Sulekha Awed holder til i femte etasje i et bygg i Motzfeldts gate på Grønland. Her har hun systue, og syr klær til hverdag og fest. Mest fest. Da jeg besøkte henne denne uken holdt hun på med en bryllupskjole bestilt fra England. Etter å ha sydd i mange år tok hun, i godt voksen alder, sømlinjen på videregående skole, og siden det var vanskelig å få lærlingplass, oppdaterte hun ferdighetene sine ved hjelp av Youtube.
Men Sulekha nøyer seg ikke med å sy. Kundene som kommer til henne liker å slå av en prat, og snart ble systuen hennes en møteplass for mange somaliske kvinner. Arbeidsplassen hennes ble omgjort til stue på lørdagskvelder, der kvinner som ellers var opptatt i jobb og i utdanning, møttes for å utveksle meninger og erfaringer. Innimellom symaskin og klippebord plasserte hun en sofa arvet av en venninne, og med stoler og et lite bord hadde de en krok der ideene vrimlet, blant annet tips om ledige jobber og kurs.
Disse damene hadde etablert seg på arbeidsmarkedet, og visste godt at mange av deres somaliske medsøstre slet med å få til det samme. De bestemte seg for å lage et nettverk der de inkluderte andre som kunne dra nytte av deres erfaringer og støtte. Det var nok av interesserte.
Ekspanderte i løpet av kort tid
Lokalet ble for trangt, og Sulekha var heldig og fikk leie to rom to etasjer høyere opp i samme bygg. Maskiner og møbler ble flyttet hit, og snart arrangertes samlinger for flere kvinner, lærte hun dem å sy og strikke, mens hun oppfordret dem til å gå på kurs og skoler som kunne bedre sjansene deres på arbeidsmarkedet.
Sulekha hadde selv gått på skole som godt voksen, og inspirerte andre til å gjøre det samme.
Sulekha hadde selv gått på skole som godt voksen, og inspirerte andre til å gjøre det samme. Ikke bare for egen del, men for de mange barna mange kvinner oppdrar, ofte alene, er det viktig å mestre språk og være integrert i samfunnet. Det ble arrangert leksehjelp. På initiativ fra Sulekha og den opprinnelige gruppen var selvhjelpsprosjektet i gang. Det ble samling både to og tre ganger i uken. Nå, etter tre år, er mange kvinner på skole, forteller Sulekha fornøyd.
Les også: Hele 87 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre er i arbeid eller utdanning
Sydde munnbind
Som den entreprenøren hun er, har hun stadig nye ideer og prosjekter. Nå er de tre barna hennes voksne, og hun har mer tid til å gjennomføre det hun vil. Hun ser muligheter og behov når uvante situasjoner oppstår, og under pandemien sydde hun hundrevis av munnbind, som blant annet ble utdelt av Kirkens Bymisjon.
Da Gaza-krisen oppsto, og det skulle holdes demonstrasjoner og marsjer, startet hun nærmest masseproduksjon av flagg og vesker, hjulpet av mange av “sine” kvinner, hun kjøpte hvitt stoff og farget med tekstilfarge, en farge av gangen, og systuen ble som et tørkeloft, full av snorer der flaggene hang til tørk. Svarte stoffbæreposer med innslag av Palestinaskjerf ble også produsert.
Sulekha og hennes samarbeidspartnere har også drevet med catering, og i fjor sommer hadde de en bod ved broen på Grønland der de solgte – og ga bort til de som trengte det – mat. Her så hun hvor mange ungdommer som ikke hadde noe fast tilholdssted, ikke jobb, ikke skole. Barn helt ned i 13-14 års alderen vandret målløst rundt. Når Sulekha sa “Jeg kjenner moren din’” ble de flaue og forsvant. Det var ikke alltid sant, men hun tenkte at hun skulle gjerne ha kontakt med foreldrene til slike barn, og er opptatt å få dem i tale. De trenger sikkert hjelp, og hun har tro på at det nytter, selv om hun bare får tak i en eller to. Problemer er til for å løses, og hun ser muligheter der mange gir opp.
Da de drev gatekjøkkenet hadde hun flere lokalpolitikere på besøk, fra forskjellige partier, som var interessert i det hun gjør. Som hun sier er alle snille når det er valgkamp.
Opptatt av unge
Hun forteller om ungdom, kanskje i begynnelsen av 20-årene, som har reist fra landet og oppholdt seg i forskjellige andre land i flere år. Kanskje har foreldrene sendt dem ut når de ikke kunne hanskes med dem. Disse ungdommene har kanskje plukket opp flere språk, og på en måte klart seg selv, men har glemt norsken, og passer ikke inn i landet de kanskje er født i, Norge. De har tilbud om norskopplæring, men det sitter langt inne å sette seg på skolebenken sammen med nybegynnere. De har mer livserfaring enn de fleste jevnaldrende, men mangler ferdighetene de trenger for å klare seg i dette samfunnet.
Sulekhas drømmer nå om å etablere et godkjent kjøkken der hun kan ta inn rotløse ungdommer som både kan spise og lære å lage mat, og fortsette med catering. Hun vet at når de blir oppmuntret og verdsatt, og har noe meningsfylt å gjøre, vil mange gripe sjansen til en ny start.
Hjelp til selvhjelp
Hun har registrert en selvhjelpsorganisasjon, og selvhjelp er et ord hun bruker ofte. Det nytter ikke å klappe folk på skulderen, man må tilby noe mer, sier hun, og vet av erfaring at hennes metode nytter. I tillegg til flere andre jobber hun har hatt, har hun har hun hatt ansvar for ungdom i bofellesskap. Det store hjertet hennes banker for utsatte kvinner, ungdom og barn, for hele familier, og hun lar det ikke bli med det, men gjør alt hun kan, på sin egen måte. Der det er problemer, ser hun etter muligheter, og gir aldri opp, selv om det er motbakker.
Hun er midt i et miljø der det er stort behov for forebyggende tiltak, og som den foretaksomme kvinnen hun er, og med sitt store hjerte, finner hun løsninger der mange andre bare ser problemer.
