Foto: Ascehoug/Tine Poppe
- – Unikt å være mariachigruppe i Norge - 19.11.2024
- Ukjent fremmedkriger ble til menneske - 19.11.2024
- Sjakk som inngangsport til samfunnet - 18.11.2024
Vitenza er en bidragsyterne i bokantolgien Mellom menneske og manus, som tar opp følelser og dilemmaer som kan oppstå i møte med kilder, og hvilke etiske overveielser man kan gjøre seg som forfatter.
I antologien intervjuer Vitenza en hjemvendt fremmedkriger, som er i gang med avradikaliseringsprogram etter å kriget på vegne av terrorgruppen IS i Midt-Østen.
Han har vokst opp i Halden, med italiensk far og norsk mor, og bodd i Italia. Han har studert samfunnsøkonomi og utviklingsstudier, før han kom i gang med forfatterskapet.
– Jeg trodde jeg hadde tatt farvel med det mer politiske engasjement, men det hadde jeg egentlig ikke, og det kom tilbake gjennom kunsten og skrivingen, sier han til Utrop.
Gitt ut romaner og skuespill
Vitenza har fra før av gitt ut tre romaner og et skuespill på engelsk.
– Jeg snakker godt italiensk, men når det gjelder det litterære er jeg mye sterkere på norsk.
En venn av ham rådet Vitenza til å skrive.
– For det hadde jeg aldri vurdert dette som karrierevalg.
Fra det uvisse til det konkrete
I begynnelsen av forfatterskapet var Vitenza mer opptatt av det ukjente og uforståelige, på en eksistensiell måte.
– Jeg stilte meg spørsmålene: Hva er det med ting i livet som er uhåndgripelige? Hvordan forholder vi oss til det? Senere har det fått en mer kulturell og politisk dimensjon, om hvordan man forholder seg til å ikke forstå et annet menneske, en annen kultur eller en annen tenkemåte.
– Hvordan fikk du denne omdreiningen?
– Jeg tenker det lå latent hele tiden. Jeg har en dragning til det uforståelige, uforklarlige og det uvisse.
Året var 2016. Vitenza fikk møte en kilde i Halden fengsel når han holdt forfatterkurs. Kilden var en ung mann som hadde vært i Syria, og vært IS-kriger.
– Idéene hans, som var sterkt islamistiske, var vanskelige å forstå. Å forholde meg til han som kilde, og ikke vite hva som var sant eller ikke, var en utfordring.
Hvordan møte uvissheten?
For Vitenza er dette sentralt i hans forståelse av fenomener som rasisme.
– Å ikke forstå, å ikke kunne vite gjør at vi kan reagere med redsel eller fiendtlighet. Forfatterprosjektet mitt har vært fokusert på å være sammen med det uforståelige, selv om man ikke trenger å forklare alt. Å ikke bli redd, og ikke dømme.
– Har rasisme og diskriminering vært viktig å ta opp for deg som forfatter?
– For meg har det aldri vært noe jeg tilnærmer meg direkte. Jeg skriver på en måte som ikke er beskrivende, men som oppfordrer leseren til å oppdage egne mekanismer i forhold til andre mennesker. Jeg er mer opptatt av “leserposisjonen”. Når det er snakk om rasisme ser jeg også det som viktig å kunne lytte til, og forstå “den andres situasjon”.
Fristelsen rundt merkelapper
Vitenza tar også opp andre sosiale spørsmål i sitt forfatterskap, som han ser som eksempler på dypere mekanismer.
– Hvordan vi støter vekk “det fremmede” er noe som utspiller seg på mange måter.
– Kan du si litt om hvordan forfatterskapsprosessen var bak boken?
– Først og fremst handlet det om hvordan jeg forholdt meg til denne type kilde, og bli bevisst på egne mekanismer. Selv som forfattere har vi ofte behov for å plassere, konkludere og sette merkelapper. Så det har handlet om å motstå denne fristelsen, og være en god lytter.
Fra fremmedkriger til likandes
– Hvordan har det vært å intervjue en fremmedkriger, en som storsamfunnet ser på med sterk fiendtlighet? Har dette endret ditt syn?
– Her vil jeg sitere forfatteren Terents, som levde under det romerske imperiet: “Intet menneskelig skal være meg fremmed”. Ikke alle mennesker er lette å snakke med, eller kunne tilnærme seg, men det er potesielt sett alltid mulig.
I hans tilfelle var det overraskende lett, på et rent menneskelig plan, å få til en god samtale.
– For meg var dette en ung mann som jeg syntes var hyggelig og likandes. Så kom jo de underliggende spørsmålene etterhvert. Hva om han gjorde noe grusomt, som han ikke fortalte om? Så på en måte var det også en redsel for å gå god for denne personen.
Sunn skepsis
I slike vanskelige møter er det viktig å kunne ha sunn skepsis, sier forfatteren.
– Jeg ser det viktig å ha denne muligheten åpen. At denne personen muligvis har gjort noe grusomt betyr ikke at man ikke kan nærme seg ham på et personlig plan, og være lyttende.
Om dette gjelder for fremmekrigere generelt, sier han:
– Noen har klart å komme seg videre fra sine radikale jihadistiske idéer, mens andre har ikke gjort det. Han som jeg intervjuet var i en prosess hvor han ble avradikalisert og reintegrert i samfunnet. Jeg traff ham første gang kun noen uker etter Bataclan-terroren i Paris i slutten av 2015. Jeg var på en måte redd, men istedenfor å snu meg vekk, gikk jeg inn i det ukjente, lyttet til og undersøkte.
Viktig å ikke bli relativistiske
Innenfor denne skepsisen mener Vitenza at det var viktig å lytte til, men også ha en “sunn avstand” til intervjuobjektet.
– Her skal vi ikke være relativistiske, eller komme i en forsvarsposisjon. Man kan forstå folks ideologi, og prosessen som fører til grov vold eller terrorhandling, uten å måtte forsvare noen av delene.
– Hva har du som forfatter lært av å være med på prosjektet?
– Å kunne reflektere over eget arbeid, noe som har vært nyttig. Antologien handler om hvordan vi forholder oss til andre mennesker, og til litterære kilder. Hvordan vi forholder oss til kilder viser menneskesynet vårt.
