Foto: Karen-Margrethe Ali
Mange av slummene er større områder eid av staten, som de fattige har okkupert, eller som den lokale mafiaen har tatt over. Mafiaen er de som forsyner beboerne med vann og illegal strøm, mot at de betaler husleie. Det hender at staten ønsker å overta områdene. Da mottar beboerne et kort varsel om evakuering, før bulldoserne jevner alt med jorda.
Reiser man med tog til eller fra Dhaka, er det ikke til å unngå å legge merke til en annen type slum bestående av små hytter som ligger tett inntil togskinnene.
De blir overmodige, og tror de skal klare å krysse linjene, og så inntreffer ulykken.
Om morgenen finner man de fleste beboerne utenfor hyttene sine. Plassen innendørs er meget begrenset. Noen lager frokost, vasker kopper, mens andre gjør unna tannpuss eller kamming av hår. Flere barn sitter på togskinnene og gjør sitt fornødne, mens voksne står i kø foran toalettene som består av et hull i jorda, dekket av stort tøystykke surret rundt fire påler.
Barn i alle aldre løper omkring hele dagen, det gjør også geiter og hunder, som gjerne følger etter barna.
Beboere
Det er usikkert hvor lenge det har bodd folk her, ingen jeg er i kontakt med kan svare på det. Mange har kommet fra fattige landsbyer for å søke seg arbeid, og har blitt boende.
De forteller at i motsetning til andre slumområder er det liten sjanse for at de blir evakuert, og at det er mange år siden dette skjedde sist. De som bor i den ”bedre” delen av området har bodd der i flere år, og har familie i nærheten. De sier de har en tilhørighet der, og det eneste som kan få dem til å flytte, er at de får råd til å flytte til en bedre plass. Når det gjelder de fattigste hyttene, er det større gjennomtrekk. Noen av beboerne opplyser at det foregår en del ulovlige aktiviteter der, som produksjon av alkohol og salg av narkotika.
Folk er hyggelige, det må bare avklares hvorfor noen fra Vesten tilbringer dag ut og dag inn for å ta bilder her. Når det er gjort, kommer den bangladeshiske gjestfriheten til syne, og man blir invitert til å drikke te, spise frukt eller kaker. Fattigdom er ingen hindring.
Oppvokst langs togskinnene
Tanja er omtrent 17 år, hun er født og oppvokst her. Hun og moren bor litt bedre enn mange andre, rommet er rent og pent, og de betaler mer i husleie enn mange andre som bor langs skinnene. De vet ikke helt hvem husleien går til. Det er alltid en mellommann som henter den, for dette området har ulovlig bebyggelse, men myndighetene har valgt å se gjennom fingrene med bebyggelsen.
Rommet der Tanja bor, har ingen inngangsdør, og man må klatre inn gjennom ei luke for å komme inn. Slektningene bor i nærheten, og de kommer ofte på besøk. Tanja føler seg trygg her i området, men det har ikke alltid vært slik.
– For noen år siden var det veldig mye bråk her, og politiet kom hit ofte. Nå er det rolig. Jeg vet at det er salg av narkotika lengre unna, og det er en del narkomane som bor her, men de plager ingen, sier Tanja.
Hun har gått noen år på skole et stykke unna, da det ikke finnes noe skoletilbud her.
Tanja drømmer om å jobbe på fabrikk og tjene egne penger. Moren håper at Tanja får et bra ekteskapstilbud snart slik at hun kan flytte til et bedre sted. Tanjas far har en godt betalt jobb, men han har tatt seg en kone til og flyttet fra familien slik at Tanjas mor må forsørge familien.
Ulykker
De som bor her, vet når togene passerer, og vi andre blir varslet i forkant. Her viser man ansvar for ”besøkende”, det merker vi. Vi blir alltid informert av en eller annen om at toget nærmer seg.
Det er flere som blir drept av toget hvert år, uten at det finnes noen statistikk på dette.
– Det er folk som har bodd her i flere år som blir drept eller skadet, sier Sujan, som i mange år har jobbet på et kontor med utsikt over store deler av området. – De blir overmodige, og tror de skal klare å krysse linjene før toget kommer, og så inntreffer ulykken, hevder han.
Vi ser at det omtrent alltid er gratispassasjerer på togtakene, og at mange av disse er barn. Flere ulykker skjer hvert år i det toget bråstopper og folk, spesielt barn faller ned fra takene.
I det et av togene kjører igjennom området, får et av barna som befinner seg oppå taket øye på våre kamera, og setter spontant i gang med en danseopptreden mens han synger ”Beat It” for full hals.
Barnas drøm
Det er barn over alt, dels fordi det bor så mange barn i dette området, og også fordi nesten ingen av dem går på skole.
Noen spiller cricket, mens andre leker med det som er tilgjengelig slik som pinner, hjul, sand og plastposer.
Barna vil gjerne bli fotografert, og de vil også bli kjent med oss. De forteller gjerne om sine drømmer for framtida, og om hva de skal bli når de blir store. Det å jobbe som lærer, jobbe på et fint kontor, å eie en egen butikk eller det å jobbe på fabrikk blir nevnt. En felles drøm har de alle; at de skal bo i et stort fint hus med innlagt vann og strøm, slik som de husene som skimtes et godt stykke unna. Noen har allerede bestemt hvilket hus de skal flytte inn i, og peker på disse.
Opprinnelig publisert i Utrops nettutgave i 2013.
