Foto: Claudio Castello
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Utrop møtte ham på OsloMet under en forlenget lunsjpause. Uhøytidelig og folkelig forteller han om livsreisen sin.
– For meg var det litt tilfeldig at jeg havnet her. Tilbake i 2005 søkte jeg om en stipendiatstilling, og har siden den gang gått gradene her.
Siden 2012 har Debesay jobbet med forskning og undervisning. Selv kaller han seg helseforsker.
– Ti år etter fikk jeg professorat med opprykk.
Oppvekst i Norge
Krigen i Eritrea gjorde at Debesay og familien måtte flykte og kom til Norge i 1986, fem år før fødelandet fikk sin selvstendighet.
– Jeg kan egentlig ikke huske så veldig mye fra barndomstiden i Eritrea, bortsett fra familie og hjemstedet. For meg er minnene mer som drømmer, jeg har jo nesten hele oppveksten min i Norge.
Flere ganger har han vært på besøk i Eritrea, og kulturforandringene merkes.
– For meg er det som å komme til et annet land, selv om jeg er født der, og familien min kommer derfra. Vi som har vært i eksil oppleves ofte som “utenfra-eritreere”. Så er det selvsagt utfordringer knyttet til tankesett og hvordan man skal forholde seg til ulike tradisjoner.
Fra migrasjonsforskningen kjenner han seg igjen i dette.
– For enkelte blir kulturutfordringene større enn for andre, og det har noe med personlighet å gjøre, men også ting som forholdet til egen familie, og hvilket land man har sin opprinnelse fra. Kommer man fra Sverige, vil ikke kulturforskjellene oppleves som like store som hvis en kommer fra fjernere land som Somalia eller Syria. Kjønnsrelasjoner i forhold til likestilling spiller også inn, i tilegg til hvor lenge man har bodd i Norge, eller om man er født her.
Akademisk levevei
Som ung var Debesay skoleflink, men så aldri for seg en akademisk karriere.
– Foreldrene mine hadde ikke høy utdanning, i motsetningen til onklene mine, som har vært en inspirasjon, i tillegg til lærere på ungdomsskolen og videregående, samt jevnaldrende. Jeg innså tidlig etter videregående verdien av høyere utdanning.
Nysjerrigheten om hvordan samfunnet førte ham inn i forskerutdanning, hvor han nå har ekspertise på temaer som helse, velferd og migrasjon.
– Så stammet mye av dette fra mine egne opplevelser. Hva er det som fører til krig, til at folk må flytte på seg, ofte til en helt annen kultur? Hvordan kan man løse slike konflikter? Så har jeg gått videre med sosiologiske problemstillinger: Hvem lager lover og verdier? Er kjønn sosialt eller biologisk, eller både og?
Går løs på helsediskrimering
Som fagperson er Debesay en som sogner til ulike disipliner og teorier.
– For meg er den utfordrende forskningen, hvor man leser seg opp på ulike teorier, som gir gode resultater. For da går man også mer i dybden, mener han.
Som professor i migrasjon og helse, er det likevel dette som opptar det meste av tiden hans. Han har gjennom flere artikler sett nærmere på diskriminering i helsevesenet.
– Noe av det paradoksale her at jeg har ikke rasisme og diskriminering som fagområde, men man kan ikke komme utenom temaet når man f. eks. forsker om arbeidsmiljø på helseinstitusjonene. Hva skjer med dynamikken når et stort antall av helsepersonell har majoritetsbakgrunn, og når pasientene i stor grad har minoritetsbakgrunn, eller viceversa? Hvor går skillet mellom bevisste rasistiske holdninger, eller uttrykk for schizofreni eller demens? Hvordan skal man takle eldre som har vokst opp i et Norge med helt andre holdninger til folk med annen hudfarge? Vi må forstå at pasienter er et tverrsnitt av samfunnet.
Skikkethetsvurderinger som viktige
Et stort problem med rasisme i helsevesenet er mørketallene, mener han.
– Her handler det om at folk ofte ikke vil se seg selv som ofre. Folk er redde for å bli kalt “hårsåre”, og så ser man ofte at ting ikke blir gjort noe med. Når jeg forsket og snakket med ledere endte vi ofte med å snakke om rasisme på “bakrommet”, og at folk ofte ikke har vært konfortable med temaet.
Bevisstheten er høy mange steder, men så er det med å gå over til konkrete tiltak.
– Men vi må jo selvsagt ha tiltak. Vi kan ikke ha en situasjon hvor helsepersonell blir slått eller krenket. Vi skal jo også vurdering av helsepersonells skikkethet, at man er i stand til å yte helsehjelp til alle.
– Ser du for deg at slike rutiner er ikke tilstrekkelige?
– Ofte er de ikke gode nok mange steder. Ledere er ofte ikke tydelige nok. Ofte handler dette om at rasisme og diskriminering ikke har vært diskutert nok på verken på vaktrommene eller i undervisningen.
Flerkulturelle eldre
Skal man diskutere rasisme og diskriminering i norsk kontekst, så må man se på hva som skjer her, ifølge han.
– Storbritannia har sin kolonihistorie, USA sin slavehistorie. Her i Norge må vi se hvordan minoriteter har blitt fremstilt historisk. Vi kan ikke uten videre sammenlikne oss med andre steder.
Noe annet som opptar Debesay er at førstegenerasjonen med innvandrere eldes.
– Vi ser at flesteparten vil holde til i Oslo i de kommende tiårene, og allerede nå går mange inn i pensjonsalderen. Vi må tenke på kommunenes økonomi, og det at mange eldre innvandrere risikerer å ikke få en god alderdom hvis de er utenfor de store bysentrene. Jeg ser også at tiltak i forhold til språk og tilpasset mat er ofte også ad-hoc-preget, og man vil slite med å få til rutineendringer når behovene først melder seg.
Han ser forskjeller mellom ulike eldre innvandrere.
– Førstegenerasjonen har utfordringer spesielt knyttet til helse, og tunge jobber de måtte ta som unge. Mange ble uføre. Etterkommergenerasjonene vil ha vokst opp i Norge, og ha et helt annet forhold til eldreomsorg, og en helt annen helsesituasjon.
Ser på tilretteleggingsmulighetene
Fremover skal Debesay ha fokus i sin forskning på hvordan helseinstitusjonen i mest mulig grad kan tilrettelegge for en flerkulturell befolkning.
– Tankegangen her er at ikke-vestlige “tar seg av sine egne”. Men sannheten er nok mer nyansert. Her vil helsevesenet bli nødt til å gå over til mer faste løsninger. Hvorfor skulle etterkommerne, som har de samme karriereambisjonene som andre norske borgere, få et ekstraansvar, samtidig som de har små barn?
Ofte er dette ansvaret tungt, og det faller på en gruppe.
– Vi ser ofte at det er kvinnene i innvandrermiljøene som får tildelt ekstraansvaret, og at de ofte opplever et sosialt press om å ta seg av eldre familiemedlemmer. Her må kommunen og hjemmehjelptjenestene ta ansvar, for det er ikke alt pårørende kan påta seg av omsorgsoppgaver, sier han.
Navn: Jonas Debesay.
Alder: 49.
Stilling: Professor ved OsloMet.
Nevn tre positive sider ved deg selv: Engasjert, motivert og lett og sosial og ha med å gjøre.
Nevn tre negative sider ved deg selv: Kan ofte bruke litt for mye tid på jobben, kresen og litt for ordentlig.
Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy? Et liv i redningsvest: Dagboksopptegnelser om norsk rasisme, av Sumaya Jirde Ali.
Hvilke tre personer ville du invitert til middag? Kollega Mette Tollefsrud fra OsloMet, som er en ekte ildsjel. Jeg hadde også invitert Anne Hafstad fra tidsskriftet Sykepleien og Simen Velle, fra Fremskrittspartiets ungdomsorganisasjon. Jeg tror de ville ha vært interessante samtalepartnere.
