Foto: Claudio Castello
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Qasim talte under en debattpanel i årets Integreringskonferanse i kjølvannet av å ha gjort seg bemerket med utspill som utfordrer negativ sosial kontroll i det norsk-somaliske miljøet.
Qasim, som er lærer og samfunnsdebattant, har engasjert seg i saker som tvangsekteskap, kulturrehabilitering, samt skole og oppvekst, og minoritetsunges yrkesvalg.
– Jeg gjør dette fordi jeg er opptatt av at minoritetsungdommer skal få bruke mulighetene som tilbys i det norske samfunnet, og at deres ressurser ikke blir stående ubrukt, sier han til Utrop.
Rettigheter og plikter
Qasim er veldig opptatt av at foreldre i det norsk-somaliske miljøet og andre minoritetsmiljøer, som foreldre ellers, skal “kreve sin rett og gjøre sin plikt”.
– Foreldre må være med på skolesamtaler, og ikke minst være opptatte av det som skjer i nærmiljøet og barnas oppvekst. Slik glir man lettere inn i et nytt samfunn.
Under panelsamtalen uttrykte han spesiell bekymring for det han som lærer ser på som akterutseilte fedre i minoritetsmiljøene.
– Jeg ser dette spesielt i miljøet vårt i Oslo, at fedrene ofte ikke er involvert og ikke har gjort oppdragerjobben sin. De har ikke i like stor grad som mødrene fulgt opp ungene, spesielt ikke på skolefronten, men heller ikke på hva ungene gjør på fritiden.
Statustap
Qasim forklarer dette problemet med at fedre opplever et autoritets- og statustap når de kommer til Norge.
– Oppdragelsen i Norge og Somalia er helt ulik, med helt annet fokus på hierarki og strenghet. Fedre i somalisk kultur ansees som familiens overhode. I møte med den nye og mindre hierarkiske kulturen i Norge endres familiedynamikken radikalt. Fedrene sliter med å finne seg til rette i den nye kulturen og det som blir et statustap. Mange føler at hverken kone eller barn lenger hører på dem, og ender med å gi opp å involvere seg i oppdragelse og familiens integreringsprosess.
Statustapet preger mange minoritetsfedre i Norge, men Qasim hevder det er enda større grunn for dem til å engasjere seg i barn og unges oppvekst.
– Unge og foreldre, og spesielt fedre, må kunne lytte til hverandre. Fedrene må lære seg ikke å overkjøre barna, og familiene generelt må bruke mulighetene de får i Norge til å skape gode oppvekstvilkår.
Familiestrukturer viktige
Ungdomskriminalitet i mange minoritetsmiljøer mener Qasim kan knyttes til brutte familiestrukturer, og ikke-deltakende fedre.
– Skolene og myndighetsinstanser, herunder barnevern og politi, kan ikke gjøre alt.
– Hva burde for eksempel politiet gjøre?
– Politiet kan selvsagt bli bedre på fokus, blant annet med å jobbe mer preventivt med minoritetsungdommer på skolen. På den måten kan de hindre at disse ungdommene starter på en kriminell løpebane, noe som igjen fører til makt- og ressursbruk fra politiets side, og ender med at de unge får en ødelagt inngang til voksenlivet. Noe annet er at politiet også kan bli bedre på kulturforståelse slik at de kan oppnå innsikt om særrelaterte problemstillinger som preger minoritetsmiljøer. En slik innsikt kan bunne ut i gode og tilpassede løsninger. Dernest bør politiet ha en dialogerende innstilling til ungdommene, og vise til at en kriminell karriere ikke er veien å gå. Grunnargumentet er og forblir uansett at fedrene må gjøre en langt bedre jobb på oppdragelsesfronten.
– Viktig å ha aktive foreldre
Leoul Mekonen er studieleder i Seksjon for tjenestestøtte og kurs ved RBUP Øst og Sør, Regionsenter for barn og unges psykiske helse. Han driver undervisning innenfor temaet helse- og sosialt arbeid med etniske minoriteter, og ser det som viktig å ha aktive foreldre i en families oppvekst- og integreringsprosess i et nytt land.
– At foreldre er delaktige i oppdragelse og har respekt for barns grenser og valgmuligheter er viktig. Samtidig er det også viktig å ha forståelse for foreldres meninger og ønsker. Jeg tenker det er få foreldre som ikke har annet enn høye forventninger til sine barn, og at de selv skal leve et bedre liv i et nytt land enn det de selv gjorde.
Skal foreldre bli aktive og godt integrerte samfunnsborgere så må de få hjelp på veien, mener Mekonen.
– Foreldre må få den nødvendige kunnskapen slik at de selv kan ta kontrollen over familiesituasjonen og oppdra barn på en god måte i en ny kulturell setting. Her ser jeg hjelpestrategier til å kunne føre dialog som det viktigste.
Global utfordring
Leoul, som selv kom til Norge fra Etiopia som flyktning, ser problemet rundt familiestruktur og fedres statustap, som et globalt problem.
– Vi ser at dette skjer overalt der det er migrasjon, og spesielt når man flytter fra en ikke-vestlig til en vestlig majoritetskultur. Her tenker jeg at foreldre må få hjelp, men at hjelpen ikke fører til at samfunnet ender opp med å nedgrave foreldreautoriteten. Som samfunn er vi nødt til å alliere oss med både barn og foreldre, og ikke bare med førstnevnte, slik det ofte skjer i Norge.
Sistnevnte mener Mekonen er med på å skape avstander mellom generasjoner i minoritetsfamilier.
– Å få en gjensidig forståelse mellom de to er viktig, og her må vi som samfunn vise varsomhet. Vi trenger foreldre- og fedreautoritet, men på en utviklende måte.
