Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Forfatter og Minotenk-rådgiver Haboon Hashi har skrevet boken «En vei ut?», hvor hun berører hvordan den anspente offentlige diskursen rundt frafall i islam påvirket henne.
I går hadde hun en samtale med Minotenk-kollega Ellen Reiss hvor de tok opp muligheten for å ta en debatt om islam med innestemme.
Hashi mente formålet med boken var å nyansere debatten rundt frafall fra religion. Hashi vokste opp i en norsk-somalisk familie, som er vanlig troende. Selv begynte hun å tvile som ung jente.
– Jeg har prøvd å holde dette til et individnivå, om hvordan frafall oppleves fra et enkeltmenneskes side. Derfor har jeg holdt meg unna teologiske diskusjoner. Jeg har hatt en annen tilnærming til dette enn andre som har snakket om frafall, blant annet eks-muslimene. Utfordringer her er at problemstillingen rundt frafall kapres av andre for å påpeke hvor ille islam er, sa hun under en bokpresentasjon arrangert av Minotenk.
Ble superreligiøs
Hashi fant en innvei før hun fant en utvei fra organisert islam-utøvelse.
– Jeg ble superreligiøs og gikk i abaya (jour. anm; løs heldekkende islamsk drakt for kvinner). For meg handlet det om en blanding av frykt for å brenne broer kombinert med tvilen jeg utviklet i tenårene og følelsen av hva jeg kommer til å gå glipp av. Å bli veldig religiøs ble på en måte en slags rettferdiggjøring for frafallet som kom etterhvert.
Videre forteller hun at det ofte er lite rom for tvil og forståelse av frafall.
– Ofte holder man frafallet for seg selv, eller forteller kun noen av de nærmeste, eller andre man stoler på. Frafalne går i moskéen og markerer høytider som Ramadan. Et av de vanskeligste aspektene rundt frafall er at man føler at man enten må være helt ute eller helt inne.
Utgivelse uten “clickbait”
At bokutgivelsen ikke har fått stor mediedekning, til tross for bokens banebrytende fortelling, vitner ifølge forfatteren om en ting:
– Historien jeg forteller er basert på egne opplevelser og ikke som del av egen eller andres kamp. Tittelen på boken er enkel og uten “clickbait”. Jeg måtte også avslå et intervjutilbud ettersom jeg følte meg presset til å fortelle en historie som ikke handlet om min individuelle opplevelse rundt frafall.
– Når man tenker på polariseringen og konfliktlinjene som finnes i dag: Hadde det vært lettere for deg å fronte din egen historie rundt frafall med et annet debattklima?
– For meg er det litt vanskelig å svare på et så hypotetisk spørsmål. Likevel tenker jeg at det hadde kanskje gått lettere, at det ikke hadde tatt så lang tid, og at jeg ikke hadde slitt med følelsen av “brente broer”. Av at det kunne gå virkelig galt, noe som heldigvis ikke ble tilfelle. Jeg tror at uansett eksterne faktorer så ville frafall uansett hatt en påvirkning på meg som person.
