– Nå er jeg snill med meg selv

Fra flukt til aksept: I Ukraina møtte Natalia Bondarenko hat og fordommer som hiv-positiv. I Norge fikk hun ny livsgnist.
Foto: HivNorge
Hjemme i Ukraina møtte Natalia Bondarenko fordommer og hat grunnet sin hiv-diagnose. Fra å internalisere selvhat vil hun nå være et synlig fjes for andre med sykdommen.

Utrop fikk snakket med den ukrainske flyktningkvinnen i anledning Verdens aidsdag i desember.

Livet til Bondarenko ble vanskelig etter å ha fått hiv-diagnose, innrømmer hun.

– Jeg opplevde total ekskludering, forakt, null forståelse og direkte hat, fra familiemedlemmer, venner og sykehusansatte. Jeg kan si at det største problemet i Ukraina er mangelen på oppdatert kunnskap om hva en hiv-diagnose egentlig er.

Sett på som spedalsk

Siden 2018 har hun levd med hiv. Før det levde hun et aktivt liv, hvor hun jobbet i matbutikk og som produksjonskontrollør i en brødfabrikk.

Hun bodde også noen år i hovedstaden Kyiv, hvor hun var kirkebetjent.

Ifølge Bondarenko ble hun behandlet som om hun var spedalsk etter at diagnosen ble kjent.

– Verste var følelsen av at sykdommen ble en del av meg. Jeg var innlagt på sykehus da jeg fikk vite om hiv-diagnosen. Det ble tatt blodprøver om og om igjen. Jeg husker spesielt en sykepleier, som stakk meg med nål tvers gjennom fingeren mens hun så rett i øyene på meg. Det var så vondt. Jeg husker ennå den fysiske og psykiske smerten.

Fikk kjeft av bestevenninen

Bondarenko ble nødt til å flytte fra hjemstedet hvor hun bodde etter at flere fikk vite at hun var hiv-positiv.

– Småbyen jeg bodde i Ukraina er ikke stor, og alle kjenner alle. For meg var det vanskelig og ubehagelig å tåle blikk og bli baksnakket om. Jeg følte meg helt alene, uten støtte. Bestevenninnen min spurte bebreidende om jeg ikke visste bedre og kunne vært mer forsiktig, slik at jeg ikke endte opp med å få hiv. Jeg husker jeg følte meg miserabel og liten. Selv bestevenninen min klarte ikke å støtte meg.

Lang vei til Norge

Hennes vei til Norge var lang. I 2022 ble hjemlandet invadert av russerne, en krig som varer frem til i dag.

– Før jeg flyktet hadde jeg aldri vært utenfor Ukraina. Jeg visste lite om Europa, og det lille jeg visste var basert på ting man fant på nettet og så på TV. Det jeg hørte fra folk som hadde vært i utlandet var ofte negativt.

Samtidig var Bondarenko nødt til å ta en avgjørelse der og da.

– Barna mine insisterte på at jeg skulle dra. Samtidig tjente jeg så lite at jeg ikke engang hadde råd til å betale for pass for å kunne reise utenlands. Så var det en bekjent av meg som fikk hjelp fra den humanitære organisasjonen Rubikus.HelpUA for å komme til Norge.

Åpenhet i et nytt land

I 2023 fikk Bondarenko hjelp til å komme til Norge. Her møtte hun helt andre holdninger enn i opprinnelseslandet.

– I juni 2023 havnet jeg på Råde ankomstsenter og ble derfra flyttet til et asylmottak nordpå. Først da jeg var på asylmottaket begynte å lure på hvordan det er være å leve med hiv i Norge. Jeg var åpen om min hiv-sykdom overfor NAV-medarbeideren, som sendte meg videre til Tromsø sykehus, hvor jeg fikk medisiner.

For første gang på lenge følte hun at “ting vil ordne seg”.

– Jeg googlet «å leve med hiv i Norge» og fikk lenke til nettsiden til HivNorge. Jeg skrev til dem og ble ganske raskt invitert til å være med på en samling i Tromsø for hiv-positive. Der traff jeg folk og jeg innså at jeg ikke trengte å være alene.

Ny livsglede

Enda hun levde med hiv i en årrekke innser Bondarenko at hun viste veldig lite om sykdommen.

– Jeg har isolert og stengte meg ute. Forsonet meg på en måte med at dette skulle bli min skjebne. Jeg fikk jo høre så mye fælt fra leger i Ukraina, om måten man døde på.

Takket være HivNorge skjønner Bondarenko mye mer om seg selv, ikke bare om diagnosen.

– Jeg fikk vite at om jeg tar medisinene mine, utgjør jeg ingen smitterisiko. At om jeg hadde vært yngre, kunne jeg føde et barn. Det var som om jeg fikk lyst til å leve igjen. Og jeg elsker jo livet!

– Hiv oppleves som belastende

– Opplever folk det samme selvstigmaet her i Norge?

– Når det gjelder selvstigma og skyldfølelse, er den helt borte hos meg. Jeg opplevde så mye av det i Ukraina. I dag er jeg snill med meg selv, og jeg bebreider meg ikke. Jeg er meg selv. Samtidig ser jeg andre rundt meg som lever lukkede liv, som er deprimerte. Muligens opplevde de negative ting eller diskriminering. Jeg møter mennesker, som har levd med hiv lengre enn meg, men som ennå ikke har klart å bekjempe skam og skyldfølelsene.

Hun tror det har å gjøre med at hiv oppleves som belastende.

– Enkelte kjenner jeg personlig og prøver å støtte så godt jeg kan. For jeg ser at spesielt de med familie har det vanskelig. Deres psykiske tilstand påvirker familielivet negativt.

Kampen mot selvforakt

– Hvor viktig er det å være synlig for å motvirke stigma og fordommer mot hiv-smittede?

– Dette spørsmålet er viktig for meg. Først og fremst jeg har vært helt alene her i
verden. I denne ensomheten var det en evig runde med selvbebreidelse og selvforakt. Hiv-diagnosen drar deg gjennom denne prøvelsen. Det er som å kjempe med seg selv. Jeg var i total ensomhet. Gråt konstant, var konstant lei meg. Hadde hele tiden tanker om hvordan kunne det ha skjedd, hvorfor meg, og så videre.

En dag lovet Bondarenko seg selv om at om hun klarte å komme seg ut av dette, og stablet seg opp igjen, ville hun dedikere livet sitt til andre hiv-smittede.

– Jeg har da båret på drømmen om å hjelpe andre som er i samme situasjon. Det ser ut
som drømmen min kan gå i oppfyllelse nå. Jeg er ikke redd for å vise meg, for å dele min historie, for å stå frem. Mine barn er voksne folk i dag. De vet at jeg lever med hiv og jeg ikke er redd til å snakke om hiv, om at livet fortsetter uansett.

Vil jobbe med helsepolitikk

Før jul var hun på premieren av dokumentaren Positiv, som hadde NRK-premiere i desember, og som tok for seg hiv-smittedes historie i Norge.

– Etter å ha sett filmen er jeg ikke i tvil om at det gir mening å snakke åpent om hvordan det er å leve med hiv. Slik kan vi bevege oss videre og normalisere hiv som sykdom. Jeg ble veldig inspirert og vil være til nytte for samfunnet.

– Vil du jobbe med helsepolitikk i Ukraina når det er slutt på krigen?

– Helt klart. Jeg skulle gjerne sett mer informasjon og flere artikler om hiv. Støtten som jeg har fått her i Norge, vil jeg overføre. Jeg er glad i Ukraina, og vil mer enn gjerne spre informasjon og kunnskap om hiv, samt om min egen livserfaring.

Navn: Natalia Bondarenko.
Alder: 53.
Utdanning: Fabrikk-kontrollør.
Aktuell som: Samfunnshjelper overfor hiv-smittede i Norge.