Foto: Kristin Aafløy Opdan
- En identitetsreise til Sápmi - 05.03.2012
Å falle mellom to stoler og være en minoritet i eget land selv om man tilhører den opprinnelige befolkningen i landet, er en følelse mange samer har fått oppleve opp gjennom hundreårene. Det vi samer kanskje ikke så ofte tenker over, er at de samme små og store problemene også rammer andre urfolkskulturer. Vi kjenner dem godt i nasjonale sammenhenger, hvor urbefolkninger overalt i verden blir tilsidesatt og diskriminert, men de opplever ofte i minst like stor grad den daglige rasismen som samene opplever.
Veronica Salinas har skrevet et lite, intimt stykke teater om hvordan hun og hennes familie hadde det i Argentina dengang hun vokste opp. Friheten var hos bestemora på somrene, mens i Buenos Aires ble de kalt for svartskaller. I byen ble de utsatt for rasisme, siden de var av indiansk ætt. Hos bestemor Lola nord i Argentina var friheten, frukten, blomstene, de skumle og farlige slangene. Først og fremst friheten og bestemors kjærlighet.
“Svartskalle” og “finnunge”
Parallellene til samene blir tydelige når den andre skuespilleren på scenen, den ferske Spellemann-vinner Inga Juuso, bryter inn hver gang Salina har sagt ordet «svartskalle», da kommer det hissig fra Inga: «finnunge!» Her ligger mye av ideen i stykket. Parallellene mellom urfolk. Vi har alle opplevd det samme.
Likevel er det ingenting bittert i stykket. Man får en følelse av at de ting som ikke var som det burde vært, kompenseres til slutt av det gode man har med seg. For de gode tingene i livet er det viktigste.
Gjennom hele stykket samspiller de to med hver sin kulturelle ballast og opplevelser; Inga joiker flere steder i stykket. Hun regnes som en av de aller største av dagens joikere, og stykket får en sterk dimensjon gjennom joiken. Veronica Salinas synger vakkert mange sanger på spansk, stødig akkompagnert av Per Einar Watle på gitar.
Gjemmer det politiske budskapet
Selv om stykket tar opp viktige temaer urfolk imellom, er det politiske budskapet ganske godt gjemt i glade roller, glade anekdoter og mange flotte smil. Her er slett ikke et politisk budskap i front, slik vi ofte ser i urfolksteater, derimot et tydelig budskap imellom linjene, som av og til kommer ut ganske kraftfullt.
Denne anmelderen ble slått av den uhøytidelige, intime premierestemningen, for det er som kjent vanligvis helt motsatt på en premiere. Den nakne og enkle scenen, og det faktum at premieren var på en lørdag ettermiddag ga en slags matinéfølelse som passet helt suverent og ga en avslappet følelse for alle de ca 100 som var tilstede.
FAKTA:
Mitt hjem er i mitt hjerte, skrevet av Veronica Salinas. Samproduksjon mellom Beaivváš Sámi Našunálateáhter, Kultur i Troms, Riksteatret og Veronica Salinas. Stykket skal spilles først på påskefestivalen i Kautokeino, i mai på turne til andre steder i Sápmi samt Oslo. Neste år reiser de til Latin-Amerika på gjestespill.
Skuespillere: Veronica Salinas, Inga Juuso
Musikk: Per Einar Watle
Kostymer: Berit Marit Hætta
Regi: Haukur J. Gunnarsson
Premieren ble avholdt 25. februar på Kulturhuset i Kautokeino. Ca 100 tilskuere tilstede.
