Foto: Providence Lithograph Company
Ordet påske er en forvanskning av navnet på den jødiske høytiden pesach. Den jødiske påsken er den opprinnelige, og som senere har blitt arvet av kristne med forandret budskap. Jødene feirer påsken til minne om at Moses førte jødene ut av trelldommen i Egypt.
Pesach betyr “gå forbi”, og jødenes påske er en feiring av at Gud gikk forbi husene deres i stedet for å stoppe og drepe deres førstefødte. De feirer også at denne hendelsen førte til at Israelsfolket fikk forlate Egypt for å dra til Israel.
Hendelsen som er bakgrunnen for den kristne påske, foregikk i Israel nettopp da israelsfolket feiret påske. Jesus fra Nasaret hadde i tre år reist rundt i landet og forkynt sin lære om Guds rike. Han hadde mange tilhengere, men også mange motstandere. Motstanderne hans ble mer og mer rasende på det han sa og gjorde, og de bestemte seg for å prøve å få ham drept.
Tredje dag etter at Jesus var død, kom noen kvinner til graven for å stelle liket med velluktende oljer. Da fikk de se at steinen som hadde stengt for graven, var veltet vekk. Kvinnene gikk inn, og så at graven var tom. Plutselig sto det to menn i skinnende klær der, og kvinnene ble redde. Mennene sa til dem: “Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått.” Da husket kvinnene at Jesus hadde sagt at han skulle stå opp igjen, og de løp glade avsted for å fortelle dette til disiplene. Det er denne dagen som feires som selveste påskedagen.
Opptakten til feiringen av påske begynner med palmesøndag, og fortsetter med den stille uke, hvor man feirer skjærtorsdag og langfredag. Disse festene er til minne om Kristi lidelse, og feiringen bærer i de fleste kirker fortsatt preg av fastetidens enkle liturgi. I Den katolske kirke tildekkes statuer og bilder, det ringes ikke med kirkeklokkene, og det er svært lite dekorasjon i kirkene mellom skjærtorsdag og påskeaften.
Opprinnelig publisert i Utrop påsken 2006.
