Eldgammel kirke med ny giv

Hellige Olga menighet og Vår Frelses ortodokse kirke i Oslo er den russisk-ortodokse kirkes (Moskvapatriarkatets) første menighet i Norge i moderne tid. Menigheten ble dannet i 1996. Det skjedde med andre ord i en tid da kirken i Russland etter Sovjetunionens fall hadde fått frihet til å organisere sin virksomhet og flere ortodokse troende innvandret til Norge.

 

Prest i Hellige Olga menighet, Fader Kliment, er opprinnelig fra Pori i Finland. Han studerte ortodoks teologi i Helsinki og Russland før han kom til Norge i 1997.

For meg er det fortsatt et under at folk klarte å holde på sin tro. I Sovjet-tiden var det veldig vanskelig å være kristen.

 

 

– Vi antar at det er cirka 10 000 ortodokse i Norge som flyttet fra det tidligere Sovjetunionen, så det er naturlig for dem å sogne til vår menighet. Vi har også en stor tilstrømning fra andre majoritetsortodokse land i Øst-Europa og på Balkan i tillegg til innfødte og konvertitter, sier Kliment.

 

Inne i lokalet er stemningen rolig og behersket. I starten av gudstjenesten tenner enkelte av kirkegjengerne lys, kysser ikonene som representerer Jesus og Jomfru Maria, og ber. Flesteparten av kvinnene har på seg et seremonielt slør som i gamle dager også ble brukt av katolikker. 

 

 

Kirken, som tidligere var et norsk-luthersk gravkapell, er rikt pyntet med glitter og avbildninger av helligdommer. Som det sømmer seg, har man en todeling av kirkerommet etter ortodoks skikk. Ikonostasen, en vegg med malte ikoner og bokstaver skiller fysisk menigheten fra alteret. Her er det kun presten og hans medhjelpere som får oppholde seg.

 

– Til forskjell fra andre kristne retninger, som katolisisme og protestantisme, er Østkirkens ritus langt rikere og mer komplisert. Ikonostasen har malte bilder med skapelsesberetningen og andre historier i den hellige bok. For folk som ikke kunne lese var dette i gamle dager en måte å lære seg troen på.

 

Et av høydepunktene under gudstjenesten er når døren i ikonostasen åpnes og fader Kliment i sine fineste gevanter kommer ut for å velsigne menigheten. 

 

– Ikonostasen er selve skillet mellom hellig og verdslig, mellom menneskets hverdag her på jorden og himmelriket. Å åpne veggen blir i overført betydning for oss troende ortodokse å komme i direkte kontakt med den allmektige, forklarer han.

 

Fått renessanse
Ortodoksiens nære tilknytning til den gamle tsarmakten fikk negative konsekvenser for kirken etter den russiske revolusjonen i 1917. Templer ble ødelagt, kirkeeid gods konfiskert og prester forfulgt, drept eller drevet i landflyktighet.

 

– For meg er det fortsatt et under at folk klarte å holde på sin tro. I Sovjet-tiden var det veldig vanskelig å være kristen, for å si det mildt.

 

Nå er situasjonen helt annerledes, ifølge Kliment.

 

– Etter Sovjets oppløsning åpnet man opp for full religionsfrihet slik at både vår kirke og andre trossamfunn har blomstret opp. For meg personlig har det vært som en slags oppstandelse. Hadde noen på 80-tallet sagt at kirken kom til å få sin gamle plass i samfunnet igjen ville de bare blitt avfeid. Så tidene endrer seg.

 

Liturgi og koreografiske ritualer til tross, for fader Kliment er det aller viktigste prestens vilje og evne til å kommunisere og identifisere seg med sin menighet.

 

– Skal messen ha høy åndelig utbytte, så må det være samhandling mellom menighetslederen, medhjelperne og kirkegåerne. Alle må kjenne og kunne sin rolle.

 

Han har også en pragmatisk tilnærming til språkbruk.

 

– Noen ganger kan hele gudstjenesten foregå på norsk. Andre ganger kan vi dele prekenen mellom norsk og kirkeslavisk (jour. anm; det gamle kirkespråket som dannet grunnlaget for alle slaviske språk) eller norsk og russisk. Vi ser an behov og etterspørsel. Akkurat nå er det flest russisktalende i menigheten. Kanskje vil det endre seg om noen år når de yngste barna blir voksne og etter all sannsynlighet vil bruke mest norsk.

 

 

– For egen del har jeg mange gode venner i den katolske kirken. Katolisismen er den retningen som teologisk sett står oss nærmest. Vi har i lengre tid hatt et katolsk-ortodoks forum, med felles sammenkomster, og et av våre menighetsmedlemmer er også med på møtene i Norges Kristne Råd. 

 

Ifølge han er tid- og ressursmangel det som hindrer et mer aktivt økumenisk arbeid.