- Står skrevet i stjernene - 04.11.2014
- Hårfarge til besvær - 17.01.2013
- Feit, fin og (snart) førti - 14.12.2009
Nasjonen Norge består av en etnisk norsk fritidsklasse som blir mer og mer avhengig av velferdsordninger fra en oljesmurt statskasse. De minst attraktive jobbene overlates i økende grad til hardtarbeidende innvandrere, mens nordmenn er mest opptatt av å realisere seg selv.
Slik kan vi oppsummere kjernepåstandene i den nyutkomne boka «Petromania». Den gir et spennende innblikk i livet i verdens rikeste oljestater. Men boka er også provoserende fordi den avdekker ubehaglige sannheter om Norge som nasjon.
– Jeg hevder ikke at alle nordmenn er late, men jo større rikdom et land har, jo mer fristende vil det være å ta ut mer fritid. Og jo større rikdom et land tilegner seg, jo større behov har landet for å hegne om rikdommen sin, sier Simen sætre og viser til norsk asylpolitikk.
Jeg har forsøkt å beskrive hvordan stater formes av oljerikdom, uten å ta stilling til rett og galt.
Men det er en kjensgjerning at nordmenn jobber mindre. Arbeidsdagene har blitt kortere, feriene lengre, sykefraværet og antall trygdede er på europatoppen og pensjonsalderen synker: 62 år nå, mot 67 før.
Kritisk blikk
– Men du forstår vel kanskje at en del mennesker blir provosert av boka di?
– Det håper jeg da virkelig… Dette er ikke en bok som kommer med løsninger, men den påpeker en del likheter mellom Norge og land som vi normalt ikke liker å sammenlikne oss med. Land som Kuwait, Qatar, Emiratene, Turkmenistan, Gabon og Venezuela. Boka har som hensikt å undersøke hva oljerikdom gjør med en del stater og de menneskene som bor der.
I Kuwait er det lovfestet at alle kuwaitiske borgere skal ha jobb, forteller forfatteren.
– Rundt 93 prosent jobber i offentlig sektor. De kommer inn og jobber kun to, tre timer hver dag. Det sier seg selv at skal man få utført reelt arbeid må man skaffe noen andre enn kuwaiterne til å gjøre det. Disse arbeiderne henter man fra andre land.
Sætre påpeker at i Norge henter man ikke gjestearbeidere, men innvandrerne tar jobber som nordmenn ikke anser som «verdige» nok og som er for dårlig betalt. Dermed mener han å kunne hevde at innvandrere er den nye «tjenerklassen».
– Jeg ser flere likhetstrekk mellom små, rike oljestater og hvordan de formes av rikdommen sin.
Uheldig utvikling
Opplysningene i boka bygger på seks måneders reising i ulike oljestater og rundt 130 intervjuer. Til sammen har det blitt tre års heltidsarbeid med research, reiser og skriving.
Turkmenistan har verdens billigste bensin og subsidierer innbyggerne sine med blant annet bensin og vann.
– Problemet med billig bensin er blant annet at tog, bane og kollektivtransport blir ulønnsomt. Det igjen fører til store utslipp. Når det gjelder Turkmenistan, mener jeg at subsidiene må forstås som en diktators forsøk på å holde seg populær gjennom «gaver» til befolkningen. Kanskje turkmenerne heller ville ønsket å velge lederne sine.
Rikdommens farer
– Det snakkes om en Kuwait-økonomi. Hva menes med det?
Når nordmenn snakker om Kuwait-økonomi, mener man gjerne en ensidig økonomi som bare lever av olje. Advarslene mot dette kommer særlig fra næringslivet som vil ha bedre betingelser.
– Mener du at nordmenn har for mye fritid?
– Som jeg diskuterte med kuwaiterne jeg møtte, kan fritid være en god ting, man kan være sammen med familien, være ute i naturen og gjøre meningsfulle ting. Så fritid er ikke et problem i seg selv. Men det er et faktum at vi nå jobber mye mindre enn våre besteforeldre, og det bør vi reflektere over.
– Jeg vil også ha min del av oljekaka. Hva er det som er så galt med det?
– Jeg har forsøkt å beskrive hvordan stater formes av oljerikdom, uten å ta stilling til rett og galt. Det er logisk at alle vil ha sin del av oljekaka. Men den dagen vi alle bare forsøker å få «vår del av kaka», vil Norge ha et problem, fordi vi kan glemme å gjøre andre ting – som å starte bedrifter, gjøre nye oppfinnelser, finne nye ting å leve av.
