- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
I løpet av et helt år gikk Opstad på 52 kirkelige arrangement. Kirkegjenger-prosjektet hennes ble til avisspalte i VårtOslo og bokutgivelsen “Kirka og jeg”, gitt ut på Vårt Land Forlag. Opstad ble etterhvert kjent som “kirke-Kjersti”.
Høsten 2019 fikk hun 100.000 fra Fritt Ord til et nytt, journalistisk prosjekt, som hun kaller Kirke-Kjersti går i moskeen.
Både kirkegjenger- og moskébesøksprosjektene har hun fått inspirasjon til utenfra.
– Jeg er gift med en gambisk mann som har to sønner, alle er muslimer. Yngstemannen lurte på hvorfor jeg som kristen aldri gikk i kirken, siden han var vant til at alle kristne han kjente i Gambia var aktive. Jeg ble oppmerksom på mitt avslappede “norske” forhold til religionsutøvelse, og sa til han at jeg skulle besøke alle kirkene i Oslo. Egentlig var det han som inspirerte til det som etterhvert ble det første prosjektet, sier Opstad til Utrop.
Etter at Opstad var ferdig med kirkeprosjektet kom presten i en av menighetene hun gjestet med en oppfordring på e-post.
– Hun utfordret meg til å gjøre det samme med alle moskéer i Oslo, og jeg tok imot utfordringen.
Gjøre det ukjente kjent
Opstad har tidligere jobbet som karriereveileder, i staten og på asylmottak. I de siste årene har hun hatt helsemessige utfordringer som gjør at hun har konsentrert seg mer om jobben som skribent.
For henne er hovedmotivasjonen med moskébesøksprosjektet å gjøre det ukjente mer kjent.
– Flesteparten av nordmenn kjenner ikke til det som foregår i kirkene, og man kan si det samme om islamske gudshus. Inntrykket man har basert på dette manglende kjennskapet er at moskéer blir sett på som noe negativt, som farlige skumle steder som forbindes med terror og ekstremisme.
Opstad legger til at hun ikke har bokavtale på dette prosjektet, men en avtale med Vårt Oslo om publisering.
– Jeg vil skrive om det som egentlig skjer innad i moskéene, om hva som prekes, om hvordan det ser ut på innsiden, og om stemningen blant de troende. Jeg ser for meg en nøktern og lite sensasjonalistisk tekst hvis også dette prosjektet ender opp i bokutgivelse. Når jeg drev med kirke-prosjektet brukte jeg frasen “å gå inn i kirka for å finne ut hva i all verden det er de driver på med der nå om dagen”. Mottoet er det samme for moskéen.
Vil trenge tolk
En av hovedforskjellene blir at Opstad blir nødt til å ha med tolk og fotograf.
– Jeg frykter at jeg blir kalt “moské-Kjersti” etterhvert. Men det tar jeg med en dose humor, sier hun.
– Kunne du tenke deg å gjøre det samme med andre type gudshus, for eksempel synagoger eller buddhistiske templer?
– For meg ville det vært spennende. Jeg tenker at religion er spennende. Å se bak kulissene, å få med seg hva som egentlig skjer. For meg ville det for eksempel vært en drøm å skrive om Kvekersamfunnet, som gjennomfører stille gudstjenester uten preken. Å se bak religion, og hvordan den portretteres kan være veldig nyttig.
