– Krigsilden har alltid flammet i landet vårt

Fundamentalisme, krig og kvinners rettigheter i Afghanistan er temaer som tas opp av dikter Khaleda Froagh.
Foto: Linda Bournane Engelberth
Nylig utga den afghanske eksilforfatteren Khaleda Froagh sitt første verk på norsk.

Froagh (f. 1972) er en av Afghanistans fremste poeter med seksten utgivelser bak seg. Hun har en PhD i persisk litteratur og programleder i tv-kanalen TOLO TV.

I 2022 kom hun til Norge som flyktning etter Talibans andre maktovertakelse. I høst ga hun ut, Måne på flukt fra natta, sin første utgivelse oversatt til norsk.

Fra veldig ung alder begynte Froagh å føle en spesiell tilknytning til poesi og litteratur.

– Jeg lyttet til historier fra min bestemor, mor og tante. Historiene slo senere rot i tankene mine, blomstret, og fant så veien inn i min diktning og forfatterskap, sier hun til Utrop.

– Jeg fant meg selv på jakt etter ord for å uttrykke følelsene mine i form av dikt. Jeg oppdaget ord etter hverandre, og de ble til sommerfugler som flagret gjennom drømmene mine.

Kulturfamilie

Hennes mors familie var en “kulturfamilie”, ifølge Froagh.

– Onklene mine skrev poesi og var lidenskapelig opptatt av litteratur. Huset deres hadde store bokhyller som jeg fikk dratt nytte av. De holdt litterære samlinger og diktopplesninger. Vennene deres var poeter og forfattere, som resiterte poesi og snakket om litteratur. Jeg var kun et barn, men deltok på disse samlingene.

Opplevelsene fra barndommen hadde en innvirkning på sinn og sjel, mener hun.

– Moren min skrev poesi i ungdommen. I vårt hjem var det en uendelig respekt for de store klassiske persiske litterære verkene. Faren min var en helt, en jeg trodde aldri kunne bli beseiret. Han jobbet hardt for å sikre at søsknene mine og jeg kunne fortsette utdannelsen vår. Min mor jobbet også utrettelig for å oppdra oss.

Ung forfatter- og dikterspire

Etterhvert ble Froagh inspirert til å selv dikte og skrive, og begynte å skrive mens hun gikk i grunnskolen.

– Ofte ville jeg sitte i et hjørne og skrive poesi. Onkelen min oppmuntret meg sterkt til å skrive poesi og ville lytte til meg når jeg resiterte diktene mine.

Froagh vokste opp i Afghanistan under krigen mellom Sovjetunionen og mujahedin-opprørerne, som den gang fikk vestlig støtte. Situasjonen var ingen hinder for at Froagh fikk gjort en karriere ut av forfatterskapet.

– Etter skole og gymnas begynte jeg på Kabul-universitetet og studerte ved litteraturfakultetet, hvor jeg fikk en mastergrad. Så dro jeg til Dushanbe, Tadsjikistan, for å ta en doktorgrad. Min avhandlingen var en analyse av moderne persisk poesi i Afghanistan. Jeg
fullførte doktorgraden og kom tilbake for å undervise i litteratur ved Kabul-universitetet.

Fundamentalisme, frykt og konstant krig

Etter sovjeternes tilbaketrekking i 1989 fortsetter krigen som en borgerkrig. Opprørerne i mujahedin-geriljaen utvikler seg etterhvert i islam-fundamentalistisk retning, til dagens Al-Qaeda og Taliban. 9-11 og krigen mot terror fører USA og Vesten inn i en årtierlang krig, som endte i 2021, med USAs tilbaketrekning.

Ufreden har i alle disse årene påvirket Froagh som dikter og forfatter.

– Krigsilden har alltid flammet i landet vårt. Krig er ikke et hyggelig ord. Imidlertid, i
mine dikt, krig har alltid blitt skildret og fortalt. Denne fremstillingen og fortellingen er ofte
sammenvevd med andre temaer, ved siden av krig.

I løpet av de årene, da hun gikk på universitetet, var det konstante rakettangrep på Kabul.

– Vi fryktet at en rakett kunne treffe oss på vei til universitetet eller andre steder. En dag, mens jeg satt sammen med klassekameratene mine i en litteraturtime og hørte på professorens foredrag, rystet en eksplosjon klasserommet vårt og knuste vindusrutene. Vi skalv med frykt og løp til hvert vårt hjørne for å redde oss selv.

Kvinners lidelser

Under det første Taliban-styret (1996-2001) led kvinner og jenter mye. ifølge henne.

– Taliban blandet seg inn i kvinners klesstil på en absurd måte. I den perioden opplevde jeg fordrivelsens bitre virkelighet. Alt jeg følte og observerte fant veien inn i poesien min: krig, et kaotisk og dysfunksjonelt samfunn, et liv fylt med angst og frykt, eksplosjoner og selvmordsangrep. Så tok jeg også opp miljømessige og sosiale spørsmål, samt filosofiske og mystiske refleksjoner som ofte dukket opp i poesien min. Noen ganger skrev jeg drømmene mine, som ble til dikt.

En av diktene hennes heter Krigens datter, og tar for seg kvinners lidelser i krig.

– Denne “datteren” har på seg en kjole med knapper, blomster, belte og et halskjede laget av kuler.

Hun kan ikke unngå å ta krig opp som tema som forfatter, etter nesten et helt liv hvor hun ikke har opplevd noe annet.

– Jeg bodde i et land der krig dominerte avisoverskriftene, et land hvor fremtiden alltid var usikker. Likevel har folk i Afghanistan alltid forestilte seg en lys fremtid for seg selv.

Gjort om til andreklasses borgere

– Hva er dine tanker om det som skjer i Afghanistan, at Taliban igjen har tatt styringen av landet?

I løpet av de siste tre årene, siden Taliban kom tilbake, har livet blitt ekstremt hardt og utfordrende. En dyster og usikker fremtid har grepet livet til afghanere. Alle ønsker å forlate landet og søke et bedre liv andre steder. Ingen vil bo i landet under slike omstendigheter. Folk er fordrevet internt og utover hele verden. Folks motstandskraft og selvtillit eksisterer ikke lenger fordi de har mistet tålmodigheten.

Kvinner er blitt til andreklasses borgere under det nye Taliban-styret, mener hun.

– Jenter kan gå på skolen frem til sjette klasse; utover det er det ingen mulighet for utdanning eller videre studier. Kvinners offentlighet er begrenset til hjemmene, og de er fratatt retten til å jobbe utenfor hjemmet. Skoler og universiteter er stengt for jenter, kvinnelige lærere og professorer. Mange av kvinnene og jentene har endt opp deprimerte. For flesteparten av afghanske jenter og kvinner er dette en forferdelig epoke å oppleve.

Første del av et lengre temaintervju med Froagh.