Lager kunst om rosa kjoler og politivold

Hoffsten tar oss smilende i rosa Barbie-aktig kjole inne i et nedslitt studio på Oslos østkant. Kontrasten kan ikke være mer slående, men så er hun en kunstner som liker å kombinere ulike virkemidler.

– For meg er det viktig å blande en “rosa estetikk” med det dystre, sier hun til Utrop.

– Verden er satt sammen slikt. Vi har rasisme, politivold og krig noen steder, samtidig som vi har moteshow her i våre trygge breddegrader. Jeg kan ikke fornekte samfunnet rundt meg som kunstner, og det er min oppgave å vise alle sider av samfunnsutviklingen. Kunst handler om å kommentere og bearbeide frustrasjonen av det man ser rundt omkring seg.

Stepford-koner som slet under fasaden

Hoffsten sier det for henne er Barbie-bruken en del av sitt feministiske grunnsyn.

– Kunsten her blir litt selvbiografisk. Jeg er veldig opptatt av mote selv, og bruker stereotypier rundt kvinners kjønnsroller. Så handler det også om min amerikanske bakgrunn, om det jeg har sett rundt meg. Flere av kvinnene i min familie i USA er de typiske “Stepford-koner”. Godt bemidlede, fra etnisk majoritet, med nesten perfekt utseende og store hus. Slik som jeg husker dem fra min barndoms sommerferier i USA.

Som barn og ung pleide Hoffsten å være litt misunnelig. Men som ung voksen endret hun standpunkt.

– Jeg pleide ofte å tenke: Hvorfor må vi bo i Sverige, når vi kunne levd Stepford-livet? Men så fikk jeg som eldre så bak masken, at ting egentlig ikke var så perfekte som man lot som.

For henne handler estetikken om å vende om forestillinger knyttet til underdanighet.

– Jeg fikk erfare at disse kvinnene var ganske sterke. Som kvinne blir man jo egentlig utvisket, og man må kjempe seg frem i verden. Så bildene mine vise husmødre med et ironisk som utvisker sin ektemenn, barn og omgivelser.

Krigs- og voldsmotiver

Sammen med det fine og rosaaktige har Hoffsten flere krigs- og voldsmotiver.

– Hjembyen min, Linköping, er kjent som “SAAB-byen”, hvor mye av Sveriges våpenindustri ligger. Her lager man det verdensberømte SAAB-jagerflyet, som selges til andre lands militære. Sverige har lenge hatt et image som nøytral og fredselskende, men er egentlig en stor krigsmakt.

Flere av oljemaleriene har også politivolds- og gjengvoldsmotiver, som sikter til volden som har preget flere av byene i Sverige.

– Ektemannen min og jeg flyttet hit grunnet den kraftige volden. Han har selv somalisk bakgrunn, og ble en gang utsatt for en ganske voldelig pågripelse med hundebitt i leggen. Flere av hans venner har selv havnet i gjenger, og har opplevd liv med utenforskap. Noen har ikke muligheter til å skaffe seg et vanlig levebrød utenfor kriminaliteten. Flere har reist hit, og funnet en ny sjanse til jobb og et hederlig liv i Norge, som de ikke ville fått i Sverige, noe jeg også tar opp i min kunst.

For henne har det også vært viktig å ta opp politirasisme.

– Kunsten min tar opp hendelser fra virkeligheten, så det er viktig for meg å bruke sterke virkemidler, ta opp disse temaene, skape en diskusjon og vekke spørsmål. Flere av motivene er fra reelle personer. Tilbakemeldingene jeg har fått er positive, og flere av de som har vært her på studio synes det er viktig at kunsten fronter deres sak.

Trives i Oslo

Hoffsten sier hun trives i Oslo, i det nedslitte ateljeret sitt.

– Her er det fint og fredelig. Jeg måtte først flytte hit for å fullføre studiene på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO).

Hverdagen som kunstner kan være så mangt, tenker hun.

– Jeg går til studioen hver dag, og står på, for det er mitt liv som kunstner. Jeg vokste jo også opp selv i en kunstnerfamilie. Som ung strevde jeg mellom valget å bli kunstner eller advokat, vel vitende om at kunstnerlivet kan være ganske tøft økonomisk, og at det er utfordrende å bygge opp en karriere.

Kunst til folket

Istedenfor å satse på store gallerier har Hoffman laget plakater, som henges rundt omkring Oslo by, og som viser kunsten hennes. Hun sender også kataloger via fysisk post.

– Jeg tror jeg kommer til å fortsette med denne fremgangsmåten. Kunstnermiljøet og kunstutdanningen her i Norge er preget av “bobletenkning”. Å lage et slikt prosjekt gjør at jeg kommer ut av boblen, og med kunsten til vanlige folk. For mange er det et stort steg å komme til et galleri. Jeg tenker på min ektemann, som har minoritetsbakgrunn, og nesten aldri gått til et museum.

I Sverige har Hoffsten også arrangert “kunstcamps” for barn og unge fra utsatte områder.

– Vi brukte flere sommere på museumsbesøk, snakket om kunst og prøvde å skape nysjerrighet. Kunstnermiljøene må nå frem til alle samfunnsgrupper.

Fremover skal hun fortsette å vise kunsten sin på byens stolper.

– For meg er det viktig å tenke utenfor boksen, slik at jeg også kommer meg ut av studio, ut av kunsthverdagen.