Foto: Ram Gupta
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
– Jeg er positiv til denne utviklingen, fordi det betyr at vi har kommet oss vekk fra den overveldende idealismen og naivismen som preget 80- og 90-tallet. Ikke noe galt med det, men vi ser at integrering ikke er en quick fix. For en familie fra en nomadekultur, hvor så å si alle er analfabeter og har en kultur som skiller seg fra den norske, vil det ta lang tid før de begynner på en tilpasningsprosess.
Utrops medarbeider geleides inn på Strands kontor i Innenriksavdelingen, etter en sikkerhetssjekk.
– Vi tar sikkerhet på alvor, og har gjort det i særlig stor grad etter 22. juli, sier han med alvorlig mine.
En innvandrerpolitiker er en folkevalgt som skal representere mer enn sitt miljø og sin klan. Vedkommende skal representere Oslo eller Bergen eller Norge.
Kontoret er stappfullt av bøker. Skjønnlitteratur som spionkrim, så vel som bøker om journalistiske arbeidsmetoder deler hylleplass med anerkjennelser og diplomer. Armbåndsuret er en anerkjennelse fra statskanalen, sølvklokken alle ansatte i NRK får etter 25 års tjeneste.
For Strand, som jobber i turnus, starter arbeidsdagene rundt 09-09.30 med idémøter.
– Så går dagen rundt med ringerunder på kontoret, å avtale med kilder og ha møter. Her er det nettverk som må opprettholdes.
Fra tidsskrift til bygd
Strand har journalistikken i blodet.
Faren Tor Strand jobbet som NRKs utenrikskorrespondent i Moskva fra 1968 til 1971, i New York på 1970-tallet, og i London frem til 1987, i tillegg til å være fjernsynsdirektør i NRK mellom 1991 og 1994. Broren Morten Strand har vært kjent som utenriksmedarbeider i Dagbladet.
– Allerede fra ungdomsskolen hadde jeg klart hva jeg skulle bli, sier han, selvsikkert.
Jobbet i spionsiktet blad
Mens han gikk på videregående var Strand aktiv i tidsskriftet Ikkevold, først som skribent, senere som betalt redaksjonssekretær.
– Jeg var på den tiden veldig opptatt av sosial rettferdighet som den klassiske venstresiden sto for. Ikkevold har alltid vært veldig kulturpolitisk radikalt, og jeg likte profilen. Å jobbe der på 80-tallet var til tiden ganske heftig, og i 1983 ble vi siktet etter spionparagrafen.
Senere kom han seg videre til Volda, stedet som han mener er den journalistskolen som formet han til den han er i dag.
– Volda var på det tidspunktet et lite sted med få fritidsmuligheter, og lite å gjøre om kveldene. Vi studerte om dagen, og praktiserte journalistikk på kveldene. Studiekameratene mine og jeg lagde en radioserie som het Jakten på sunnmøringen, hvor vi fikk tak i og presenterte historiene til helt vanlige folk.
Lærte seg å bli uredd
Engasjementet i lokalpressen i Volda var stor på det tidspunktet, husker Strand.
– Som unge journalister var vi opptatte av å gjøre store scoop, og det førte til at vi noen ganger tok et ekstra steg. Noen ganger kunne dette gi sterke reaksjoner. Studentavisen vi var i ble meldt til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Så det var på en måte en tøff skolegang. Jeg lærte meg tidlig å bli sikker på meg selv og å håndtere konfliktsituasjoner.
– Vil du si at du er uredd som fagperson?
– Jeg har nok alltid vært god til å stå for det jeg skriver, med belegg og godt håndverk. Hvis jeg tenker at jeg har gjort alt riktig, så er jeg god til å stå midt i stormen. Jeg ser det ikke som et mål å tråkke folk på tærne, men dette blir en naturlig del av jobben.
Lykkelige øyeblikk
Samtidig har ikke alt bare vært tunge og gravalvorlige skriblerier. Mens han studerte ett år med statsvitenskap i Oslo skrev Strand for Romerikes Blad.
– I løpet av de årene fant jeg de morsomste og flotteste menneskehistoriene. Jeg reiste en hel sommer langs Romerike med bil, og tenkte dette var en mine lykkeligste stunder. Jeg innså der og da hvor heldig jeg var som fikk lov til å utføre det jeg tenker er verdens fineste yrke.
Han har også opplevd suksess med SKUP-pris i 2007 etter reportasjen Klasevåpen, hvor Strand og NRK-kolleger avslørte at det norske forsvaret hadde den omstridte våpentypen.
Kjønnsdelt svømmeundervisning
Sitt første møte med det flerkulturelle fikk Strand sommeren 1994, da han intervjuet den daværende lederen i Islamsk Råd Norge.
– Temaet var kjønnsdelt svømmeundervisning, som IRN gikk veldig inn for. Jeg tenkte hva dette var for noe, for på dette tidspunktet var ikke dette et stort tema i den offentlige debatten. Jeg husker den daværende lederen som hyggelig, men lite kyndig til å snakke godt for seg og på vegne av organisasjonen.
For Strand ble intervjuet en vekker. Han begynte å gjøre mer og mer research på emner som islam, kultur, innvandring og integrering, og opparbeidet seg etterhvert en spesialkompetanse på disse feltene. Skulle man lage sak om det flerkulturelle, var Tormod mannen du kunne spørre.
Endret debattklima
– Hvordan er det å dekke flerkultur nå, kontra 25 år siden?
– En merker forskjellen. Innvandrerbefolkningen har økt betraktelig, og Norge bærer preg av dette på godt og vondt. En kan si at man har fått mye mer å skrive om.
– Har debattklimaet endret seg?
– Vi har fått mye mer realisme og kunnskap, noe som er positivt. Jeg ser at det nå er lettere å snakke om kulturforskjeller og om de kompliserte sidene ved integrering. At det er vanskeligere å få rasistkortet slengt mot deg når man tar opp vanskelige temaer. Og at det finnes nye stemmer i de nye innvandrergenerasjonene som bidrar med løsninger.
Kringkastet kjønnslemlestelse
En av Strands mest kritiske saker handlet om kjønnlemlestelse av unge jenter i Somalia. Reportasjeturen førte han til en landsby, hvor en kvinnelig omskjærer utførte inngrepet på en ung jente. I NRK-videoen, som ble filmet utenfra, høres skrikene til ungjenta mens inngrepet foregår.
– For meg var det en veldig sterk opplevelse å møte en så ung jente som skulle omskjæres. Jeg tenker at dette var noe av det verste jeg har vært med på som fagperson. Samtidig var det viktig at dette skulle ut, tenkte jeg. Journalistikk handler tross alt om virkelighetsformidling. Og i denne saken fikk vi vekket den norske offentligheten.
Blir provosert av sosial kontroll
For er det noe som motiverer Strand, er det troen på at yrket han utfører bidrar til positive endringer.
Saken om koranskole-mishandlingen av norsk-somaliske barn, som han laget sammen med NRK-kollega Christine Præsthun for to år siden, og hvor dekningen pågår fortsatt, kan sees i dette lyset.
– Jeg blir provosert av å se at unge gutter og jenter ikke kan leve frie liv. Sosial kontroll av gutter og jenter er noe jeg mener vi i riksmediene ikke har tatt seriøst nok inntil nylig. Jeg tenker alle barn må ha samme type rettsvern. Vi kan ikke få unntak på bakgrunn av kultur eller religion. Jeg har nok bevart mye av den politiske radikaleren i meg, i hvert fall når det gjelder rettferdighetsbiten.
Offentligheten og institusjoner har vært for redde for rasiststemplet, og det har gitt uheldige konsekvenser, mener NRK-journalisten.
– Hvilke sikter du til?
– Samfunnsmessig at vi har nesten godtatt en form for annenrangs statsborgerskap for innvandrerbarn- og unge, med mer negativ sosial kontroll og mindre frihet. Mediemessig har dette vært også vært uheldig, for dette har gitt sterkt innvandringskritiske alternative medier en debatt som de kan eie. Her har vi oss selv å takke.
Mer ærlighet i innvandringsdebatten
– Har aktører som Resett, Document og andre fått en slags varslerfunksjon?
– Vi har ikke klart å snakke helt ærlig om de uheldige sidene med innvandring. Kombinert med en sterk høyrepopulistisk dreining, har dette gitt dem en definisjonsmakt og en legitimitet i visse strata av befolkningen.
Samtidig viser god journalistikk at man kan påvirke positivt.
– Koranskolensaken kan sees her som viktig fordi vi førte den med en annen agenda. Vi skapte en politisk debatt som ga løsninger og tiltak.
Identitetspolitisk fallgruve
I sin dekning av innvandring og integrering har også Strand lært mye om hvordan innvandringen påvirker politikk og politiske mekanismer.
– Jeg tenker det ofte kan være en fallgruve at en innvandrergruppe velger sine egne, og at politikerne som blir valgt inn får en vanskelig oppgave og et pleieforhold til sin egen gruppe, fremfor å fremme saker som skal gagne alle velgere. En innvandrerpolitiker er en folkevalgt som skal representere mer enn sitt miljø og sin klan. Vedkommende skal representere Oslo eller Bergen eller Norge. Alt annet er problematisk, og må sees som en forlengelse av identitetspolitikk.
– Vi kan ikke ha politikere som dyrker forskjellene for mye, og dermed er med på å skape større oss og dem-skiller. Samfunnet tjener ikke på dette, men på gode endringsagenter som tar tak ukultur og mangel på integrering, legger han til.
Latent samfunsstrømning
– Finner vi en vei ut av den økende polariseringen?
– Vi ser en mer synlig polarisering nå, men jeg tenker det har vært latent lenge. Men jeg har troen på at ting vil kunne bli bedre. Vi ser blant annet mer bevisstgjøring innad i innvandrermiljøene rundt vanskelige temaer. Vi er blitt mer vare og mindre naive.
Til høsten skal Strand og flere andre journalistkolleger jobbe med en dokumentar om æresvold.
– Vi holder kortene litt tett, men forventer at det blir i samme gate som de andre journalistiske prosjektene som jeg har jobbet med på feltet. Med et preg av rettferdighetssøken.
FAKTA TORMOD STRAND
- Alder: 55.
- Stilling: Journalist i NRKs innenriksavdeling og Dagsrevyen siden 1990. Også arbeidet for Romerikes Blad og magasinet Ikkevold.
- Utmerkelser: Vinner av SKUP-prisen i 2007.
- Forfatterskap: Utga boken Suaads reise; en dokumentar om kjønnslemlestelse, i 2008. I 2010 ga han ut Farvel til et våpen, en reportasjebok om prosessen som ledet fram til forbudet mot klasevåpen.
- Sivilstatus: Gift.
- Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy? Landsstrykertrilogien av Knut Hamsun.
- Tre negative sider: Lettere distré og glemsk, kan oppfattes som arrogant, og god til å rote til i hjemmet, ifølge kona.
- Tre positive sider: Sta jævel som ikke gir seg så lett, utholdende og glimtvis kreativ.
- Hvilke tre personer ville du tatt med til middag? Generalløytnant og etterretningssjef Morten Haga Lunde, bare for å vite mer om hva som egentlig har skjedd i kulissene i Frode Berg-saken. Pete Townshend i The Who, og Bryan Ferry fra Roxy Music. Begge var mine helter i tenårene.
