Islam som statsreligion?

Mange hevder at islam ikke har noe skille mellom stat og religion og at muslimer derfor ikke kan tilpasse seg et liv i Vesten. De mest skeptiske påstår til og med at så fort muslimene får sjansen, vil de innføre sharia og fjerne skillet mellom stat og religion. Men lærde muslimer Utrop har sjekket med, er ikke enig i disse påstandene.  

Individet i sentrum

Nehmat Ali Shah er imam i Norges største moské, Central Jamaat-e-Ahl-e-Sunnat i Oslo. Han forteller at islam først og fremst vektlegger individet og dets forhold til Allah.
    
– Målet er at mennesket skal bli sitt ærend på jorden bevisst, og hengi seg til sin skaper. Det har utspring i det koraniske prinsipp om at mennesket er en khalifah, en etterfølger eller arvtaker etter Gud:

Vi muslimer hindres ikke i å praktisere islam, og dermed er det ingen grunn til å ikke følge norske lover.

“En gang sa Herren til englene: ‘Jeg vil sette en forvalter på jorden.’ De svarte: ‘Vil Du innsette en som lager ufred og blodsutgytelse, mens vi, vi lovsynger Din pris og Din hellighet?’ Gud sa: ‘Jeg vet hva dere ikke vet.’ (Koranen 2:30)

– Når mennesker er gudfryktige og lever et liv i pakt med Allahs bud vil de være mindre tilbøyelig til verdslige fristelser, og dermed handle rettferdig slik de er pålagt av sin skaper, sier Ali Shah og viser til følgende koranvers: ”Gud påbyr at dere leverer tilbake betrodd gods til eiermannen, og at dere dømmer rettferdig når dere sitter til doms. Utmerket er det som Gud formaner dere til. Gud hører, ser.” (Koranen 4: 58).

Imam og direktør i den pakistanske drammensmoskeen Minhaj-ul-Quran International Noor Ahmed påpeker at mennesket har behov, ikke bare for verdslige og materialistiske, men også åndelige og spirituelle goder, og vektlegger at det sistnevnte er undervurdert.

– Saken er at islam gir veiledning til mennesket på alle samfunnsområder, inkludert statlige affærer. Å etablere en stat er ikke noe mål i seg selv, til gjengjeld er det essensielt å motivere mennesket til å leve et harmonisk liv på jorden.  

Muslimer i Vesten

Noor er klar på at det ikke er noen motsetning mellom islams lære og det å leve under et ikke-islamsk styre. Noor mener muslimer i Norge ikke møter på uoverkommelige utfordringer når det gjelder å tilpasse seg et liv i Vesten. Dette fordi liberale rettigheter som velferd, menneskerettigheter og religionsfrihet er kjente islamske verdier.
    
– Under islams andre khalifah Omar, som styrte fra år 634 til 644 i Medina, ble det strukturert en statskasse, Bayt al-mal, som blant annet sørget for å ivareta eldre, enker og foreldreløse barn. Norge er en ideell stat og velferdssystemet gir assosiasjoner til forholdene slik de var under islams storhetstid, sier Noor.

Han får støtte av Ali Shah som sier at en stats fremste oppgave er å tenke på folkets beste.

– Så lenge en stat ivaretar alle borgeres rettigheter er det mindre viktig hva slags styresett som praktiseres. På den måten vil for eksempel muslimer få sine rettigheter i et ikke-muslimsk land og ikke-muslimer i en islamsk stat. Dermed går det nærmest automatikk i tilpasningsprosessen, mener Ali Shah. 

– Noen vil kanskje si at muslimer foretrekker sharia-lover og ønsker seg disse?

– For det første er det slik at muslimer i Norge og Vesten praktiserer sharia hver dag. Når vi ber, faster, gir almisse til de trengende eller drar på hajj-reise (pilegrims-reise, red.anm.), så praktiserer vi sharia. Dessuten pålegger islam muslimer å følge de lovene som gjelder i den staten de bosetter seg i: «Dere som tror, vis lydighet mot Gud, mot Sendebudet, og mot dem som har autoritet blant dere.» (Koranen 4:59). I det ligger det at en skal følge islams lære og praktisere sin religion i fred, samtidig adlyde styresmaktene.

– Hva hvis statens lover blir uforenlig med sharia?

– Det er religionsfrihet i Norge og vi muslimer hindres ikke i å praktisere islam, og dermed er det ingen grunn til å ikke følge norske lover, poengterer Ali Shah.  

En ideell islamsk stat

Den egyptiske professoren Hammudah Abdulati med utdanning fra Al-Azhar og Princeton University redegjør i sin bok «Islam in Focus» for hvordan en ideell islamsk stat bør struktureres. Han påpeker at suvereniteten verken tilhører den styrende eller de styrte, men Allah alene. Mennesket skal kun håndheve Guds lov og forordne Hans vilje.

Dette begrunner han med følgende koranvers: «Velsignelsesrik er Han, i Hans hånd er herredømmet! Han evner alt!» (Koranen 67: 1). I en ideell islamsk stat er dets myndigheter kun en forvalter av Guds rike. Den kan ikke kontrolleres av noe politisk parti som ikke er utledet av Guds ord, myndighetene må være fri for egeninteresse, skriver Abdulati.

Den anerkjente pakistanske lærde Mohammed Tahir-ul-Qadri er enig med Abdulati om at politiske partier ikke er forbudt i islam, men at de må følge Allahs bud. Samtidig påpeker han at ytringsfriheten er elementær og folket må engasjere seg dersom styresmaktene ikke er rettferdige. Han viser til en hadith (Sahih Muslim bok 1:79) som går ut på at enhver muslim er forpliktet til å reagere på urett; enten med makt, med sine ytringer eller i det minste avsky det fra sitt hjerte. 

– Betyr det at så fremt en makthaver styrer i henhold til Koranens påbud er det ikke behov for folkelig deltakelse og rettigheter for minoriteter?

– Absolutt ikke. Koranen viser klart til at menneskene skal «løse sine anliggender ved rådslagning» (Koranen 42: 38) og ikke ved diktat. I tillegg kan ingen påtvinge andre eget livssyn, noe som går klar fram av Koranen; «Det er ingen tvang i religionen […]» (Koranen 2: 256). Ikke-muslimske minoriteter har rett til å praktisere sitt livssyn så lenge det ikke går på bekostning av andre borgeres rettigheter, fastslår Noor.   

Minoriteter i Pakistan

Pakistan er sammen med Israel det landet i verden som er grunnlagt på bakgrunn av religiøs overbevisning. Det betyr ikke at landet er tenkt som et hjem for bare muslimer. Landets nasjonalflagg er det fremste beviset på det. En tredjedel av flagget er hvitt mens resten er grønt. Den hvite delen er viet landets mange minoriteter, mens den grønne delen symboliserer flertallet, som er muslimer.

Pakistans landsfader, Mohammad Ali Jinnah uttalte følgende i sin tale til den grunnlovgivende forsamling 11.august 1947:

– Dere kan tilhøre hvilken som helst religion eller tro – det har ikke noe med statens affære å gjøre. […] Hinduer vil opphøre å være hinduer og muslimer vil opphøre å være muslimer; ikke i religiøs forstand, for dette er den individuelle troen deres, men i politisk betydning, som borgere av staten.  

Noor er enig i dette, og legger til at troen ikke spiller noen rolle når det gjelder borgernes rettigheter og plikter innenfor en stat.

– I en statlig organisering har ingen personer eller grupper forrang for andre på bakgrunn av sin tro, da er de kun borgere av staten, sier han.   

Styrer viktigere enn styre

Det hevdes ofte at islam er fremmed for Europa og noe nytt under solen på dette kontinentet. Men historien forteller oss noe annet. Det er kjent at islam bidro sterkt til å bringe renessansen til Europa, og at islamske fyrster styrte Spania fra år 711 til 1492. De representerte på mange måter et velfungerende mulitreligiøst samfunn i nærmere 800 år. Det osmanske riket, som varte fra 1299 til 1922, viste verden at islam kan fungere som styresett og satte som stormakt sitt preg på Europa og Vesten.

Den gamle grekeren Aristoteles klassifiserte i sin tid ulike styreformer. Han illustrerte at både monarki (enmannsvelde), aristokrati (fåmannsvelde) og politeia (flertallsstyre) har sine gode sider. Samtidig hevdet han at mangelfull styring kunne forvandle monarki til diktatur, aristokrati til oligarki, og politeia til et demokratisk flertallstyranni. Med andre ord sier han kanskje at mer avhenger av styrernes form enn styreform. Møtet med de muslimske lærde viser at Aristoteles’ tanker om politikk har sine klare paralleller innenfor islamsk tenkning.     

Ordforklaringer

Forvalte styre, administrere
Lærd som vet mye, som har stor kunnskap
Tilbøyelig som pleier å, som viser en tendens til å. Eksempel – ungdom er tilbøyelig til å prøve narkotika
Hengi seg bruke mye tid og krefter (på noe)