet, og dobbeltundertrykkelsen av kurdiske kvinner. Jeg begynte å lese om rasjonalitet og opplysningsidealer, og så hvordan de kolliderte med ideologien som det iranske regimet og samfunnet må følge. Etterhvert som jeg identifiserte meg som ikke-troende opplevde jeg også en tredobbeldiskriminering, som kurder, kvinne og sunni-muslim i et land som er shia-muslimsk.

Innkalt av universitetsledelsen i hjemlandet

Essmat ble flere ganger innkalt av universitetsledelsen i Teheran-universitetet.

– Ledelsen ville vite hvorfor jeg hadde et så vennskapelig forhold til mine studenter. Jeg skulle jo “rettlede dem med en tøff hånd”. Ledelsen kontrollerte og spurte hvorfor jeg leste kurdiske dikt og bøker om historie. Jeg brukte heller ikke hijab slik det var påkrevd, og gikk heller ikke til moskéen, slik universitetsansatte, på lik linje med andre statsansatte i Iran, var forpliktet til.

Hun beskriver sitt liv i de kurdiske provinsene i Iran som et raseskilleregime på lik linje med Sør-Afrika.

– Ledelsen på universitetet var alle persere, fra majoriteten, og så måtte de være shia-muslimer. Ordføreren i byen vår, og folk i ledende posisjoner i statsapparatet i provinsen. Iran anerkjenner ikke språklige minoriteter, og som kurdere fikk vi ikke lov til å lære, lese eller skrive vårt eget språk. Jeg måtte lære det i hemmelighet sammen med familien.

Endte opp i Tyrkia, så USA

Som karakterene i romanen så Essmat ikke noe annen løsning enn å forlate hjemlandet. Hun endte først opp i Tyrkia.

– Grunnet den vanskelige interne situasjonen kunne jeg ikke vise frem min kurdiske identitet i Tyrkia. Jeg hadde også mest kontakt med andre eksil-iranere i de to årene jeg var i landet.

Essmat satt fast i Tyrkia i 2000 til 2002. Egentlig hadde hun fått flyktningstatus og visum til USA. Så kom 9/11.

– Alt det som fulgte gjorde at reiseprosessen ble forsinket med nesten et år.

Etter ankomsten til USA måtte Essmat klare seg selv.

– I begynnelsen hadde jeg ingen intekt. Jeg sultet nesten i tre uker til jeg fikk første jobben min og klarte å skaffe mat og et sted å bo. I USA er det ingen sosialhjelp å få som i Norge.

Forsøkt konvertert til mormonisme

Løsningen for henne var å flytte fra California til Utah og Salt Lake City, et sted kjent som USAs mest mormonske delstat.

– Her klarte jeg meg bedre. Jeg ble godt integrert, lærte engelsk, og fikk meg gode venninner. Utah har også mye fjell og ørken. Sommerne liknet veldig ofte på sommerne i Sanadaj.

Venninene, som Essmat delte hus med, hadde samtidig sine egne planer.

– Jeg skjønte etterhvert at de var sterkt troende mormoner. Etterhvert merket jeg at samtalene gikk fra vennlig modus til ren overtalelse. Jeg skjønte at vennskapet deres var en vei til å konvertere meg inn i deres tro. Som ikke-troende følte jeg at jeg ble sett på uren. Samme følelse som jeg hadde når jeg ble innkalt av universitetsledelsen og det religiøse politiet i Iran.

Utfordrende med selvfølge rundt frihet

Etter tre år i USA fant hun veien til Norge. I Tyrkia ble hun sammen med en annen kurdisk-iraner, som selv endte opp i Norge.

– Vi fant sammen igjen i tiden jeg var i USA. Forholdet ble såpass seriøst at han foreslo giftemål. Så jeg endte opp i Norge via forlovelsesvisum.

Første møte med Norge var en iskald desemberdag i 2004.

– Selv om mitt første møte med nordmenn var kald har jeg alltid vært fascinert av, og følt en tiltrekning til Vestens universelle verdier og menneskerettigheter. Dette er verdier som mennesker har strevd hardt for å oppnå, og jeg ønsker alltid å forsvare disse verdiene. Derfor jobbet jeg også en stund som leder av flerkulturell gruppe i Norsk Bibliotekforening (NBF) for å kunne bidra til et mangfoldig samfunn og fremme integrering.

Innvandreres glasstak

Essmat har gått den vanlige integreringsprosessen som alle som kommer til Norge må gjennomgå. Så har hun også oppdaget det typiske “glasstaket”.

– Som kvinne og innvandrer føler jeg jo at det finnes et slikt glasstak, uansett hvor godt jeg har klart å bli integrert i dette landet. Og dette inngår jo også i de mange opplevelser med rasisme og diskriminering man har samlet på gjennom et lengre liv i Norge. Vi bør bry oss om felles verdier, men også mangfold og inkludering.

Samtidig er hun glad over å bo i Norge.

– Her har jeg kunnet få drive med det jeg har lyst til. Leve likestilt, og i tråd med egne prinsipper.

Videre ser hun på forfatterskap som grenseløst.

– Som forfatter og filmskaper, tror jeg at rollene som forfatter, kunstner og filmskapere er ekstremt like. De prøver å knytte mennesker på tvers av grenser og lar oss se utover kunstige inndelinger av rase, kjønn, klasse eller etnisitet. De streber etter å fjerne folks likegyldighet og gjøre dem oppmerksomme på det som skjer rundt dem. Det er ingen “oss” og “dem” for meg som forfatter eller filmskaper, sier hun videre.

– Forfatterskap er personlig

– Vil du si at romanen er selvbiografisk?

– Jeg bruker veldig mye av meg selv i boken. Hver bok føles personlig. men den er ikke selvbiografisk. Selvfølgelig er det alltid ting som gjenspeiler fra meg og mitt liv i romanen, men jeg er mye mer interessert i å prøver å se verden fra andres perspektiver. Jeg prøver å finne stemmer rundt meg. Dette roman er en stemme for de som har ikke noe stemme og er en akkumulert sorg. Mange fortellinger som ikke er fortalt og kollektiv traume.

Essmat er veldig interessert i denne ideen om arvet smerte, en tanke hun trekkes til.

– Vår oppgave som forfatter er først og fremst å skrive for å forandre verden, vel vitende om at vi sannsynligvis ikke kan det, men som forfatter James Baldwin sier, også vel vitende om at litteratur er uunnværlig for verden. Verden endrer seg i tråd med måten folk ser den på, og hvis du endrer, selv bare en millimeter, måten folk ser virkeligheten på, kan du endre den.

Essmat kan forestille seg en bedre verden for alle, og det har vært hennes hovedmotivasjon med utgivelsen.

– Jakt etter frihet er temaet i boken. Traumer og forfølgelse er kamper som menneskespillet utkjemper. Boken gir også innsikt i historien om kurdisk motstand i Iran, en oversett region og dens folk. Kompleksiteten i den kurdiske eller iranske kvinnes tredoble kamp for å unnslippe politisk undertrykkelse, mannlig dominans, samt å utholde et liv i eksil og marginalisering, blir også grundig psykologisk skildret.

Solidaritet med egne medsøstre

Nylig var hun også på Høyskolen Kristiania og Det iranske solidaritetsforums fredprisarrangement og utstilling i forbindelse med Nobels fredspris. Årets pris gikk til Narges Mohammadi, og har blitt sett på som en hyllest til Kvinne- liv- og frihetsbevegelsen i Iran.

Bevegelsen oppsto i kjølvannet av politidrapet på Mahsa Jina Amini, og førte til landsomfattende protester i hele Iran i flere måneder. I likhet med Essmat var også Amini etnisk kurder, noe som førte til en bevisstgjøring om iranske myndigheters behandling av etniske minoriteter under protestene.

– Når protestene startet høsten 2022 måtte jeg endre sistedelen. Utgivelsen handler nettopp om opprør, mot kjønnsundertrykkelse, mot etnisk og religiøs undertrykkelse, og knytter fortiden til nåtiden ved å relatere nåtidens kvinnebevegelse i Iran.

Fredshåp

Selv i mørket finnes det et håp for fred, og en bedre verden, mener forfatteren.

– Romanen min handler ikke bare om sorg, traumer og smerte. Det er også en gledelig bok. Den er en bok om håp, en livsbejaende bok som feirer mangfold og sameksistens og hyller empati og kjærlighet, som fortsatt overlever selv midt i hat. Det er også en bok som prøver å forstå våre brudd i forbindelsen med naturen. Så Jeg er håpefull og tror at at Iran også skal bil et sted for håp og fred. Også Norge var en gang for lenge siden et samfunn med fattigdom og kvinneundertrykkelse. Jeg tror at en bedre verden er mulig.

Navn: Sophie Essmat
Opprinnelig fra: Sanandaj, Iran
Yrkesliv og meritter: Forfatter, filmskaper og politisk aktivist. Nominert til Cannes-prisen i 2022, og vinner av Ordknappen (2013).