Foto: Pressefoto
- Redaktør, politiker og bibliotekar - 17.10.2013
- Mer positive til innvandrere etter terroren - 05.12.2011
- Kulturkrasj i thriller-format - 21.11.2011
Over en halv million nordmenn, i alle aldre og med alle bakgrunner, har sittet klistret til TV-skjermen de tre siste mandagskveldene for å følge med på NRK-Dramas nye spenningsserie, regissert av Ulrik Imtiaz Rolfsen, mannen bak blant annet Izzat og Den store revejakta.
Ulrik Imtiaz Rolfsen har med Taxi laget en spenningsserie som tør å problematisere en del temaer som er aktuelle i dagens flerkulturelle Norge. Eksempelvis tar regissøren opp tabuet homofili i det pakistanske miljøet, ved å la Javars søster Fariba (spilt av Hina Zaidi) være en lesbisk kvinne som lever i et skjult forhold til sin norske, blonde kjæreste.
Rolfsen viser også hvordan norske fordommer utspiller seg. Medienes sensasjonshunger og hang til forenkling fører til forhåndsdømming når avisene slår Javar opp på forsidene under tittelen ”Æresdrapsmann jages”. Politiet antar også automatisk at det er ære som var motivet. Som seer blir man her konfrontert med sitt eget forutinntatte syn. Mange av oss er trolig like raske, eller raskere, enn mediene til å konkludere, og kanskje aller raskest når det gjelder minoriteter. Det finnes ikke alltid så mye motstand når fordommene våre skal bekreftes.
Serien er velbalansert på den måten at seriens kjeltringer finnes i alle hudfarger, og i alle samfunnslag.
Skaper debatt
Rolfsens fremstilling har skapt bølger og regissøren har både blitt anklaget for ikke å ha peiling på det miljøet han presenterer, og berømmet for at minoritetsungdom for første gang, med Adil Khans gestaltning av Javar, har fått en troverdig helt å se opp til. Debattens sentrale spørsmål er disse: I hvilken grad samsvarer det bildet Rolfsen tegner av det norsk-pakistanske miljøet med dagens virkelighet? Og om det avviker, hvor store friheter er det greit å ta seg når man lager en spenningsserie?
Samfunnsdebattant og forfatter av boka Ekstremistan Aslak Nore mener fremstillingen ligger tettere opp til den virkeligheten som eksisterte på 90-tallet, før den nye generasjonen med blant andre Abid Q. Raja og Shabana Rheman entret samfunnsdebatten. Aftenpostens Mala Wang-Naveen finner det på sin side symptomatisk for debatten at Aslak Nore, som etnisk norsk og del av kultureliten, påberoper seg å ha større innsikt i det norsk-pakistanske miljøet enn Rolfsen, som tross alt har hele den ene halvdelen av sin familie der, og dermed selv er en del av det. Lege og skribent Attiq Sohail velger i Aftenposten å gå så langt som å si at Rolfsen er både kynisk og korttenkt, og mener regissøren setter hele det norsk-pakistanske miljøet i et dårlig lys bare for å skape blest om TV-serien. Sohail mener for øvrig, i motsetning til Nore, at det bildet som gis av kriminelle og erkekonservative pakistanere hører hjemme i året 1980.
Assimilering er galt
Sohail etterlyser en norsk-pakistansk helt som ikke er assimilert. Han synes Rolfsen burde skapt en karakter som bevarte sine grunnverdier. Hva slags grunnverdier dette er, utdyper Sohail ikke, men man må anta at det må være en blanding av pakistanske og/eller muslimske grunnverdier, og at disse må være vesensforskjellig fra tradisjonelt norske grunnverdier. At Sohail kritiserer Rolfsen for at Javar drikker alkohol og har samboer, viser at det var helt riktig å skape Javar med de karaktertrekk Rolfsen har tillagt ham. Sohail blir med ett en del av ”moralpolitiet” som synes at en norsk-pakistaner som Javar skal opptre på en moralsk mer ”høyverdig” måte enn nordmenn flest. Fordi han er norsk-pakistansk bør han være annerledes. Det kan ikke være tvil om at Sohail lever med en vi-dem tankegang, noe som i hvert fall ikke bidrar til økt forståelse mellom gruppene.
Vanskelig å ta alvorlig
Det er interessant lesning når Sohail lister opp de fordommene som Rolfsen angivelig bidrar til å understøtte. Han mener at det finnes en forståelse av at de fleste norsk-pakistanske gutter er svindlere, kriminelle og onde, mens jentene ikke bare er dobbeltmoralske og motløse, og aldri tør protestere mot familien, men i stedet fra tid til annen er utro. Hvor han får den siste fordommen fra, forstår jeg ikke. Man skulle nesten tro det er Sohails egen paranoide fordom han beskriver. Sohail går i en felle når han beskriver ekstreme fordommer som representative for majoriteten. Når denne forståelsen ligger til grunn for resten av Sohails analyse, blir det vanskelig å ta han alvorlig.
Urealistisk
Aslak Nore skriver at det er helt urealistisk at en fremgangsrik jurist må skjule at han har en norsk kjæreste. Rolfsen mener åpenbart det motsatte. Hvis man skal ta Nores utsagn på alvor, betyr det enten at forholdet til familien forandres i takt med yrkesvalg og fremgangen innen dette, eller at det er urealistisk at noen som helst i det norsk-pakistanske miljøet skjuler forholdet til en eventuell norsk kjæreste. Uansett hvem som har rett hadde ingen av de 8-10 av Rolfsens familiemedlemmer vi fikk møte i filmbonanza, hørt om noen pakistansk gutt som hadde tatt med seg en norsk jente hjem for å presentere henne for familien. Saken er vel den, som en god del personer har påpekt i det siste, at også det norsk-pakistanske miljøet er blitt såpass mange-fasettert at skråsikre konklusjoner i noen retning uansett vil være å forenkle og generalisere. Ahmed Fawad Ashraf, som er rådgiver i Burson-Marsteller, oppsummerer det godt i sin kronikk i Aftenposten med å si at både Nore, Sohail og Rolfsen kan trøste seg med at hver og en av deres virkeligheter stemmer. Man må kunne ha to tanker i hodet samtidig.
Ashraf mener at seriens største svakhet er at den ikke viser at den norsk-pakistanske sosiale kontrollen, synet på homofili og bruken av tvangsekteskap er i en endringsprosess. Det har han nok rett i. At holdninger endres fra generasjon til generasjon, er uunngåelig. Spørsmålet blir da om endringene skjer raskt nok til at de bør sees på som utelukkende positive, eller om de foregår såpass tregt at de bør settes spørsmål ved. Rolfsen sier i programmet Førkveld på NRK at det i hans egen familie for tredje generasjon på rad foregår tvangsgifting. Så selv om holdninger endres, er en slik ukultur et vedvarende problem som må adresseres, for det er nettopp tvangsgiftingen, hvor den ene part ofte kommer rett fra den pakistanske landsbygda, som også bremser endringene mellom generasjonene. Man går ett skritt fram og ett tilbake.
Drapstruet
Adil Khan er blitt drapstruet fordi han har vært så freidig å spille Javar Jafri og fordi han oppfordrer unge norsk-pakistanere til å ta et oppgjør med førstegenerasjonen. At de medvirkende i Taxi har mottatt så mange trusler som de har, betyr at serien faller representanter for den verste ukulturen i det norsk-pakistanske miljøet, og kanskje også i det norske høyrevridde miljøet, tungt for brystet. Det gjør serien viktig i seg selv.
I motsetning til Sohail tviler jeg ikke så mye på regissørens intensjoner. Det jeg tviler på er at det er så mange andre som kjenner tematikken i Taxi bedre enn Rolfsen selv. Tross alt bør han, som halvt norsk og halvt pakistansk, ha gode forutsetninger for å forstå brytningene mellom disse to kulturene. Rolfsen har 13 familiemedlemmer som kjører taxi. Da blir det litt søkt å påstå at han ikke kjenner miljøet.
Velbalansert
Serien er velbalansert på den måten at seriens kjeltringer finnes i alle hudfarger, og i alle samfunnslag. Og jeg er enig med Rolfsen når han sier at det stigmaet som eventuelt finnes overfor taxisjåførene først og fremst ble skapt i det over 1000 norsk-pakistanske taxisjåfører valgte å bedrive skattesnusk. At serien kanskje bringer noen litt vonde minner tilbake, berettiger ikke noen anklage om at det er seriens feil at norsk-pakistanske taxisjåfører har fått et frynsete rykte.
Jeg kan godt forstå at noen norsk-pakistanere ikke ønsker å bli oppfattet som identiske med taxi-kjeltringene i serien. Selv ville jeg blitt veldig skuffet hvis folk tenkte at jeg var av samme karakter som den idiotiske regnskapsføreren eller den fanatisk fordomsfulle faren til Anne. Da er det godt å huske på at det hele er ren fiksjon, bygd opp over velkjente dramaturgiske linjer, med påkrevd avstand mellom protagonister, antagonister og hjelpere. En god historie bør stort sett strekke virkeligheten litt i spenningens tjeneste. Det bør vi unngå når vi debatterer i media.
