Finner ekstasen i bønn og smerte

Festivalen “Thaipusam” feires av de fleste tamiler ved fullmåne i den tamilske måneden Thai, som tilsvarer månedsskiftet mellom januar og februar i den vestlige kalenderen. Festivalen feires de fleste steder hvor det finnes tamiler, også der hvor de er i minoritet, som for eksempel i Singapore og Malaysia.

 

Følelsen av overveldende vilje til å gjennomføre overskygger smerten.

Festivalen markerer det godes triumf over det onde, førstnevnte representert ved den tamilske krigsguden Murugans hellige spyd som muliggjorde seier over den onde demonen Soorapadam.

 

Kuddithamby Vamathevan, styreleder i Norges Hindu Kultursenter på Ammerud, er forstander for en menighet på 3000 troende. Kultursenteret har eksistert siden 1995 og tempelet kom i gang i 1998. Det store flertallet er tamiler, men det er også en del medlemmer fra India, og noen etnisk norske konvertitter.

 

Vamathevan sier til utrop.no at Thaipusam, som andre viktige religiøse feiringer, har en viktig funksjon i å opprettholde tradisjoner, språk og identitet.

 

 – Her på kultursentret feirer vi imidlertid denne høytiden på en litt utradisjonell måte. Familiene tar med seg de yngste og barna lærer av presten å skrive sine første bokstaver på det tamilske alfabetet på et risfat, og noen har puja (bønn). Vi har ikke de store paradene som i Singapore, India eller Sri Lanka, men det har mest med været å gjøre, da festivalen foregår midt på den norske vinteren.

 

– Hvor viktig er religiøsiteten for tamiler?

 

– Å være troende er viktig. Folk som ikke er i stand til å komme hit til tempelet, holder kontakt med oss eller ber hjemmefra. Samtidig er det viktig å skille mellom det å være hindu og det å være tamil. Det finnes også kristne og muslimer blant tamilene, og det er viktig for oss at de ikke føler seg utelukket.

 

I dagene før festivalen barberer troende hodet, foretar en pilegrimsreise og utfører flere smertefulle handlinger for å vise sin hengivenhet. Enkelte tar kroppspiercinger, hvor man bærer kanopéer og frukt med kroker rundt kroppen, mens andre bærer en tung gryte med melk over hodet. Et lite spyd gjennom tungen eller kinnene for å minnes Murugan er den vanligste kroppspiercingen.

 

– Kan denne “selvpiningen” sees på som en slags botsøvelse?

 

– For å si det slik; i hinduismen har man en veldig praktisk tilnærming til bønneritualet. Man kan be om eller takke for et godt eksamensresultat, en jobbforfremmelse, at en operasjon gikk bra eller at slekt og venner skal få det godt i det hinsidige. Så vi kan si at det er botsøvelse og takksigelse i ett og samme ritual.

 

 

Disse seremoniene og ritualene har lenge fascinert forskere. Til tross for at de ved første øyekast kan se vanvittig smertefulle ut, så gir deltagerne lite uttrykk for fysisk smerte. Vamathevan sier det er ekstasen som gjør at man blokkerer vekk de vonde følelsene.

 

– Følelsen av overveldende vilje til å gjennomføre overskygger smerten. I tillegg hjelper det at man har en festatmosfære med høy musikk, mat, samhold og dans. Thaipusam er rett og slett det å ofre seg på forskjellige måter gjennom håp og tro i forventing om en bedre tilværelse.

 

Linker (1) og (2) til illustasjonsbildene.