- Norske mobilselskap outet asylsøkere - 23.12.2024
- – Jeg tenker på hvordan vi tar imot «de nye» i Norge - 23.12.2024
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
Hrnčířová kom som fireåring til Frankrike, hvor faren gikk på diplomatskole, og hele familien fulgte med.
– Jeg ble født tre år etter fløyelsrevolusjonen (jour. anm: Tsjekkoslovakias fredelig overgang fra kommunisme til demokrati), på et tidspunkt hvor mange flyttet fra landet. Endelig kunne folk nyte reisefriheten og mulighetene som fantes i Vesten.
Halvt fransk
I åtte år flyttet familien frem og tilbake mellom Paris, hvor faren etter endt diplomatskole fikk jobb i den tsjekkiske ambassaden, og mellom Praha.
Etterhvert skjønte jeg at Paris føltes for stor, og at det er langt lettere å balansere karriere og privatliv i et land som Norge.
– Familien min og jeg ble en form for kulturelle hybrider. Jeg lærte både fransk og tsjekkisk, og snakker begge språk flytende. Jeg regner meg selv som like mye begge deler, forteller hun.
– Ser du forskjeller mellom begge kulturene?
– Ja, det finnes klare forskjeller, selv om landene har geografisk nærhet. Tsjekkoslovakia var underlagt 40 under kommunismen, med stengte grenser, og en mer radikal historie. Det har gjort noe med folks sinn, særlig hos de eldre. Men også voksne har ennå ikke en kultur for å være åpne. Jeg opplever franskmenn som mer åpne, mer avslappede og mer selvsikre.
Fotolandsby
Interessen for fotografi fikk Julie som ung. Etter endt videregående tok hun en bachelor i faget i fødelandet, før hun reiste til Arles i Sør-Frankrike for å ta en master ved prestisjefylte Ecole Nationale Supérieure de la Photographie.
– Arles er kjent som “fotolandsbyen”. Her har mange kjente fotografer bodd og lært bort sin kunst, og her bor mange store navn i fotoverdenen. Tiden i Arles har formet meg mye.
For Julie var det kjærligheten som brakte henne til Norge. Hun ble kjent med sin nåværende partner i Tsjekkia, før han senere flyttet til Norge.
– Jeg måtte jo etterhvert følge med på lasset. I mellomtiden har jeg vært så heldig at jeg har reist mye og tatt bilder. Rett og slett gjort det jeg liker best. Jeg kommer nok til å fortsette det med ham, siden han også er fotograf.
Liv og karriere
Etter litt over et år i Oslo stortrives Hrnčířová med sitt nye hjemsted.
– Jeg hadde valget mellom å bli igjen i Paris, flytte på nytt til Praha eller satse på et helt nytt sted sammen med min livspartner. Etterhvert skjønte jeg at Paris føltes for stort, og at det er langt lettere å balansere karriere og privatliv i et land som Norge.
Julie driver et enkeltmannsforetak, og tar bilder på frilansbasis.
– Som frilansfotograf i Tsjekkia følte jeg ofte at det er et stort press å være på tilstelninger. Jeg tok mange oppdrag, særlig innenfor kultur. Her kan jeg velge ulike typer oppdrag, som jeg synes er interessante. Heldigvis har jeg også en kjæreste som snakker norsk og som hjelper meg og kobler meg til ulike spennende fotoobjekter.
Opptatt av gode vibber
Hun ser ikke for seg at hun flytter tilbake til Tsjekkia med det første.
– I Tsjekkia er det mye skepsis til EU og nyankomne flyktninger. Vi er ennå ikke blitt helt kosmopolitiske, men jeg håper at vi kan bli det engang.
– I Tsjekkia er det fortsatt mange som sliter med interne barrierer, selv flere tiår etter at man kvittet seg med et totalitært styresett. Der handler det om at folk må få nye tanker og impulser, mener hun.
