Foto: Sabona
Solholm, som opprinnelig er fra Asker, grunnla organisasjonen i 2003. I år ble hun nominert til Årets Ladejarl av Reitangruppen for sin årelange innsats mot sult i Zimbabwe.
‒ Sabona betyr “jeg ser deg” på lokalspråket ndebele, sier hun til Utrop.
Som 22-åring dro Ynghild som frivillig til Zimbabwe, hvor hun først jobbet som lærer. Hun så hvordan barn besvimte av sult i klasserommet, og bestemte seg for å ta affære.
‒ Jeg begynte å samle inn penger til mat i Norge, og samarbeidet med blant annet komikere og musikere for å få det til.
Hjelp til selvhjelp
Solholm bodde sammen med lokalbefolkningen på landsbygda i Zimbabwe i sju år før hun reiste tilbake. Hun og teamet har skaffet hundre tusener av mennesker mat, skolegang og arbeid. Hun har bygget skolebygg, laget en innsjø, fått elektrisitet til landsbyer, laget matstasjoner, helsestasjoner, og skapt sy- og håndverksgrupper.
Samtidig er hun klar på at dette er hjelp til selvhjelp for lokalinnbyggerne.
‒ Vi skaper bærekraftige prosjekter og sysselsetter mennesker slik at de selv får muligheten til å kontrollere egen tilværelse og egne utsikter. Men, når tørken rammer og folk sulter klarer vi også å mobilisere mat raskt ut.
I Zimbabwe er Sabona organisert i en lokal sitftelse, Sabona Trust, som er en egen juridisk enhet med seks ansatte og et styre med fem medlemmer.
‒ Lokalbefolkningen har egne team som eier prosjektene, og er med å alt fra idé, til planlegging og gjennomføring.
Smuglet inn mat
Landet har store sosiopolitiske utfordringer, i tillegg til HIV/AIDS-epidemien, klimaendringer og forverrede kår for landbruk.
Under oppholdet henne ble Zimbabwe stadig mer autoritært under ledelse av den tidligere frigjøringshelten og presidenten, Robert Mugabe, og hans parti ZANU-PF.
‒ Området jeg bodde ble ofte ikke ansett som lojal overfor regjeringen, og mathjelp ble ofte brukt som politisk pressmiddel.
Solholm hadde etterhvert gjort mer eller mindre “zimbabwer” av seg etter å ha bodd flere år i landet. Som hvit, européer og kvinne lærte seg de sosiale kodene, og hvordan hun måtte gå frem i utfordrende situasjoner.
‒ Litt redd var jeg nok, men vi klarte å smugle inn mat til landsbyen. Ellers ville folk sulte, sier hun selvsikker.
Fra du og jeg til oss
Solholm ble oppdratt i landsbybeboernes hverdag og levemåte, og hun følte seg etterhvert “integrert” i lokalmiljøet.
‒ Etterhvert ble de og jeg oss. Jeg lærte mye, ikke minst om hvor priviligert jeg er ved å bli født i et land som Norge. Under oppholdet lærte jeg om hvordan folk kan ha et godt liv uten fokus på materielt overflod. Hvordan man gjenbruker ting som vi i Norge hadde kastet i avfallet.
Oppholdet i Zimbabwe har fått henne til å tenke ofte på hvordan integrering skjer i Norge, og hvordan vi tar imot “de nye”, slik hun selv ble tatt imot.
‒ Tenk om vi kunne invitere den nyinnflyttede familien inn på middag, vise frem hvordan vi lager kjøttboller i brunsaus, introdusere til viktige knutepunker, lære bort de små koder og være interessert i å ta våre brødre og søstre inn i “vår familie”. Slik jeg ble integrert i landsbyen og lærte alt fra hente vann, bære på hodet, alle kodene og kulturen. Og språket.
