- Ungdomspolitiker med røtter fra Sri Lanka - 11.02.2007
- – Ta oss som mediebedrifter på alvor! - 11.02.2007
- Giske øker støtten til Islamsk Råd Norge - 29.09.2006
Vennlig og imøtekommende tar Dahle oss inn i radioens lokaler, i tjukkeste Oslo sentrum. Mottoet har i mange år vært ”la radio amiga-den vennlige radioen”, og både kanalen og Dahle selv har prøvd sitt ytterste for å leve opp til akkurat dette.
Vel inne i lokalene er det stappfullt av kassetter, CD, høyttalere, og annet radioutstyr. Veggene er dekorert av bilder av store latinamerikanske ledere som Che Guevara og Salvador Allende, samt plakater fra de ulike salsafestene som radioen har arrangert i løpet av de siste årene.
Vår vennlige radio er for tiden nødt til å betale markedsleie, forteller Dahle. For en en mediekanal som i alle års eksistens har måttet slåss for hver eneste krone til driften så fører dette til en stram økonomi. Likevel nekter Dahle å klage. Tross alle hindringer og mye motbør er han fortsatt like entusiastisk som den dagen har startet opp i 1987.
– Jeg husker at den gang hadde vi bare en time i uken og det var ikke før i 1989 eller 1990 at vi fikk egen konsesjon på den frekvensen vi sender nå, minnes han.
Han fortsetter:
– Når vi startet opp var det i vanskelig tid for mange latinamerikanere. I våre hjemland hersket ennå diktaturene, og verst var det egentlig for chilenerne, som jo var majoriteten blant spansktalende her i Norge. Vi hadde mange flyktninger, og mange som ikke kunne reise tilbake. Radioen ble etter hvert en veldig viktig kommunikasjonskanal for latinamerikanerne her i Oslo, siden ingen hadde parabol-TV eller internett der og da. Hvis man skulle vite mer om hvordan det gikk med slekt og venner i gamlelandet var telefonen eneste tilleggsalternativet, og med 30 kroner timen var det de færreste som hadde råd til.
Hans er født i Chile, men ser på seg selv som en verdensborger. Han er utdannet lydtekniker her i Norge, vært radiofrilanser i Chile, tjenestegjort i Forsvarets sambandsavdeling og i tillegg vært radioamatør årevis. Selv vil han kalle seg for ”en tilhenger av gammeldags radio”.
– Så langt som det har latt seg gjøre så har vi brukt vinyl og analogt utstyr. Men vi trenger jo selvsagt å oppdatere oss hvis vi skal holde på et forsvarlig journalistisk nivå, hevder han.
Kalt kommunistjævel og prøvd banket opp av skinheads
En kan legge merke til at Dahle til tider har hatt det veldig tøft i det offentlige søkelyset. Som et såpass viktig historisk prosjekt og som en alternativt stemme til mainstream-mediene har han skaffet seg uvenner som ikke helt liker det han driver med. Alt fra spekulanter som har prøvd å kjøpe opp frekvensen, til folk i det nynazistiske miljøet. Til og med chilenere, som kom i siste innvandringsbølge, og ikke helt deler ”flestepartens” syn på hva som skjedde i Chile under diktaturet har gitt ham pepper.
– En gang på fest, jeg vil helst ikke kommentere synspunkt, ble jeg anklaget for å spre kommunistpropaganda og kalt for ”venstrejævel”.
Også når nazimiljøene var på sitt mest aktive i Oslo på 90-tallet, måtte Dahle og sine medarbeidere en gang be om politieskorte for å unngå en gjeng med skinheads som sto utenfor lokalene bevæpnet med køller og kjettinger. ”Guttene skrek rasistiske ukvemsord og sa de skulle ta oss”, husker han.
– Radio Latin-Amerika har ikke bare vært samba, salsa og moro. Vi har også hatt våre øyeblikk med ”blod, svette og tårer”, men heldigvis har vi kommet styrket ut av alle disse situasjonene, og jeg tror det gode vi har opplevd gjennom alle disse årene og støtten vi har fra våre trofaste lyttere har gjort sitt til at vi er her fortsatt og ikke minst hvor vi er i dag.
-Integrering er å bli tatt på alvor
For tiden kjemper Radio Latin-Amerika for minoritetsradioene, lokalradioene og særlig minoritetsmediene som helhet. Her i Oslo, med sine ca. 100000-150000 innbyggere som kommer fra etniske minoriteter, burde vi for lengst hatt en TV-kanal, fremhever Dahle.
– Vi er i stadig samarbeid med andre medier, og ikke minst i stadig kontakt med kommunale og statlige myndigheter for å få til bedre arbeids- og sendeforhold. Her i byen skjer det så mye i forhold til andre steder, og støtten vi får fra Oslo kommune i forhold til det ansvaret og den jobben som gjøres synes jeg er minimalt.
Latin-Amerika har, sammen med andre minoritetsradioer sendt en offentlig påklagelse til myndighetene, og håper som ellers på det beste.
– Vi skal være likestilte i forhold til majoritetsmediene, for dette er noe Norge har forpliktet seg gjennom internasjonale lover, forpliktelser og konvensjoner. Selv tror jeg at aktører som oss har blitt sett på som for lite betydelige og derfor har kommunen latt være å bry seg om oss.
I studioen ved siden av oss lyder det hardtslående reggeaton-musikk, som er siste skrik på kontinentet. Ungdomspraktikantene sitter inne og lager party-CD til neste storfest på John Dee, en kjærkommen innkomstkilde for stasjonen.
– Grunnen til at vi har et knallmiljø er jo blant annet hun og han og han (peker veldig stolt på ungdommene). De jobber her fordi de vil frem i livet, kanskje fordi de har lyst til å jobbe videre i mediene. Jeg ser jo at de fleste av de unge jobber, studerer og har det ellers greit i Norge.
Han er skråsikker på at den nåværende ungdomsgenerasjonen blir fullstendig integrerte, men barnebarna og oldebarna kanskje kommer til å føle en viss skamfølelse når de om 50-60-70 år leser årets eller fjorårets VG.
– Når de ser i avisen vil de lese om oss. Og de vil jo se bare negative nyheter, ikke hva vi har bidratt hen, for det er jo konfliktene som har solgt for majoritetspressen, ikke hva vi har bidratt med av gode ting. Og de vil jo tenke ”i jøssenavn, hva har de holdt på med? Jeg ser jo bare voldtektsmenn og ranere!”. Så kjære mainstream-medier; vis respekt og vis HELE mangfoldet for det som er verdt.
