Foto: Omslag: Aschehoug forlag
- ”Det skal merkes at de gråter” - 08.03.2011
Da jeg kom til Norge fra Somalia i 1996, var jeg ikke opptatt av likestilling. Jeg visste ikke hva likestilling var.
Etter at jeg lærte meg norsk, var det lettere å bli selvstendig. Mange fra det somaliske miljøet har gjentatte ganger sagt til meg at jeg aldri kommer til å være like viktig som en mann, at jeg aldri kommer til å bli like klok eller like mye verdt. Men jeg vil tenke på meg selv som et individ, ikke som mann eller kvinne. Ingen er bedre enn andre på grunn av kjønn, farge eller religion – vi er alle like mye verdt. Jeg er stolt over å være kvinne, og nå vet jeg hva likestilling er.
Inspirert av norske kvinner
Jeg er spesielt opptatt av kvinner som ikke har noe nettverk, som ikke snakker norsk, som bor sammen med voldelige menn og som må tåle fysisk og psykisk mishandling. Dette er kvinner med store utfordringer når det gjelder likestilling.
Jeg har blitt inspirert av norske kvinner som har kjempet lenge og kommet langt når det gjelder likestilling og frigjøring. Siden jeg selv tilhører en minoritet og er opptatt av likestilling, kan jeg ikke sitte stille og se på all den uretten kvinner må gjennomgå fordi de er kvinner. Som tolk, morsmålslærer og foredragsholder har jeg sett mange mennesker som lider.
Tiden er kommet for innvandrerkvinnene selv!
Skjulte overgrep
I romjula 2010, mens jeg satt og forsøkte å legge siste hånd på denne boka, ble jeg avbrutt av en telefon. Det var en somalisk alenemor som ringte meg og var helt fortvilt. Hun ba meg komme straks, hun var livredd og ante ikke hva hun skulle gjøre. Hun skalv i stemmen og sa at hun fryktet for sitt liv. Gjennom gråten i telefonen forstod jeg at hun var blitt voldtatt av en mann som var sendt for å hjelpe henne. Denne mannen hadde utnyttet og truet henne og sagt at han skulle drepe henne om hun kontaktet politiet. Ofte skjer ikke noe mer med saker som dette. Kvinnen melder ikke fra til politiet, og ingenting kommer offentligheten for øre. Kvinner utnyttes og fornedres uten at mennene som utfører handlingen, straffes. Dette foregår i Norge i dag.
Menn som truer friheten
Etter at min første bok Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne kom ut i 2008, ble livet mitt forandret. Fra ikke å kunne se andre mennesker i øynene, fikk jeg økt selvtillit og trygghet, noe som igjen førte til at jeg begynte å motta trusler fra menn i det somaliske miljøet. Menn som ikke tåler frie kvinner og et moderne samfunn, hindrer både integrering og likestilling av minoritetskvinner. En del menn frykter at de skal miste makten over sine ektefeller og døtre. Slike menn ignorerer friheten vi har her i landet, de kjemper sin egen kamp mot kvinners frihet. De truer og bruker makt for å hindre oss som ytrer oss offentlig. Dette er menn vi som kjemper for likestilling i minoritetsmiljøene må stå imot. Vi må ikke trekke oss tilbake. Jo flere kvinner som kjemper og kommer fram, desto lettere blir frigjøringen og likestillingen. Men jeg vet at alt har en pris, det er ikke lett å være den som sier ifra, den som melder fra når noen er mishandlet og undertrykt, når noen er fratatt sin frihet.
Hvite kvinners kamp
I mars 2010 ga Marie Simonsen og Ingunn Yssen ut boka BRÅK! Den store likestillingssvindelen, en av de siste likestillingsbøkene på det norske markedet. Jeg har stor respekt for forfatterne og vet at de har kunnskap om hvilke utfordringer mange minoritetskvinner står overfor. Skuffelsen var stor da jeg hadde lest boka og oppdaget at minoritetskvinner og deres særskilte problemer ikke ble belyst. Bråk! er en bok for «hvite» kvinner med «hvite» utfordringer. Det er for stor avstand mellom temaene etnisk norske feminister fokuserer på, og det mange minoritetskvinner må slåss for. Likestilling i minoritetsmiljøer er et aktuelt og utfordrende problem, og det er bekymringsfullt at temaet ikke debatteres mer. Man prater om religion og hodeplagg, men hva med frigjøring? Frihet til selv å velge hvem man vil elske. Frihet til å ta utdanning. Frihet til å bestemme over egen kropp. Frihet til å velge jobb. Frihet til å ytre seg. Det er forskjell på frigjøring og likestilling. Jeg mener minoritetskvinnene først må frigjøre seg, deretter kan de kjempe for likestilling.
Tiden er inne
Mitt ønske er derfor at minoritetskvinnene selv skal ta et oppgjør med kjønnsrelaterte begrensninger, voldelige menn, menn som nekter kvinner og jenter frihet og som tvinger brødre til å overvåke sine søstre. Jeg synes tiden er inne for å kjempe vår egen frigjøringskamp. Frihet betyr uendelig mye for meg. Jeg er kvinne, muslim, somalier – og integrert. De som kjenner bare litt til denne kombinasjonen, vet at det betyr at jeg har hatt, og fremdeles har, dager som er utfordrende. I det miljøet jeg kommer fra, er det krevende å være kvinne og samtidig ha egne, personlige meninger. Ytringsfriheten for kvinner i det somaliske miljøet er begrenset. Likestilling er i deler av det somaliske miljøet et tema for «de hvite». For selv om vi bor i Norge, er likestilling fremmed for mange. Vi må hjelpe kvinner og barn som kommer fra miljøer som ikke aksepterer likestilling, til å bryte ut av de vanskelige forholdene de lever under. Det er slike kvinner vi må se og høre og ta på alvor. Det er disse kvinnenes tårer vi skal merke.
Glem ikke at også innvandrerkvinner og -barn tilhører det samme rettsvesen, fortjener det samme rettsvern, den samme friheten og de samme mulighetene som alle andre i Norge har i dag.
Tiden er kommet for innvandrerkvinnene selv!
Om forfatteren
Amal Aden (forfatterpsevdonym) er født i Nord-Somalia i 1983 og kom til Norge som 13-åring etter å ha levd som gatebarn i flere år. Hun var da analfabet. I 2008 ga hun ut boken “Se oss. Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne”.
Hun har også gitt ut:
”Min drøm om frihet” (2009 ) og ”ABC i integrering. 111 gode råd om hvordan alle kan bli fullverdige borgere i det norske samfunnet” (2009)
Tekstutdraget er hentet fra hennes nye bok ”Det skal merkes at de gråter”, som kommer ut i begynnelsen av mars. Alle Adens bøker er utgitt på Aschehoug forlag.
