Foto: Omslag: Aschehoug
Sytten norske kvinner skriver om det å være muslim i Norge. De skriver om tanker og dilemmaer i hverdagen, om de store spørsmålene om tro, identitet og hvem jeg er i alt det andre som omgir oss. Det kunne ha vært bra. Det kunne ha vært epokegjørende og skjellsettende for den videre debatten om islam, muslimer og muslimers selvfølgelige tilstedeværelse i det nye Norge, synlighet i by og bygd, og ikke minst i det offentlige ordskiftet. Det kunne.
Ikke skrekkhistorier
Nå sier det seg selv at når så mange personer skriver i en og samme bok, hver sine tekster selvsagt, så blir ikke alt like bra. Det skal godt gjøres i hvert fall. Det er en variert gruppe kvinner som skriver, med hver sine erfaringer. Noen har deltatt i det offentlige ordskiftet tidligere, både verbalt og skriftlig, andre skriver kanskje første gang for et publikum.
I forordet skriver redaktørene at målet med antologien er “å vise at muslimske kvinner først og fremst er individer og ikke utelukkende ‘muslimer’. At vi taler med mange stemmer, og omfavner verden begjærlig – med og uten tildekket hode.” Og redaktørene presiserer at det ikke er deres ønske å “grave frem historier om tvangsekteskap, undertrykkelse og mishandling” fordi det er godt dokumentert gjennom mange kanaler. Men de erkjenner at også den virkeligheten eksisterer. Det er en viktig presisering.
…for meg er en muslim mer enn hijab, niqab eller burka. Men det virker ikke slik når jeg leser enkelte av tekstene i boka.
Mye om slør
Jeg leser målet redaktørene presenterer og registrerer samtidig at i hvert fall fem av bidragsyterne skriver en god del og nesten utelukkende om hijab eller tildekking. Altså settes en betydelig del av antologien av til dette temaet. På en måte er det forståelig. Tildekking gis en del, og noen vil si altfor mye, oppmerksomhet i media, men akkurat derfor ville jeg ha trodd man hadde valgt å gi det så liten plass som mulig, for å gi mer plass til en del andre aspekter som også presenteres i antologien. Jeg leser målet og ønsket som å vise det spekteret av hva en muslim er, og for meg er en muslim mer enn hijab, niqab eller burka. Men det virker ikke slik når jeg leser enkelte av tekstene i antologien.
Men jeg gidder rett og slett ikke å bruke mye tid og krefter på de tekstene jeg mener er mindre bra (men det måtte nevnes). Jeg vil heller trekke frem noen tekster som gir noe nytt, noe annet og som er god lesning.
Barns undring
Det er fra barnemunn man skal høre det. Og det får vi sannelig i teksten til Nazneen Khan-Østrem. Hun gir oss femten scener fra sitt dagligliv. Mannen hennes er kristen og selv er hun muslim. Dermed får barna litt av begge deler, og gjennom barnas spørsmål til ting vi voksne kanskje tar for gitt eller ikke tenker over, tar Khan-Østrem oss med på veien, hvor hun funderer over hva det vil si å være muslim.
Tina Shagufta Kornmo forteller om sin barndom og ungdom, om sin bestemor som var en sterk og bestemt kvinne som ikke lot seg herse med, men også om vanskelige valg Kornmo har måttet ta i livet sitt. Men hun gjør det uten å fremstille seg selv som offer.
Ukjent side ved islam
Så finnes det en retning og filosofi innen islam som nesten aldri får noe oppmerksomhet, som vi så å si aldri hører om eller leser om. Den eneste grunnen til det er at det er en retning som ikke preker hat, men medmenneskelighet, ydmykhet og kjærlighet. Fatima Betul Suslu tar oss med inn i sin familie, i sine tanker og den islam hun kjenner.
Nå må det sies at det er flere tekster enn de tre jeg har trukket frem her som er verdt å lese, men skal du lese bare tre, så må det bli disse. Alt i alt kan jeg si at antologien er helt grei. Noe var gammelt nytt, noen nye perspektiver, men ingenting var skjellsettende.
Bok:
Utilslørt. Muslimske RÅtekster
Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan (red.)
Aschehoug 2011
