Foto: reverbnation.com
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
I 2008 startet Filipovic (lengst til høyre i bildet) Tales of Troy sammen med originalbestningen Pär Arvidsson (sologitar) og Marcus Olsson (trommer). For et år siden ble Niklas Ingvarsson bandets nye bassist og for et halvt år siden ble Joel Lagerquist ny gitarist.
Hovedmotivasjonen har ifølge ham alltid vært å spille egne låter og være originale uten å prøve å gjenoppdage hjulet.
– Vi har ulike stilmessige påvirkninger i bandet som også gjenspeiles i musikken og låtskrivingen, men til syvende og sist så låter vi som Tales of Troy, sier han til utrop.no.
Vanskelig bransje
Han medgir at det er en vanskelig, men også givende jobb å være uavhengige.
– Hvis du ikke har oppbackingen av et stort og kjent plateselskap så er det vanskelig å skape seg et navn. Vi er derfor veldig gira på å spille flest mulig konserter.
Sålangt har bandet gjort et 40-talls konserter rundt om i Sverige, og man er også på leting etter en manager som kan hjelpe med booking.
– Som mange andre band så drømmer vi så klart om engang kunne leve av musikken vår. Sålangt prioriterer vi lidenskapen. Tales of Troy handler i stor grad om ærlighet. Vi er her for å spille rock, ikke for å komme med et tullete show. Hvis du ikke liker det vi gjør er det bare å ikke lytte til oss og forlate konsertsalen.
Flukt og “jugo-rock”
Filipovic kom som flyktning på begynnelsen av 90-tallet på grunn av krigen i opprinnelseslandet Bosnia. Fødebyen Sarajevo ble utsatt for daglige granatangrep i nesten fire år.
– Jeg begynte å spille piano som unggutt hjemme i Bosnia. Ved ankomst til Sverige begynte jeg rett på videregående, og ble interessert i rockesjangeren. Så var det en periode hvor jeg ikke holdt på noe særlig med musikk, og valgte å fokusere på statsvitenskapsstudiene på universitetet før jeg traff de andre gutta i bandet.
Var det noe fra din opprinnelige kultur som inspirerte deg til å bli rockemusiker?
– Hjembyen min Sarajevo har historisk alltid vært kjent for å produsere de aller beste rockebandene i det tidligere Jugoslavia. Flere av disse har til og med hatt internasjonal anerkjennelse.
Lite talentsatsing
Nå er situasjon helt annerledes i musikkindustrien i hjemlandet. Ifølge Filipovic blir talent skviset ut til fordel for høy partyføring og billig underholdning.
– I dag er musikken i Bosnia og Balkan preget rural kultureksponering, med et snevert og forvrengt syn på livet, og tekster og musikk som vi ikke kjenner oss i. I Sverige, fremmes kultur og musikkliv på et helt annet vis og det finnes midler til unge artister som vil involvere seg.
“Reaksjonær kunst”
Kan du forklare dette nærmere?
– Hvis du ser på historien i andre land, har musikk og kunst alltid reflektert sosiale endringer. I Vesten har vi hatt hippiebevegelsen, pønken og band som Sex Pistols komme og gå. På Balkan er det stikk motsatt. Band som har talent får ikke vist seg frem. Kunst og kultur blir brukt som unnskyldning for politikere når de trenger å bli gjenvalgt eller komme i et godt lys. Artister som ikke klarer å treffe en eneste note får lov til å leve i luksus og bli eksponert i mediene, bare fordi de har de rette forbindelsene.
Rocka innvandrere
Etnisk bakgrunn er ikke noe særlig for Filipovic. Han sier også det finnes automatiske stereotypier om flerkulturelle artister.
– Folk forbinder ofte artister med innvandrerbakgrunn med hip hop og gangsta-kulturen, selv om de aldri har sett så mye som en pistol i hele sitt liv. Og selv om jeg også kjenner innvandrere som spiller i rockeband. Folk skal få lov til å synes det er kult at jeg med min bakgrunn gjør hva jeg gjør. Selv kunne jeg ikke brydd meg mindre, avrunder han.
